«Pasientene sier at det er som en gullfiskbolle. Jeg hadde gullfisk en gang. Så døde den ene – den ble spist av den andre. Jeg ante ikke at gullfisk gjorde sånt.»

Det er slike replikker som gjør det vanskelig å vite om man skal fnise begeistret eller sukke oppgitt over «Under the Dome».

Men den sier likevel det meste om hva vi kan vente oss i ukene som kommer: Isolert fra omverdenen vil tilsynelatende fredelige vesener etter hvert vise svært uventede og ubehagelige sider av seg selv.

Amerikanske serieskapere er om ikke annet effektive.

Etter bare 15 minutter under den mystiske glassklokken som brått legger seg over småbyen Chester’s Mill, har vi møtt og fått etablert en handlekraftig lokalavisjournalist, en småkorrupt lokalpolitiker, en stødige sheriff med hjerteproblemer, en eksentrisk lokalradiotekniker, et lesbisk par med en diabetessyk datter, en tenåringsnerd, sistnevntes allerede livstrette storesøster, den samme storesøsters psykokjæreste, og en mystisk fremmed med militær bakgrunn og kallenavnet Barbie, som kanskje har drept journalistens lege-ektemann og begravet ham i skogen.

Også har vi fått se et småfly styrte, et ganske spektakulært lastebilkræsj og hvordan en ku ser ut inni når den blir perfekt delt på langs.

Det er jo stas når min livslange filmhelt Steven Spielberg sender ut et dekret om at han vil produsere en tv-serie basert på en roman av min livslange litteraturhelt Stephen King.

Og jeg elsker ikke Stephen på grunn av «I’m your number one fan» eller «all work and no play makes Jack a dull boy» – jeg elsker Stephen på grunn av «we all float down here» og Garderners eksistensielle kamp mot alt Dallas-politiet symboliserer.

Har du lest Stephen King – virkelig lest – vet du hva jeg snakker om. Hvis ikke, er du en av dem som har surfet på Kings overflate og aldri jobbet for å forstå ham. Fy.

Er det noen som ville kunne forstå King er det jo Spielberg, siden de begge deler en dyp kjærlighet for den amerikanske småbyens grimme hemmeligheter, en enorm forståelse for hvordan barn tenker, og en unik evne til å fortelle historier om alminnelige mennesker i ualminnelige situasjoner.

Litt pussig at Spielberg har valgt «Under the Dome», som ikke er Kings beste (men heller ikke verste), men det var kanskje lett å pitche den: «Lost» møter «The X-Files» møter «Twin Peaks». I den grad Spielberg må pitche noe i det hele tatt, selvfølgelig.

Listen over heslige King-filmatiseringer er lang, og etter første episode av «Under the Dome» kan jeg ikke si om denne serien vil gjøre listen enda litt lenger. Vi befinner oss riktignok ikke nede på «The Tommyknockers»-nivå, men det er ikke noe «The Stand»-kvalitet på den ennå, heller.

Noe av dette skyldes det avsindige tempoet Chester’s Mill-universet etableres i med tilhørende (og allerede nevnte) «det ser ut som en usynlig vegg»-replikker, heltemodig levert av en håndfull skuespillere vi vagt vet hvem er, men også smertefullt klønete fremført av en annen håndfull skuespillere vi ikke aner hvem er og dermed ikke kan skille fra hverandre.

Selv var jeg sikker på at psykokjæresten også var broren en god stund, og at den ene lesbe-mammaen egentlig var datteren, men det kan jo være at jeg bare er rusten når det gjelder miniseriens iboende høyhastighetsetablering.

Jeg altså er litt engstelig. Vi vet jo hvordan den intense forelskelsen i «Lost» og «The X-Files» og «Twin Peaks». gikk over til forvirring, så irritasjon og til slutt en rasende skilsmisse fordi disse seriene utviklet seg til selvhøytidelige såpeslurv.

Men selvfølgelig – jeg kommer til å følge «Under the Dome» på TV 2 i sommer (og gratulerer kanalen med kvikt innkjøp), med håp om at Stephen & Steven har noe virkelig magisk på gang, og at de beholder kosentrasjonen i 13 episoder.

Så skal jeg jobbe hardt for å gjøre det samme.

Vi høres mer etter andre episode, ok?