Det er noe grunnleggende usympatisk ved utstrålingen til Morten Ramm. Nettopp derfor har jeg litt sans for ham som komiker.

La meg forklare. Ramm etablerte seg først med sine helt grenseløst frekke skjult kamera-innslag i den ellers helt grønnjævlige norske versjonen av Jimmy Kimmels (og Bobcat Goldthwaits!) «Man Show». Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den avslappede holdningen til mannlig nakenhet, som muligens er det som vekket enkeltes oppmerksomhet.

Men mer på fyrens tilsynelatende totale mangel på sperrer – enten vi snakker politisk korrekthet, vanlig høflighet eller sosiale sperrer generelt – og det nesevise pokeransiktet man strengt tatt fikk lyst til å plante en knyttneve midt i.

Han utmerket seg som noe såpass sjeldent som en norsk komiker som IKKE var redd for å lage dårlig stemning. Det bredere gjennombruddet i «Torsdag Kveld Fra Nydalen» har riktignok bydd på langt mer tradisjonell humor, med typete sketsjer.

Typete også i den forstand at hans økende popularitet er knyttet til nettopp karakterer, med signaturreplikker og det hele, som for eksempel afterski-DJen fra helvete (eller rettere sagt fra Tønsberg) DJ Dan og hans (ærlig talt nokså irriterende) «ikkje braaaa».

Men selv i dette formatet er det et par ting som skiller Ramm fra sine kolleger. Han deltar for eksempel aldri i debattene rundt «den nye humoren» – og er også nokså tilbakeholden med å stille opp i de evinnelige portrettintervjuene som tar deg bak masken på klovnen, som viser en tenkende, følsom og i bunn og grunn ganske ålreit fyr. Kort sagt: potensialet for å skape ubehagelig stemning er høyst intakt.

Og det var nettopp derfor jeg fikk forventninger til Ramms nye mockumentaryserie basert på premisset om at den overambisiøse komikeren skal fylle Oslo Spektrum alene. I hvert fall etter det helt enestående kleine og ubehagelige klippet hvor Ramm opptrådde med Leonard Cohens «Hallelujah» akustisk (med sporadisk Comoyo-bidragsyter Einar Tørnquist på gitar!) på «God Morgen Norge»:

Skulle vi endelig få en norsk mockumentary som turte å spre kvalme og ubehagelig stemning – på ORDENTLIG? Fasiten etter kveldens premiere er dessverre «nei».

For å ta det mest grunnleggende først: paradoksalt nok er det tilsynelatende selvforklarende prgrammet «Morten Ramm fyller Spektrum» et program som mangler et klart premiss. Ja, Morten Ramm skal fylle Spektrum. Men hvorfor? Bakgrunnshistorien om et veddemål mot Thomas Giertsen (som må stille i en reklame mot analkløe om Ramm ikke klarer bragden) er ærlig talt syltynn. Hverken Ramm eller Giertsen virker som de tror på den i programmets innledende minutter.

Eller snarere «Morten Ramm» og «Thomas Giertsen», for i tillegg til mockumentaryformatet, lener dette programmet seg selvsagt til tradisjonen hvor en komiker spiller en (i varierende grad) fiktiv versjon av seg selv. I utgangspunktet skulle man tro at Ramms grunnleggende kjipe karisma, kombinert med hans vern om eget privatliv, var et ideelt utgangspunkt for å skape en minneverdig fiktiv Morten Ramm. Vi snakker åpent lerret og blanke ark.

Dessverre har teamet bak denne serien lagt igjen fargestiftene hjemme. Det eneste som blir etablert av personlighetstrekk til seriens Morten Ramm-figur, er … tja, litt mild rastløshet og en svakhet for lytehumor. Det holder ikke.

Dramaturgien er ikke mye sterkere. Som Harald Eia sier i kveldens episode: selve grunnpremisset – «Jeg skal fylle Oslo Spektrum» – holder i ett minutt. Etter det må du fylle showet med noe. Eia snakker her om selve Spektrumforestillingen, men dette er dessverre minst like dekkende for TV-serien. Først i de siste minuttene etableres et slags premiss, og det er alt for sent. Selv om dette premisset i seg selv kan være et godt premiss for serien om det følges opp i kommende episoder: for å fylle opp Oslo Spektrum må Morten Ramm stille opp på absolutt ALT.

Det er også her «God Morgen Norge»-opptredenen kommer inn i bildet. Men dessverre gjør denne opptredenen seg langt dårligere i denne konteksten enn den gjorde på egenhånd. Først og fremst gjennom en noe overforklarende introduksjon hvor poenget bankes gjennom unødvendig hardt. Det er også verdt å legge merke til at selve intervjusegmentet er kuttet i selve serien. Her fremsto Ramm som en komiker som ville bli tatt på alvor, lei av å bare være klovn, lei av å alltid bli assosiert med figurene sine.

At dette premisset har forsvunnet fra serien i løpet av et par uker, tilsynelatende på klipperomsgulvet, kan lett leses som nok et tegn på hastverksarbeid med manus. Eventuelt ikke-eksisterende manusarbeid.

Noe som på den annen side også innebærer et visst potensiale for at serien KAN komme til å finne en vellykket form på mer organisk vis i løpet av de neste episodene. Kanskje er Ramm tross alt en komiker som fungerer best uten manus – det er i hvert fall disse delene av serien som fungerer best så langt  – når han igjen får anledning til å skape dårlig stemning i møte med uforberedte tredjepersoner på gaten (eller i (frokost-)TV-studio).

Oppsummert på et noe mindre overanalytisk vis byr første episode på to sekvenser verdt litt humring og én god latter. Skulle borge for at vi sitter igjen med en underholdende fem minutters «Best of»-showreel når serien er over.

Tross alt over gjennomsnittet for en norsk humorserie.