En psykotisk spekkhogger, en potensiell seriemorder som får smake hammeren og viktorianske politifolk som løser forbrytelser i skyggen av Jack the Ripper.
Her kommer ukas streamingtips!
UKENS TV-SERIE: «RIPPER STREET»
Denne uken la Netflix ut en bråte britiske serier, deriblant favoritten «Orphan Black».
En av de beste blant dette dusinet serier har imidlertid fått fint liten oppmerksomhet her hjemme: «Ripper Street», produsert av britiske BBC One og BBC America. Dette minner allikevel mer om en kabelserie av den typen HBO og Showtime kunne ha vist: et påkostet historisk drama krydret med litt nakenhet og gørr.
Vi drar tilbake til i Londons East End i 1889, bare et halvår etter at Jack the Ripper herjet i Whitechapel. Befolkningen er fortsatt traumatisert etter de voldsomme seriemordene, ikke minst fordi gjerningsmannen forsvant sporløst ut i natten som en ond ånd.
Politiinspektøren Edmund Reid (Matthew Macfayden) etterforsket Ripper-saken, men prøver nå å legge hele sirkuset bak seg mens han fokuserer på jobben som leder for Whitechapels H-divisjon.
Han har nok å pusle med: distriktet er et belastet område, tett befolket med nærmere sytti tusen mennesker – de fleste fattige, arbeidsfolk, prostituerte og forbrytere. Reid har gått «deep» undercover i det illegale boksemiljøet da han plutselig får dårlige nyheter: et nytt lik er funnet.
Tilsynelatende en prostituerte jente, som er mutilert og dumpet i en bakgate. Muligens nok et offer for Jack the Ripper, og en kilde til stor uro.
Avisfolk gnir seg grådig i hendene, og den nylig pensjonerte sjefsinspektøren Abberline (Clive Russell) håper at dette vi gi ham sjansen til å gjenoppta jakten på Jack the Lad. Reid mistenker at mordsaken har en helt annen forklaring, og etterforsker saken samme med sin brutale høyrehånd: politisersjanten Bennet Drake (Jerome Flynn, Bronn i «Game of Thrones»).
Reid får dessuten rettsmedisinsk assistanse av den amerikanske militærlegen og Pinkerton-agenten (Homer Jackson (Adam Rothman). En fordrukken rabagast med en mystisk forhistorie, som sirkler rundt hans forhold til horemammaen Long Susan (MyAnna Buring).
Første sesong av «Ripper Street» består av åtte avsnitt, som byr på en bra blanding av avsluttende krimsaker og mer sammenhengende historietråder. Pilotepisoden dreier seg om produksjonen av historiens første snuff-film, og sånn ellers sirkler sakene rundt en gjengleder som manipulerer gatebarn til å begå leiemord (tenk «David Copperfield» møter «Gangs of New York»), viktoriansk pornoproduksjon, mindreårig prostitusjon, transvestitter, koleraepidemi, jødehat og anarkister med bomber.
Etter hvert linkes også alt tilbake til Ripper-saken, uten at vi bør avsløre noe særlig mer om utfallet.
Den andre sesongen ble vist på britisk TV i fjor høst, og etter det kansellerte BBC serien. Den er heldigvis gjenopplivet av Amazon Prime, som starter opptakene av tredje sesong i mai.
Ingen tvil om at «Ripper Street» er en kostbar produksjon, som visuelt minner om en blanding av Guy Richies «Sherlock Holmes»-filmer og TV-serien «Copper».
Den er imponerende iscenesatt, men er dessuten befolket av interessante figurer – og utspiller seg i en skikkelig interessant epoke i britisk historie. Så verdt å få med seg, uansett om du liker historiske dramaer, krim eller morbide mordsaker.
Første sesong av «Ripper Street» kan nå ses på Netflix, og serien vises dessuten på NRK fremover.
UKENS DOKUMENTAR: «BLACKFISH»
Nei, dette er dessverre ikke en film om vinterferien til Brynden «Blackfish» Tully i «Game of Thrones» (vi kommer tilbake til hva han har fordrevet tiden med i tirsdagens recap-premiere).
«Blackfish» er allikevel brutale, hjerteskjærende saker: om konsekvensene av storkorporasjoners grenseløse grådighet – og vår tilsvarende grenseløse arroganse ovenfor alle skapninger som ikke er oppført i telefonkatalogen. De siste månedene har folk debattert heftig rundt behandlingen av de innsatte i dyrehager, både i Danmark og Norge.
