Allerede dritlei av OL? Da er du en av oss, gooba gabba, og kan koble av med dette:

UKENS TV-SERIE: «REAL HUMANS»

Eller «Ekta människor», som serien egentlig heter over svenskegrensen. For nå snakker vi om sci-fi fra Sverige, uten at det automatisk bør avskrekke noen.

Dette er noe totalt annet enn de gubbete krimseriene mange muligens forbinder med svensk TV: en teknologisk fabel av internasjonal klasse, som utforsker en masse interessante temaer rundt vårt forhold til teknologi.

Vi befinner oss i en alternativ utgave av Sverige, der androider er lett tilgjengelig på forbrukermarkedet. Syntetiske mennesker kalt «Hubots», som raskt blir være nye slaver.

Hubotene følger Aasimovs tre lover, er masseprodusert for en forholdsvis billig penge og blir raskt en del av hverdagen. De ser tilstrekkelig ut som mennesker til å passe inn i samfunnet, og er tilstrekkelig annerledes til å bli utstøtt. Etter hvert som programvaren til hubotene blir mer avanserte begynner de å lære av menneskelig beteende, og utvikler kompliserte følelser.

Enkelte grupperinger mener at de er en trussel mot menneskehetens eksistens, andre forelsker seg i dem. Ja, folk har selvsagt sex med dem, også. 30.000 svenske kroner virker latterlig billig for en egen androide, for en sånn sum får man jo knapt kjøpt en creepy Real Doll.

Familiemannen Hans Engman (Johann Paulsen) tar med seg huboten Anita (Lisette Pagler) hjem til kona og ungene, i troen at dette er en familiemodell som kan hjelpe til i heimen.

Hans tenårige sønn Tobbe vet akkurat hva han har lyst til å gjøre med Anita, grisegutten – men ingen av den aner at denne huboten egentlig heter Mimi, og først var kjæresten til Leo (Andreas Wilson). Lederen for en gruppe Hubot-opprørere som har utviklet fri vilje.

Serien har et stort figurgalleri, en stadig mer innfløkt historie og leker seg med en masse spennende ideer. Jeg har sett amerikanske anmeldere som hevder at «Äkta Människor» er det beste science fiction-dramaet siden «Blade Runner»; noe som er å ta litt hardt i.

Det er elementer her som er i overkant såpete, men i det store og hele er «Äkta människor» en smart, underholdende eliteserie som fortjener mer oppmerksomhet. Det britiske produksjonsselskapet Kudos Film and Television (som blant annet sto bak «Life on Mars» og «The Hour») har forresten kjøpt opp rettighetene til serien, og planlegger en engelskspråklig nyinnspilling.

«Äkta människor» er ikke sett av så mange her hjemme, men er vist i over femti land og vant «Prix Italia 2013»-prisen som årets beste tv-serie. Den første sesongen er tilgjengelig i HD på Netflix, mens den andre sesongen for tiden ruller på svensk TV – og kan (med litt triksing) ses på deres web-TV.

UKENS DOKUMENTAR: «MITT»

Så gå vi rett fra androider og til en fyr som til tider ga inntrykk av å være en robot. Helt uavhengig av politiske sympatier var det vanskelig å opparbeide den helt store sympatien for presidentkandidaten Mitt Romney, og mange hadde nok foretrukket å glemme ham så fort valget var over.

Nå gir imidlertid Netflix oss en egenprodusert dokumentar som presenterer et mer nyansert, intim portrett av Romney. Dokumentarfilm-skaperen Greg Whiteley fulgte Romney gjennom seks år, og fikk eksklusiv tilgang til presidentkampanjen hans.

Her graves det ikke opp noen store avsløringer eller ubehagelige øyeblikk: «Mitt» er laget med velsignelse av Romney-familien, og gir oss et ukritisk blikk på hverdagen deres under presidentkampanjen. Uten føringer eller fortellerstemme. Bare en kameramann som følger dem som flue på veggen – og fra tid til annet stiller dem nøytrale spørsmål.

«Mitt» starter med øyeblikket da Mitt Romney innser at Obama har vunnet presidentvalget, og han tar nederlaget med overraskende mangel på følelser. Der har du muligens Romneys største problem som offentlig person: selv ikke i sine mørkeste stunder klarer han å overbevise oss om at han er i besittelse av et normalt følelsesregister.

