Cannes-sjef Thierry Fremaux har både en takknemlig og en utakknemlig jobb. Han kan velge og vrake i filmtitler og filmregissører. Det finnes omtrent ingen filmskapere som ikke ønsker å delta i det offisielle programmet til verdens viktigste filmfestival.

Det betyr samtidig at svært mange må avvises. Hvem kan man tåle å tråkke på tærne? Det er en minst like sentral problemstilling i programutvelgelsen som hvem man skal invitere.

Hoveddelen av årets program ble annonsert på en pressekonferanse i Paris i dag. Den avslørte et konkurranseprogram med mange av de største navnene i filmverdenen i dag. 18 menn og én kvinne. Ingen nordmenn, men det gjenstår fremdeles tre titler til konkurranseprogrammet og seks titler til sideprogrammet Un Certain Regard.

Vær ikke overrasket om Eskil Vogts «Blind» er en av dem. I de to andre sideprogrammene Regissørenes fjorten dager og Kritikeruken, som kunngjøres i neste uke, har trolig også Bård Breien og Hanne Myren en mulighet med sine nye filmer.

Omtrent alle de uttatte til hovedkonkurransen er gamle Cannes-travere, og svært mange av regissørene har klippekort hos Fremaux. Slik sett er det noe satt, forutsigbart og litt lite spenstig ved seleksjonen. Kun seks av de nitten titlene som foreløpig er annonsert har ikke deltatt i hovedkonkurransen tidligere. Mange har deltatt flere enn tre ganger.

La oss ta for oss de gamle hingstene først. Steven Soderbergh deltar for fjerde gang med «Behind the Candelabra» – et portrett av den outrerte amerikanske smørsangeren Liberace, spilt av Michael Douglas. Biopicen er produsert av HBO (ingen studioer våget å satse på prosjektet) og er følgelig opprinnelig ment for fjernsyn.

Men med utvelgelsen i Cannes, vil filmen sannsynligvis få kinodistribusjon lell. En liknende skjebne hadde Gus van Sants «Elephant» i 2003, som også var en HBO-produksjon, og som fikk bred kinodistribusjon etter at den vant Gullpalmen.

Egentlig var «Side Effects» (amerikansk premiere i februar) Soderberghs aller siste kinofilm, før han nå trekker seg tilbake for å male og utvikle tv-prosjekter. Nå ser det ut til at «Behind the Candelabra» blir det i stedet.

Cannes-yndlingene Coen-brødrene er i år med i konkurransen for åttende gang siden de vant med «Barton Fink» i 1991. «Inside Llewyn Davis» er et portrett av en visesanger (inspirert av Dave Van Ronks egne memoarer) i New York midt i visebølgen på begynnelsen av 60-tallet. Traileren vitner om sedvanlig Coensk selvsikkerhet.

Coen og Soderbergh er populære i Cannes fordi de kombinerer filmatisk kredibilitet med potensiale for glamour. Når «Behind the Candelabra» får premiere under festivalen, kan den røde løperen fylles med foruten Michael Douglas, Matt Damon og Rob Lowe. I «Inside Llewyn Davis» figurerer Carey Mulligan, Justin Timberlake og Adam Driver.

Slik sett er det heller ikke overraskende at James Gray er invitert med sin nye film «The Immigrant» (endret fra «Lowlife»). Gray har en helt spesiell stjerne i Cannes, langt høyere enn i USA. De ser på han litt som sin. En regissør de hentet opp fra ingensteds da han deltok første gang med kriminaldramaet «The Yards» i 2000.

I mellomtiden har Grays stjerne vokst også i USA, ikke minst med hans forrige drama «Two Lovers». Nå deltar Gray for fjerde gang, og tar med seg stjerner som Joaquin Phoenix, Jeremy Renner og Marion Cotillard til rivieraen.

Siste amerikaner i konkurransen er Alexander Payne, som ble forbigått i 2011 med «The Descendants», men som nå er inne i varmen igjen med «Nebraska», hans andre film i konkurransen, etter den glimrende «About Schmidt» (2002).

