Argh, fortsatt snøvær! Tvi. Ingen grunn til å gå ut, så sitt heller inne under koseteppet med en kopp kakao og se på dette:

UKENS TV-SERIE: «TERRIERS»

Det er manko på spennende nye serier denne uken, så vi passer på å anbefale en eldre godbit som alt for få har sett.

«Terriers» (2010) overlevde bare en sesong før serien ble kansellert av kabelkanalen FX, men de som så den ble umiddelbart hardbarka fans. En skranglete krimserie om privatdetektivene Hank Dolworth (Donal Logue) og Britt Pollack (Michael Raymond-James), som ikke akkurat etterforsker de store sakene. De fleste episodene byr på nye detektivoppdrag, men det er en slags rød tråd og sammenhengende historie her.

«Terriers» er karakterdrevet, virkelig velspilt og preget av førsteklasses manus. Nærmere «The Big Lebowski» enn «CSI», og den type serie som det er vanskelig å beskrive på en konsis måte. Alt ligger i utførelsen, stemningen og i kjemien mellom hovedpersonene. Noe som muligens forklarer hvorfor serien var så fordømt vanskelig å markedsføre (noe traileren ovenfor understreker), og aldri fikk oppmerksomheten den fortjente.

Heldigvis fungerer den første, siste og eneste sesongen av «Terriers» som en roman i tretten kapitler, så vi kan jo bare late som om dette er en miniserie. «Terriers» er ikke sluppet på DVD eller Blu-ray, så eneste sjanse til å se serien er på Netflix.

Det har vært snakk om å gjenopplive «Terriers» i form av en kinofilm, og serieskaperen Ted Griffith har angivelig hatt møter med Netflix for å sjekke ut mulighetene om å få finansiert en fortsettelse. Så desto flere som sjekker ut serien på Netflix, desto større er sjansen for at det med tiden komme mer.

Hvis du har lyst til å se noe gøyalt, sjekk også ut «Better off Ted». En lettere surrealistisk komiserie (helt uten skaplatter), som overlevde i to sesonger før den ble nedlagt på grunn av lave seertall. Alle 26 episoder er tilgjengelige på Netflix.

Det samme er de første fire sesongene av vår store favoritt «Archer»:

UKENS DOKUMENTAR: «WE CAUSE SCENES»

Her har vi en lystig dokumentar om skøyeren Charlie Todd og hans tøysekunstkollektiv «Improv Everywhere», som har iscenesatt «flash mob»-liknende stunts, sketsjer og happenings siden starten av 2000-tallet. Målet er å glede, forundre og eventuelt forvirre folk.

En av deltagerne summerer opp det de driver med som «organisert moro», og det stemmer bra. Dette er små sprell der de for eksempel gjenskaper «Matrix Reloaded» i en klesforretning, arrangerer okseløpet i Pamplona på Venice Beach og iscenesetter en spontan-musikal i en kjøpesenterkafeteria. Men også mer ambisiøse greier, som kan involvere flere tusen frivillige.

I 2002 startet Charlie og noen college-kompiser et stunt kalt «No Pants on the Subway», der de forvirret folk i New York ved å ta T-banen sammen uten bukse. En fjollete greie, som har utviklet seg til årlig «No Pants»–dag med mange tusen bukseløse deltagere. Den siste i rekken utspilte seg for et par uker siden, i seksti byer spredt i 25 land.

«We Cause Scenes» er en skikkelig underholdende dokumentar om hva Charlie Todd og hans kumpaner har funnet på, som allikevel bare dekker en brøkdel av de drøyt hundre stuntene deres. Charlie har filmet stuntene siden starten, og alt er lagt ut på den offisielle YouTube-siden.

Ja, jeg ble sittende oppe natten før deadline mens jeg så alt for mange av dem. Harmløs, smittende moro, og en skikkelig gladfilm. «We Cause Scenes» er nå å få tak i på iTunes.

Mens vi er inne på dokumentarer: Xbox Video byr på rykende ferske «Dead Meat Walking: A Zombie Walk Documentary», basketball-filmen «Off the Rez» og «Split: a Deeper Divide» om smålig politisk kjekling i USA.

iTunes byr på mer amerikansk politikk i «Madhouse Mess» og «Searching for Steele», mens Netflix kan friste med dopsmugler-dokumentaren «Square Grouper»:

UKENS FILM: «METALLICA: THROUGH THE NEVER»

Mitt forhold til Metallica ble liksom aldri helt det samme etter å ha sett bandmedlemmene gå igjennom gruppeterapi i den «Spinal Tap»–aktige dokumentaren «Metallica: Some Kind of Monster», og la oss ikke engang snakke om «Lulu».

Så la oss heller snakke om «Through the Never»: en blanding av surrealistisk spillefilm og konsertfilm, som opprinnelig ble vist på kino i IMAX og 3D – så det er godt mulig at opplevelsen bli en smule forminsket på liten skjerm. Du kan fortsatt se den blanke, rødmussede issen til Lars Ulrich klart og tydelig, så kanskje 3D hadde vært i meste laget.

«Through the Never» understreker i alle fall Metallicas styrke som arenaband, mens vi får gamle favoritter på løpende bånd: fra «Master of Puppets» og «For Whom the Bell Tolls» til «Enter Sandman» og «One». Alt pakket inn i en slags historie, som minner om en lang musikkvideo.

Mens Metallica avholder en utsolgt stadium-konsert, sendes roadien Trip (Dane DeHaan, The Green Goblin i neste «Spider–Man»–film) ut for å finne en mystisk bag i en parkert varebil. For sikkerhets skyld tar Trip en liten pille først, noe som muligens forklarer hvorfor han ser så mye merkelig.

Voldsomme opptøyer i gatene, brennende politibiler – og en «Mad Max»–inspirert villmann til hest, som henger folk i lyktestolper. Det dukker også opp en levende, liten «Puppemaster»-dukke. Nei, ikke spør meg hvorfor. Jeg aner ikke hva i svingende som skjer her, annet enn at jeg har lyst til å smake på pillene Trip tar.

Fordelingen mellom konsertscener og spillefilm er rundt 80/20, men alt er stødig regissert av ungarske Nimrod Antal – som i hjemlandet sto bak den glimrende kultrullen «Kontroll» før han dro til USA for å lage bl.a. «Predators». Konsertscenene er imponerende iscenesatt: en enorm produksjon med alle mulige effekter – deriblant en eksploderende Lady Liberty–statue og en enorm scene dekket av LED–skjermer.

Du er ikke nødt til å være en blodfan av Metallica for å sette pris på «Through the Never», men det hjelper garantert. Filmen er tilgjengelig hos bl.a. iTunes og SF Anytime.

Sånn ellers kan vi anbefale «Don Jon», en godbit av/med vår favoritt Joseph Gordon-Levitt, i hovedrollen som en masturberende helsestudiobroiler som foretrekker høyrehånden fremfor Scarlett Johansson. Den norske sci-fi-filmen «Everywhen» er en ren amatørproduksjon, men fortjener oppmerksomhet ene og alene fordi den er laget av tre 16-åringer på Ullern videregående skole.

SF Anytime kan friste med katastrofefilmen «The Tower», en sentimental, sørkoreansk storproduksjon i stil med den gamle klassikeren «Inferno i flammer» – der en gigantisk skyskraper i Seoul overtenner på selveste julaften: