Til helgen har komiserien «Veep» premiere på HBO, med Julia Louis-Dreyfus i rollen som Selina Meyer, USAs visepresident.

Serien er skapt av britiske Armando Iannucci, en av pionerene innen cringe comedy eller pinlighetshumor, sjangeren som spør seg selv om hvordan ting egentlig fungerer, fortrinnsvis på arbeidsplasser, og som regel konkluderer med at det meste består av om lag 70 prosent lok og 30 prosent bortforklaring av nevnte lok. Skal man dømme etter det forhåndsutsendte materialet fra Veep-settet, ser det ut som den serien kommer til å falle på nogenlunde samme konklusjon.

«Veep» virker i det hele tatt som en naturlig fortsettelse av arbeidet Iannucci gjorde med tv-serien «The Thick of It», som skildret britisk politikk og spillefilmen «In the Loop» (lei den her), som skildret britisk og amerikansk politikk i fasen som leder opp mot en invasjon av et annet land. Både serien og filmen inneholder et galleri av karakterer som ikke helt vet hva de skal si eller gjøre og som både i serien og filmen med jevne mellomrom støter på én karakter som alltid vet hva han si eller gjøre, og som har for vane å si og gjøre det på det mest brutale og profane viset du kan tenke deg.

Malcolm Tucker, gestaltet at Peter Capaldi, er en spin doctor som er løst modellert etter Tony Blairs wingman Alastair Campbell. Han er blitt en av kultfigurene som nærmest ubønnhørlig vokser seg større enn seriene han er med i. Han er svært Youtube-vennlig. Tucker hadde spist en lettvekter som Ari Gold fra Entourage til frokost. De eneste karakterene i moderne tv-historiene jeg i farten kan se for meg komme nogen lunde helskinnet ut av en verbal klinsj med denne karakteren er Susie fra Curb your Enthusiasm og, av en eller annen grunn, Feech La Manna fra Sopranos.

Selv om Tucker på mange måter er en klassisk skurkeskikkelse er han også den karakteren i Iannucis politiske satire som klarest havner på seerens side. Det er ikke bare fordi han er et fuckings fyrverkeri i hver eneste scene han er med i, men også fordi han, i likhet med seeren, er inneforstått med vitsen, den store punchlinen som ligger og ulmer bak politikkens ferniss av soundbites og strategier: Han skjønner i likhet med oss at disse folka ikke nødvendigvis vet hva de gjør.

At veien, både til himmel og helvete, er brolagt med misforståtte intensjoner.

I et bakomintervju fra «In the Loop» forteller Iannucci om den sentrale innsikten som skapte grobunn for en satire om hvordan USA og Storbritannia sammen bestemmer seg for å erklære krig mot et annet land:

«Jeg snakket med assistentene til senatorer i Amerika. Disse assistentene kunne være 23 eller 24 år, og de var ting som utenrikspolitiske rådgivere. De kunne fortelle at senatoren noen ganger ringte dem opp og sa «Kan du gi meg fem fakta om Sudan?». De svarte «greit, gi meg 20 minutter», hvilket er kode for «Jeg har ikke peiling», men 20 minutter er nok tid til å søke opp noe på Wikipedia, gi det til senatoren, som svarer «supert» Det neste som skjer er at materialet dukker opp i en tale i Senatet før de skal stemme over hvorvidt USA bør innlede krigshandlinger. Etter hvert som du finner flere og flere eksempler på hvordan ting egentlig foregår, mener jeg at du har ingrediensene du trenger til å lage noe jeg ikke har sett før, en skildring av den politiske virksomheten i Washington som… piss, egentlig.»

De eneste resultatene som synes innen rekkevidde i Iannuccis politiske univers, er de som dreier seg om personlig vinning. De er punktet som Alastair Campbell selv angriper når han setter seg ned og ser «In the Loop» sammen med BBC-kritiker Alan Kermode. Slik Campbell ser det, er både «In the Loop» og «The Thick of It» nærmest kjemisk renset for idealisme og visjoner. Du støter ikke på en eneste politiker eller byråkrat som har så mye som en flik av idealer igjen. Alt er skadebegrensning, renkespill og løgn.