Deretter hopper filmen tilbake seks år i tid, mens Mitt rådfør familien om han burde prøve seg som republikanernes presidentkandidat. Filmen fanger opp noen fine øyeblikk med Romney på trygg hjemmebane, mens han legger frem de politiske poengene sine på en genuin, ektefølt måte – som forsvinner totalt så fort han står foran en menneskemasse.

Det er imponerende hvor stiv, ubekvem og fårete Romney blir så fort han er nødt til å forholde seg til «vanlig mennesker», noe som kommer tydelig frem under en flau opptreden på en hamburgerrestaurant.

I et ærlig øyeblikk klager Romney over hvor mye han hater å klistre på seg et falsk smil på offentlige tilstelninger; og klynker på et tidspunkt «Oh God, I can’t fake this anymore!». I et interessant øyeblikk innrømmer også en av Romneys fem sønner at denne dokumentaren gjør ham litt forvirra: siden han glemmer om han skal være ærlig, eller bare lyve sånn som han gjør til de andre TV-reporterne.

Men for det meste er «Mitt» fri for brutalt ærlige øyeblikk. Vi får se at Mitt Romney faktisk har en sans for humor, selvironi nok til å kalle seg selv «The Flippin’ Mormon», og legger ivrig ut om hvor mye han elsker Coen-brødrenes «O Brother, Where Art Thou?». Ingen sier eller gjør noe overvettes dumt her, selv om Romneys katastrofale «47 prosent»-tale så vidt berøres.

Det eneste vi ser av hykling kommer i øyeblikket hele Romney-familien går ned i knestående forbønn for å be om Guds hjelp til vinne nominasjonsvalget, mens kona Ann gråter av selvtilfredshet over hvor hederlige intensjonene deres er.

«Mitt» er politisk nøytral, og Romneys personlige meninger er aldri særlig kontroversielle – men vi aner konturene av en mann som virker veldig kry over å være rik og bærer på en vag avsmak mot folk som ikke deler hans privilegier. Resultatet er et interessant bilde av hvordan Romney-familien ser på seg selv, og hvordan de ønsker at andre skal se dem.

En tett sammensveiset rikmannsfamilie, som lever i en privilegert boble der man holder fasaden oppe selv for sine nærmeste. Dette er mest for oss som er opptatt av amerikansk politikk, men verdt en titt hvis du har Netflix.

Og det har du jo.

UKENS FILM: «JACK GOES BOATING»

Ja, det har blitt mye stoff om Philip Seymour Hoffman den siste uken, av åpenbare årsaker. Men det er så til de grader på sin plass å sjekke ut Hoffmans eneste film som regissør: en sår, sart kjærlighetshistorie om den sjenerte limousinsjåføren Jack (Philip Seymour Hoffman), og hans nølende forhold til den kommunegrå neurotikeren Connie (Amy Ryan).

De sliter begge med sitt, men ser noe i hverandre – og deres møte gir Jack selvtillit nok til å ville bli et bedre menneske. Han lærer seg å svømme med hjelp av bestekompisen Clyde (John Ortiz), bare sånn at Jack kan ta med Connie på båttur. Mens forholdet mellom dem blir mer intimt, går Clydes eget forhold til kona Lucy (Daphne Rubin-Vega) opp i sømmene.

En scene mot slutten svir litt ekstra sånn i ettertid, der Phillip Seymour Hoffmanns rollefigur steller i stand en festmiddag som sklir ut med doprøyking, krangling og kokain-snorting. «Jack Goes Boating» (2010) er basert på Robert Glaudinis teaterstykke, som Hoffman spilte på scenen i New York. De fleste fra teateroppsetningen gjentar rollene sine (Amy Ryan er en av de få nye tilskuddene) i filmen, som åpenbart er et «labour of love».

Dette var langt fra den første gangen Hoffmann spilte en utilpass raring med dårlig selvtillit og fæl sveis, men det er rørende å se ham portrettere en mild, godhjertet sjel – som trolig ikke er all verdens langt unna hvordan Hoffman var selv.

«Jack Goes Boating» er den typen lavmælt indiedrama som ikke får så mye oppmerksomhet etter festivalvisningene (filmen ble ikke engang satt opp på kino her hjemme), men er moden for å bli gjenoppdaget.

Et fint farvel til en fyr vi virkelig kommer til å savne. Filmen er tilgjengelig under den alternative tittelen «Jack & Connie» på bl.a. Viaplay.