Hva man enn måte mene om motivasjonen bak disse dyredrapene bør vi alle kunne skille sentimentalt føleri fra dyrevern – og være enige i at det er positivt at sånne saker får oppmerksomhet i media. Så kan man jo selv velge hva man vil støtte opp om, og hva man foretrekker å boikotte.
Personlig hadde jeg foretrukket at Dyreparken i Kristiansand skjøt Kaptein Sabeltann rett i hodet foran alle ungene, og deretter dumpet liket hans i nærmeste løvebur. Men det er hverken her eller der.
Jeg håper uansett de fleste vil velge å boikotte delfinarier og SeaWorld-forestillinger etter å ha sett «Blackfish».
En sann skrekkhistorie som sirkler rundt spekkhoggeren Tilikum, hovedattraksjonen på Florida Seaworld i Orlando. En 32-årig røver som er sju meter lang, og veier 5.6 tonn.
Den største spekkhoggeren i fangenskap, som tilsynelatende er psykotisk. Drevet fra vettet etter å ha blitt plaget for profitt mesteparten av livet. «En hval har spist en av trenerne våre».
Filmen starter med disse ordene, sagt til en lettere forvirret 911-operatør etter at SeaWorld-treneren Dawn Brancheau ble drept under en SeaWorld-forestilling med Tilikum i februar 2010.
Vannparkens styre hevdet først at Brancheaus hadde falt i vannet, deretter at hestehalen hennes hadde hektet seg fast i tennene til spekkhuggeren, og til slutt at hestehalen hennes hadde gjort Tilikum «nysgjerrig». De hadde imidlertid litt vanskeligheter med å forklare hvordan armen hennes hadde blitt revet av og svelget. Så vi er noen meter unna «Free Willy» her.
Dokumentarfilm-skaperen Gabriela Cowperthwaite syntes hele historien skurret, og oppdaget at Dawn langt fra var den første som ble drept av Tilikum.
Gabriela begynte å rulle opp forhistorien til den traumatiserte spekkhoggeren. Fanget utenfor kysten av Island i 1983, kidnappet fra familien sin under en brutal aksjon – mishandlet, sulteforet og plassert i trange bur som knapt gir bevegelsesfrihet. Trent opp til å gjøre sirkustriks foran jublende familier flere ganger daglig.
Uansett hvor nært forhold trenerne føler at de har med spekkhoggerne lever de fortsatt som fanger, og kan når som helst prøve å skade vokterne sine. Siden nittitallet har det vært registrert sytti voldsomme angrep, og «Blackfish» lar oss se amatøropptak fra flere av dem.
Det forunderlig hvor presise og varsomme disse angrepene ser ut, med tanke på hvor enormt svære og sterke spekkhoggerne er. En av de mest skremmende scenene i filmen er opptaket av Ken Peters, som i 2006 gjentatte ganger ble dratt ned i bassenget av en spekkhugger på SeaWorld i San Diego:
Han var en av de heldige, som overlevde uten varige skader. Alt dette er desto mer påfallende fordi det ikke er registrert et eneste tilfelle av en spekkhogger som har angrepet folk i frihet.
De er ikke av natur aggressive mot mennesker, uansett hva filmer som «Orca: The Killer Whale» prøver å innbille oss. Dette er følsomme og høyt intelligente rovdyr med et veldig sterkt familiesamhold, et rikt vokabular og et vennlig vesen.
Vi vet ikke på langt nær nok om disse mektige skapningene, og SeaWorld-korporasjonen sprer bevisst desinformasjon om deres levetid og behov – for å legitimere at de brukes som sirkusklovner.
Man kunne tro at trenerne som opptrer med spekkhoggerne har bred utdannelse som marinbiologer, men for det meste er det tilstrekkelig at de ser bra ut i bikini og kan svømme. «Blackfish» er full av intervjuer med tidligere SeaWorld-ansatte, som gremmer seg over hvor naive de var – og hvordan de ukritisk gjentok propagandaen de ble fortalt.
Filmen tegner et veldig grimt bilde av SeaWorld, en storkorporasjon som årlig har en omsetning på to milliarder dollar og uten betenkeligheter lyver så det ryker for å beskytte profitten. Det er også en årsak til at de fortsatt ikke har pensjonert Tilikum: selskapet tjener alt for mye penger på å melke spekkhugger-sæden hans til å tillate at han slippes tilbake ut i frihet.
Informasjonen som avdekkes i «Blackfish» har fått alvorlige følger for SeaWorld, som ble bøtelagt etter drapet på Dawn Brancheau, utsatt for boikottkampanjer og trenerne deres er nå lovpålagt å opptre separert fra spekkhuggerne.
Ingen representanter for SeaWorld ville la seg intervjue i dokumentaren, men de har i ettertid prøvd å protestere mot måten selskapet blir presentert på.
«Blackfish» er ikke hundre prosent objektiv, men er overbevisende, engasjerende og opprørende. Kan ses på blant annet Netflix.
UKENS FILM: «BIG BAD WOLVES»
Jeg tror sannelig dette er den aller første gangen vi har omtalt en israelsk film her på Filter, så shalom i stuen.
Dette er i følge Quentin Tarantino den beste filmen fra 2013, og burde dermed automatisk vært verdt å sjekke ut – selv om Quints preferanser kan etterlate oss litt perplekse. Før fyren oppdaget «Big Bad Wolves» hevdet han for eksempel også at «The Lone Ranger» var en av favorittene hans.
Jeg vil ikke påstå at «Big Bad Wolves» fortjener topplassering på listen over fjorårets filmatiske høydare, men dette er fortsatt en skikkelig godbit. En seriemorder–thriller om hevn, selvtekt og tortur, som balanserer på en knivsegg mellom grotesk fabel og nattsvart komedie.
«Big Bad Wolves» har samme utgangspunkt som hevnfilmer av typen «Prisoners», «I Saw the Devil» og «Sympathy for Lady Vengeance» – men tonen er helt annerledes, full av morbid humor og uforutsigbare vendinger.
En ung pike forsvinner sporløst etter å ha lekt gjemsel med to jevnaldrende venner, og den «uortodokse» politimannen Miki (spilt av Israels svar på Clive Owen, Lior Ashkenazi) akter å finne henne – om han så må mishandle hver eneste mistenkte i saken til han får svar.
Etter et anonymt tips oppdages liket av jentungen i en skog: festet til en stol med piggtråd, uten hode og med trusene nede. Ille tilredt.
Hun er det siste offeret til en pedofil seriemorder med sans for småjenter, kaker og tortur – og Miki er overbevist om at gjerningsmannen er ungdomsskolelæreren Dror (Rotem Keinan). Hvem vet, kanskje han har rett.
Men det er neppe et smart trekk å banke opp læreren skikkelig med en telefonkatalog under et provisorisk avhør, mens mishandlingen smugfilmes på et mobilkamera. Etter at denne videosnutten blir en YouTube–hit ender Miki opp med å bli permittert, noe som gir ham sjansen til å vie all sin tid til å filleriste en tilståelse ut av Dror.
En annen mann er inne på samme tanke: Gidi (Tzahi Grad). Den avdøde jentas far, som har kjøpt opp en avsidesliggende hytte ved grensen, og rigget til et eget torturkammer i kjelleren. Han akter å utsette Dror for akkurat den samme behandlingen datteren fikk. Finger for finger, tånegl for tånegl. Helt til han forteller hvor hodet til datteren er begravet. Snart sitter den livredde læreren fastspent i en stol i kjelleren, foran et bord med en hammer, en rusten tang og en sag.
Gidi og Miki slår seg sammen for å få Dror til å tilstå sine synder, men læreren nekter fortvilet på at han har gjort noe galt. Er han en helt uskyldig stakkar som blir torturert av to forskrudde sadister? Eller er han en pedofil seriemorder som fortjener all smerten…?
Ikke helt godt å si, og filmen holder oss i uvisshet frem til det siste minuttet.
«Big Bad Wolves» holder et høyt internasjonalt nivå og forteller en universell historie, selv om alt utspiller seg i Israel. Vi får noen referanser til jødiske mødre, politibrutalitet og spydigheter om at den israelske militærtjenesten lærer alle menn å torturere.
Sånn ellers kunne historien like gjerne ha utspilt seg i USA, Sør–Korea eller Norge (ja, takk!). Det er lett å se hvorfor Tarantino falt så totalt for denne filmen: som har flere likhetstrekk med hans egne.
Blomstrende monologer, gørrete voldsomheter avbrutt av svart humor, og artige situasjonen som plutselig detonerer i sjokkscener. Så ja, det er noen brutale øyeblikk her: fingre som knekkes, negler som rives ut med tang og tortur med blåselampe. Ting som dette:
Siden «Big Bad Wolves» ikke er et smalt arthouse-drama, men en kommersiell sjangerfilm, da sier det nesten seg selv at den slippes rett på hjemmekino i Norge. En snedig godbit, som nå er tilgjengelig hos blant andre iTunes.
Den er forresten skrevet og regissert av radarparet Ahron Keshales og Navot Papushado, som i 2010 debuterte med Israels første skrekkfilm: «Rabies»:
