Det har vært produsert uttallige TV-serier som etter alle målestokker har manglet livets rett som underholdning for massene. Antakeligvis hører «Bored to Death» hjemme i denne kategorien. Det var i det hele tatt noe av en bragd at forfatter og showrunner Jonathan Ames klarte å få HBO til å spa opp for hele tre sesonger av en så miljøspesifikk og eksentrisk serie, før den ble besluttet lagt ned på senhøsten i fjor.
Ames er selvsagt ikke den første som har innbilt seg at intellektuelle, bohemaktige slabbedasker har et liv og levned egnet for filmet underholdning. Han følger i så måte en sti tråkket opp av folk som Woody Allen, Wes Anderson, Larry David, Richard Linklater, Noah Baumbach og Whit Stillman.
Men av disse er det egentlig bare «Seinfeld»-skaper Larry David som har lykkes med å trekke folk til TV-skjermen, snarere enn kinolerettet, med så sær humor. Han har rukket å lage åtte sesonger av det verbalrappe pinlighetsmesterverket «Curb Your Enthusiasm» siden serien debuterte i 2000, på nettopp HBO.
Men hvor i huleste var jeg? Jo, altså: Hadde alle vært som meg ville «Bored to Death» blitt sikret en lang og seierrik æra i beste sendetid. Men nå som den er nedlagt er den bortimot garantert kultstatus etterhvert som folk (gjen)oppdager den på DVD og YouTube.
Først og fremst så har vi seriens uimotståelig troika av hovedpersoner: Indie-helten Jason Schwartzmann («Darjeeling Limited», «Rushmore») Zach Galifianakis («The Hangover») og Ted Danson («Cheers», «Curb Your Enthusiasm»).
Puslete Schwartzmann er antitesten til den typisk brautende, høylytte New York-innbyggeren, og spiller her en mann med samme navn som forfatteren Jonathan Ames, tidstypisk nok. Ames er litt for glad i marihuana og hvitvin, og alt for lite viljesterk til å sette seg ned og dikte. Han er dessuten nettopp forlatt av kjæresten, noe som avler selvforakt, enda mer marihuana og hvitvin.
Han kommer seg på et vis ut av denne selvdestruktive spiralen med en øvelse i virkelig virkelighetsflukt: Ved å sette inn en annonse på Craigslist der han gir seg ut for å være privatdetektiv. Således har vi den dramaturgiske motoren som trengs for å finne en ny vri på hver episode i en serie som egentlig ikke handler om noen ting.
Utvendig er «Bored to Death» altså en krimserie, men selve detektivvirksomheten er egentlig bare et ferniss slik at Ames kan diskutere sakene sammen med de steine slacker-vennene sine. Bestevennen til Ames i serien heter Ray (Galifianakis) og han tjener til livets opphold ved å tegne superhelter, men er ellers en forsiktig og seksuelt frustrert mann som skyr dramatikk.
De har en felles venn og en slags mentor i George (Danson) en aldrende playboy, skjørtejeger og redaktør for det fiktive livstilsmagasinet Edition. Vi aner at George søker mot sine yngre venner nettopp fordi han ønske å føle seg ung igjen. Men mest av alt fordi de supplerer ham med marihuana. Uansett beveggrunner så er det sømløse samspillet mellom de tre hovedpersonene den grunnleggende årsaken til at det hele henger på greip. Særlig Danson er en fryd.
«Bored to Death» har en lun og lakonisk tone og subtilt glitrende dialog. Den første sesongen er litt ujevn og haltende, men den bygger seg jevnt og trutt opp, og har innen sesong nr. 2 blitt en serie du vil ha med deg hver eneste episode av, ikke minst fordi du har lært rollefigurene bedre å kjenne.
Dersom du skulle være teit nok til å lide av hipsterangst kan «Bored to Death» sikkert være noe av en prøvelse, ettersom den foregår i et univers der litterære one-linere og indierock-referanser hagler. For eksempel: Jim Jarmursch dukker opp som seg selv i en av de første episodene.
På sykkel.
Innendørs.
Mens han diskuterer et manus av Charlie Kaufman.
Du er herved advart.
