Whoo-hoo, nå tipper jeg at du er skikkelig gira over at høsten er på vei, eller hva? Det er jo snart stortingsvalg, og vi vet alle hva det betyr:
Mer baconfett enn en lunsjbuffet i Det hvite hus.
Hurra seg rundt, NRK kan endelig fylle sendeflaten sin med noe enda mer langtekkelig enn sakte-TV. Apatien er nå så total at vi ikke engang gidder å forakte politikerne våre, og engasjementet så lavt at vi ikke har nok energi til å stemme sofapartiet.
Vi bare legger oss under sofaen og venter på at dette kjedsomhetssirkuset skal gå over, mens valgdeltagelsen synker til stadig nye bunnivåer.
Ok, det er kanskje en forkledd velsignelse at årets valgkampinnspurt er så gudsjammerlig gørrtrist.
Da slipper vi traumatiserende overraskelser av den typen våre venner i utlandet har opplevd det siste året. Brexit har blitt den nasjonalistiske motsvarigheten til fylleanger, og i USA har det politiske klimaet for lengst nådd et post-satirisk nivå.
I motsetning til amerikanerne må nordmenn heldigvis ikke velge mellom pest eller kolera smurt inn med Zika-Ebola.
Vårt metaforiske Hobsons-valg står bare mellom å slå lilletåen med full kraft inn i et stuebord, eller klinke albuen hard i kjøleskapsdøren. Vi overlever begge deler uten varige skader, men vil helst unngå å utsette oss selv for smerten.
For all del, politikk kan være skikkelig engasjerende og underholdende. I alle fall på film og TV.
Vi er jo alle bergtatt av den sosiopatiske utspekulertheten i «House of Cards», de spissfindige sarkasmene i «Veep» og det sadistiske maktspillet i «Game of Throne»s.
Spørretimen på Stortinget ville blitt mer moro med ildsprutende drager, og si hva du vil om Frank Underwood – i motsetning til de norske lederkandidatene har han i det minste karisma.
Ok, ingen ønsker amerikanske tilstander i norsk politikk, men her er fire valgfilmer fra USA som kan gi oss noen ideer om hvordan stortingsvalget kan sprites opp litt.
«WAG THE DOG» (1997)
«That is a complete fucking fraud, and it looks a hundred percent real. It’s the best work I’ve ever done in my life, because it’s so honest.»
Nei, det siste i verden norsk politikk trenger er flere hakeløse FrP-politikere som blir involvert i boblebadrelaterte sexskandaler med mindreårige. Men sånt kommer garantert til å skje igjen, og da kan jo alltids regjeringen erklære krig mot for eksempel Island.
To uker før valget blir USAs president viklet inn i en sexskandale med en pikespeider, og mediekonsulenten Conrad Brean (Robert De Niro) hyres inn for å rydde opp.
Han rekrutterer en Hollywood-produsent (Dustin Hoffmann), og iscenesetter en fiktiv TV-krig mot Albania for å distrahere velgerne fra skandalen. Tjue år senere er dette mindre en syrlig satire og merw en fremtidsprofeti, noe som forklarer hvorfor De Niro for tiden jobber med en TV-serie basert på filmen.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: «Wag the Dog» bygger på en roman av Larry Beinhart, som spekulerte om Bush senior iscenesatte Gulfkrigen for å bli gjenvalgt. Noen uker før filmens premiere ble Bill Clinton viklet inn i Lewinsky-skandalen. Tre dager etter at ville-Bill ble tvunget til å innrømme sugetur-og-sigar-snusket teppebombet han Syria og Afghanistan.
SE OGSÅ: «Bob Roberts» (1992) og «Primary Colors» (1996).
«BULWORTH» (1998)
«You know, there’s a lesson here, which is never try to make life or death decisions when you’re feeling suicidal.»
Den norske valgkampen trenger definitivt ikke middelaldrende gubber som rapper, men ufiltrert ærlighet hadde vært en fin start.
Den demokratiske senatoren Jay Bulworth (Warren Beatty) går igjennom et seriøst sammenbrudd etter et knusende valgnederlag, og bestemmer seg for å begå selvmord. Han tar ut en livsforsikringspolise på ti millioner dollar, hyrer inn en leiemorder til å drepe seg selv – og begynner å fortelle sannheten om det politiske systemets hykleri.
Bulworth begynner dessuten å rappe budskapet sitt, men setter livet sitt i enda større fare da lobbyister for forsikringsindustrien hører om hans plan om å innføre et statlig «single-payer»-helsesystem i USA.
Rappingen til side er filmen dermed minst like aktuell i dag.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: Warren Beatty var så usikker på om filmen fungerte at han seriøst vurderte å ikke vise den offentlig. «Bulworth» skapte kontroverser i USA, men ble en kultfilm i politiske kretser. I 2013 uttalte Obama at han til tider drømte om å kunne «go Bulworth», og si hva han mener totalt uten filter. Vel, han har sjansen nå.
SE OGSÅ: «Kronprinsen» (1979) og «Man of the Year» (2006).
«GAME CHANGE» (2012)
«Oh, my God. What have we done?»
Politikere er villige til å gjøre det meste for å klamre seg til makt og jobbsikkerhet, om de så er nødt til å inngå skjøre allianser med folk de aktivt misliker.
I Norge har vi lange tradisjoner med koalisjonsregjeringer; det var sånn vi endte opp med mindretallsålen Kjell-Magne Bondevik som statsminister i en vond periode, og det er derfor Erna stadig er nødt til å dele bløtkakene sine med Siv Jensen.
Norske politikere kan med hell velge sine sengekamerater med mer omhu, og bør ta «Game Change» som en advarsel. En skildring av hvordan John McCain (Ed Harris) lot seg presse til å velge Sarah Palin (Julianne Moore) som sin visepresidentkandidat i 2008.
Filmen kartlegger de katastrofale, tragikomiske konsekvensene dette hadde for kampanjen til McCain – som er skildret med stor sympati og respekt her.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: Palin uttalte at filmen er basert på «en falsk historie», men at hun ikke hadde sett den. Hennes personlige assistent under presidentkampanjen, Nicolle Wallace, hevdet at filmens skildring av hendelsene var «true enough to make me squirm».
SE OGSÅ: «Dave» (1993) og «The Campaign» (2012).
«THE PURGE: ELECTION DAY» (2016)
«We will now purge. We will torture you and violate your flesh. Remove your skin and share in your blood. This is the American way.»
Det er viktig å få rase fra seg litt, så kanskje vi burde innføre en «The Purge»-feiring for å piske opp stemningen før stortingsvalgene. Man kan eventuelt spare mye tid på å bare la partilederne kjempe mot hverandre til døden, og kåre den som overlever til statsminister.
Denne tredje filmen i «The Purge»-serien har absolutt ingen rot i virkeligheten, og skildrer et dystopisk USA styrt av høyreekstreme krefter som hjernevasker befolkningen med patriotisk tåkeprat-propaganda, og utrydder underklassen mens den kristenkonservative eliten utfolder sine mørkeste impulser trygt forskanset i sine luksushjem.
Den kvinnelige presidentkandidaten Charlie Roan jages av nynazister på oppdrag av regjeringen, så alt i alt mistenker jeg at regissør/manusforfatter James DeMonaco muligens ikke stemte på Trump i fjor.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: Deler av filmen ble spilt inn i Underwood-huset fra «House of Cards». En «The Purge»-kabelserie er under planlegging, og vi håper det blir en realityserie.
SE OGSÅ: «The Contender» (2000) og «The Ides of March» (2011).
