I dag lages nesten alle spesialeffektene i de store Hollywood-filmene med mus, tastatur og bøttevis med datakraft. Monstre, eksplosjoner, bygninger og statister kan dermed blåses rett opp på det store lerret med noen tastetrykk. Men det er ikke mer enn 20 år siden at spesialeffekter var et edelt håndverk, der ingrediensene besto av ting som gummistrikker, kruttladninger, håndbygde modeller og optiske printere.

Nå skal man jo passe seg for å unngå «gammel nisse»-stempelet. I stedet for klage min nød over dataskapte effekter, vil jeg i stedet ta på meg de positive brillene og se på hva de gamle fysiske effektene faktisk kunne oppnå når de fikk boltre seg fritt.

La oss starte med en av mine favoritter blant de absurd overdrevne monstereffektene, og ikle oss støvlene til en ung (og meget blek) Kurt Russell som i «The Thing» må finne ut hvem av personene på polarstasjonen som er infisert av et kjipt, kjipt utenomjordisk virus.

Typisk for de «håndlagde» effektene, får man ikke her se hele transformasjonen. Det blir klippet fram og tilbake, ettersom hver spesialeffektkonstruksjon som regel bare kan vises i ett skritt av gangen. Så får man heller klippe inn et par panikkslagne ansikter, og så tilbake til neste skritt i transformasjonen. Sånn sett er det ingen tvil om at den gammeldagse måten å lage effekter på også satte noen grenser for hvordan regissørene kunne fortelle sine historier.

Gjennom 50- og 60-tallet var spesialeffekter noe man mest forbandt med tvilsomme science fiction-filmer, filmer som kanskje ikke siktet seg inn mot de høyeste kunstneriske fjelltoppene. Men det endret seg over natta i 1969, da Stanley Kubrick kom sin «2001: En romodyssé».

… som for første gang satte en ny standard for kvaliteten og troverdigheten av spesialeffekter – og samtidig viste at spesialeffekter ikke var ensbetydende med manglende kunstnerisk kvalitet.

Mannen bak filmens spesialeffekter, Douglas Trumbull, skulle senere bli litt av et ikon innen fagfeltet, med arbeid på blant andre «Blade Runner» og «Nærkontakt av tredje grad». Ser man på «Blade Runner» selv i dag, kan man bli overrasket over filmens evne til å skape illusjoner ved hjelp av håndlagde effekter.

I løpet av nittitallet overtok de datagenererte effektene mer og mer. Men noen av de beste resultatene ble faktisk oppnådd da de fysiske effektene ble blandet med de datagenererte. «Jurassic Park» blir ofte fremhevet som et gjennombrudd innen datagenerert effektmakeri. Men faktisk ble en stor del av filmens effekter til ved hjelp av tradisjonelle fjernstyrte dukker. For eksempel her, hvor en mekanisk utgave av filmen ikoniske Tyrannosaurus Rex blir testet ut:

Se deretter på selve scenen fra filmen. Om man ser nøye etter, kan man se at scenene der dinosauren beveger på hele kroppen er dataanimerte, mens den mekansike utgaven brukes i nærbilder og der dinosauren kommer tett innpå de menneskelige skuespillerne. Det beste fra begge verdener:

Jeg må nesten avslutte med en scene som er så tett på det optimale jeg har sett tryllet fram med gammeldagse «håndlagde» effekter. Den berømte scenen fra avslutningen av den første «Indiana Jones»-filmen, der sammenklipping av forskjellig bildemateriale, håndtegnede effekter, modellbyggeri og god, gammeldags dramatisk oppbygning går opp i en høyere enhet.

Jeg mener, kan man noensinne glemme den bebrillede nazistens smeltende ansikt? Det kan ikke jeg!