Campbell er en gammel Daily Mirror-journalist som i sin tid elsket å lage hakkemat av John Major. Tordentalene mot mediene og underholdningsindustriens bleke portrett av politisk virksomhet er ispedd mer enn en knivsodd hykleri. Med litt velvilje går det allikevel an å sympatisere med den politiske ringrevens poeng. Det er i hvert fall lett å forstå hvorfor en person som lenge var et av de største og mest velsmurte tannhjulene i et labourstyre som ble beskyldt for å være både postideologisk, machiavellisk, sentralstyrt og hult ønsker å distansere seg fra en slik fremstilling. I intervjuet sier Campbell at politikk, trass i det frynsete ryktet han beskylder media for å ha skapt og spredt, har forårsaket massive fremskritt som ikke kan kimses av. «Sceptisism is great, but what you just expressed to me is cynisism. And it’s so lazy, so easy, and you should know better.»

Selv om steinen blir kastet inne i glasshuset Campbell selv bygde, bommer den ikke fullstendig. Politisk kynisme på sitt verste gjør ikke narr av mennesker for å ikke gjøre jobben de er satt til å gjøre, eller for å løse oppgavene på feil måte. Den gjør narr av mennesker for å innbille seg at det faktisk finnes en jobb å gjøre, for å narre seg selv til å tro at fremskritt i det hele tatt er mulig. Den vrange seer vil kunne se på Iannuccis politiske satire som en legemliggjøring av denne formen for kynisme.

Jeg er allikevel ikke enig. Det er sant at det Iannucci lager er langt mer interessert i prosess enn resultater, men resultatene heller ikke poenget. Det er ofte vanskelig å skjønne om regjeringene i «The Thick of It» og «In the Loop» egentlig gjør en god jobb eller ikke. Det angår ikke satiren, ikke nødvendigvis fordi Iannucci og hans medhjelpere ikke tror det er mulig å frembringe resultater, men fordi komedien har sitt utspring i en annen innsikt: at folk er like feilbarlige i politikken som ellers. I det poenget finnes det ikke bare kynisme, men også en slags optimisme.

Kløning i politikken er ikke nødvendigvis utelukkende et onde: det er også en fin kaosfaktor som får uventede ting til å skje.

Et eksempel: Da Günter Schabowski, talsmannen for det østtyske regimet, skulle holde en pressekonferanse 9. november 1989, fikk han kort tid i forveien utdelt et notat hvor det sto at Øst-Tyskland kom til å tillate overfart til Vest-Tyskland gjennom grensepostene. Tiltaket, som tok sikte på å dempe den massive uroen i landet, skulle gjennomføres dagen etter, slik at sikkerhetsstyrkene i landet fikk forberedt seg, men det sto ikke i notatet. Schabowski visste ikke når planen skulle iverksettes og da han på pressekonferansen ble spurt om nettopp det, tok han en råsjans og svarte «Så vidt jeg vet… nå». Muren falt i løpet av kvelden.

Schabowskis feiltrinn er som tatt rett ut av Iannuccis politiske satire, det er en grov bommert – men resultatet er godartet. Inkompetanse er en bremsekloss, ikke bare for gode hensikter, men også onde. Gudene veit hvor mange ganger hvor mange ganger kløn har vært det eneste som står mellom menneskeheten og total katastrofe. På et eller annet tidspunkt burde et klokt hode og supplert idealistiske og realistiske syn på verdenshistorien ved å skrive lokets historie, historien om hvordan vi, for å låne Mae Wests ord, har klatret opp suksessens stige, feiltrinn etter feiltrinn.

I påvente av den boka er det lov å håpe på at «Veep» gir plenty med ferske anledninger både til å le av og med sullikene vi har valgt til å styre oss. Som regel fortjener de begge deler.

Bonus: Julia Louis-Dreyfus på «The Daily Show» i går: