Vi kan knapt snakke om HBOs nye politiske sitcom uten å nevne BBC-serien «The Thick of It», manusforfatter og showrunner Armando Iannuccis allerede legendariske satire fra de indre gemakker i den britiske regjeringen, en slags «Yes, Minister» for det nye årtusen, fortalt på «The Office»-vis.

I «The Thick of it» møter vi den fomlende, men velmenende ministeren spilt av Chris Langham, som hele tiden må leve under det nådeløse blikket og den dødelige tungen til statsministerens mest betrodde håndhever, Malcolm Tucker, spilt til prisbelønte høyder av Peter Capaldi.

Tucker er ikke som oss andre og drives tilsynelatende av en slags illsint superbensin, der han opphøyer kreativ banning til et nærmest lyrisk nivå. Tuckers law, hentet fra et ekstraklipp fra spesialepisoden «Spinners & Losers», illustrerer dette på utsøkt vis: «If some cunt can fuck something up, that cunt will pick the worst possible time to fucking fuck it up ’cause that cunt’s a cunt.»

Nemlig.

Det er mye fint bannskap og flotte språklige detaljer også i «Veep», der Julia «Elaine» Louis-Dreyfus spiller kandidaten som ikke nådde opp i presidentvalgkampen; som er nødt til å takke ja til visepresident-stillingen, en jobb ingen aspirerer til, en posisjon uten særlig praktisk betyding eller reell makt.

Og der ligger kanskje den største forskjellen mellom Iannuccis britiske satire og Iannuccis amerikanske sitcom: Fraværet av desperasjon. I «The Thick of It» (og spillefilm-spinoffen «In The Loop», der Tucker & Co går transatlantisk til verks) bærer hver eneste aktør preg av å vite at han eller hun er fullstendig erstattelige, og i neste øyeblikk kan stå uten jobb, vanæret. I «Veep», der hovedpersonen er sikret fire år i jobben uansett, handler det om en ambisiøs politiker som nå må søke en mening i det meningsløse, og hvordan best takle en tilværelse som består av en endeløs serie av ydmykelser.

I førsteepisoden av «Veep» handler det om maisstivelse: Visepresident Selina Meyer har en plan for å bytte ut plasbestikket på offentlige serveringssteder med bestikk laget av nedbrytbar maisstivelse. Men på grunn av en «Twitter monkey» i staben som ordlegger seg litt uheldig om emnet på sosiale medier, blir hun boikottet av oljelobbyen, og blir stående igjen på et arrangement på Capitol Hill med «three people and a fuckload of quiche».

Hun er hele tiden omgitt av sin stab av inkompetente pratmakere, og det er i den endeløse verbale riffingen dem i mellom at magien i «Veep» ligger, sitasjonene mellom avreise og ankomst, småpraten, passiarene der Selina blir fôret med lynkjapp informasjon av assistenten Gary (Tony Hale fra «Arrested Development»), når hun banner lavt gjennom stive smilelepper til stabssjefen Amy (Anna Chlumsky), som når hun får vite at talen hun skal holde er blitt redigert av presidentens løpegutt, Jonah Ryan: «This has been pencil-fucked? Completely?».

Et annet eksempel: I et forsøk på å gjøre staben mer effektiv ansetter hun drittsekken Dan Egan, og rettferdiggjør det overfor Amy med et insisterende, bedende «I need a shit!» – i det en intetanende besøkende kommer inn døren.

Mye moro her altså, i hvert fall for ordkløvere og bannskapsentusiaster. Men er det like gøy som «In The Thick of It»? Mmm, nei. «Veep» mangler foreløpig den britiske seriens politiske snert (den er kjemisk renset for ideologi), og jeg savner selvsagt en Malcolm Tucker-figur som kan skremme livsskiten ut av folk (men her har nevnte Egan et mulig potensial).

«Veep» følger i større grad konvensjonene fra tradisjonelle arbeidsplass-komiserier, som eksempelvis «Spin City», der «In The Thick of It» liknet mer på «The Wire» i form, og følgelig hadde en underliggende aura av realisme og genuin tristesse. Selina Meyer i Julia Louis-Dreyfus‘ skikkelse minner litt for mye på en tradisjonell sitcom-heltinne til at vi får oss til å tro på henne som en reell politisk figur, eller på «Veep» som politisk satire.

Når det er sagt: Jeg har bare sett de tre første episodene, og «Veep» har så mange gode krefter bak og i seg at den meget godt kan komme til å vokse seg langt inn i humorhimmelen i løpet av sesongen. Slik den amerikanske versjonen av «The Office» gjorde, eller «Parks & Recreation», som gjenoppfant seg selv på høyst vellykket vis i 2. sesong.

Jeg er optimistisk. Det er lov å håpe, om ikke i politikken, så i hvert fall når det gjelder TV-serier.