Konkurransen er likevel sjelden dominert av amerikansk film, ei heller i år. Som vanlig er Kina representert, denne gang med Jia Zhangke, som er med for tredje gang.

Japan har med to gamle kjenninger. Den vanvittig produktive auteurvoldsfilmregissøren Takashi Miike er med for andre gang og tar med seg thrilleren «Straw Shield».

Mens den langt mer stillferdige og underfundige Hirokazu Kore-eda («Still Walking») lanserer sitt nye drama «Like Father Like Son» under festivalen.

Afrika er også representert med sin største nålevende filmskaper. Tsjadesiske Mahamet Saleh-Haroun – som deltok i konkurransen i 2010 med «En mann som skriker» (på norske kinoer i 2011) – er tilbake med «Grisgris».

Mahamet Saleh-Haroun.

Foruten Cannes (mai), er Berlin (februar) og Venezia (august/september), regnet som de mest prestisjefylte filmfestivalene. De konkurrerer derfor innbyrdes om å trekke til seg de største og mest interessante navnene og filmene. Eller rettere sagt: Berlin og Venezia kjemper for å miste minst mulig til Cannes.

I så måte har Cannes i år «stjålet» Asghar Farhadi fra Berlin. Den tyske festivalen oppdaget Farhadi i 2009 da han konkurrerte med «About Elly». I 2011 vant han Gullbjørnen for «Nader og Simin», og i år var han president for juryen i Berlin. Nå tar han steget opp i elitedivisjonen med sin nyeste film «The Past».

Cannes er en fransk festival, og som vanlig er det mange franske filmskapere i hovedkonkurransen. Blant de rutinerte Cannes-gjestene er Arnaud Desplechin som er med for femte gang. Hans forrige film – det usentimentale melodramaet «A Christmas Tale» (2008) – er en personlig favoritt. Nå har han brukt fem år på å utvikle «Jimmy P» – hans første engelskspråklige film der Benicio Del Toro spiller en stammehøvding som går i psykoanalyse.

Høres sært ut, men det betyr ofte bra saker i min bok.

Roman Polanski fortsetter med å adaptere teaterstykker, denne gangen «Venus in Fur» som igjen er en adaptasjon av den klassiske østerrikske SM-boken «Venus in Furs» fra 1870.

Francois Ozon er med i Cannes for andre gang (han har vanligvis filmene sine i Berlin eller Venezia). At han nå rykker opp til Cannes igjen med «Jeune et jolie» er trolig et tegn på at den ujevne regissøren har noe bra på gang.

Blant alle disse veteranene er det likevel de mer uetablerte Cannes-navnene som vekker min største nysgjerrighet. Den nederlandske Alex Van Warmerdam («Utkantfolk», 1992) debuterer i Cannes som 60-åring, og har med seg thrilleren «Borgman».

I den andre enden av aldersskalaen er meksikanske Amat Escalante som imponerte voldsomt med den ubehagelige debuten «Los Bastardos» og som nå er med i konkurransen i Cannes med «Heli».

Spent er jeg også på den foreløpig eneste kvinnen i konkurransen, skuespilleren Valeria Bruni Tedeschi, som deltar med sin tredje film som regissør, med samtidsdramaet «Un chateau en Italie».

Hvilke filmskapere har så grunn til å føle seg trampet på tærne? I første rekke Claire Denis, som merkelig nok har blitt plassert i den mindre prestisjefylte Un Certain Regard med sin nye film «The Bastards». Ellers er Lars Von Triers «Nymphomaniac» ikke på listen, selv om produsenten allerede hadde annonsert at den ikke ble ferdig i tide.

Mye tyder på at det livslange forholdet mellom Trier og Cannes er over. Hvis ikke han kommer med i siste liten, ved neste annonsering.

PS: Nicolas Winding-Refns «Only God Forgives», som også er med i hovedprogrammet, fikk en ny trailer i dag (via Montages):