Vi venter på nyinnspilte vampyrer, får et gjensyn med en favoritt-frøken detektiv og sjekker ut en veldig mystisk organisasjon

UKENS TV-SERIE: «FROM DUSK TILL DAWN: THE SERIES»

Robert Rodriguez er en travel mann for tiden.

Han er snart VOD-aktuell med «Machete Kills», pusler med etterarbeidet på «Sin City: A Dame to Kill For» (som har kinopremiere i august), og lanserte nylig sin egen TV-kanal i USA: El Rey.

Til sistnevnte har Rodriguez dessuten produsert serien «From Dusk til Dawn»; basert på vampyrfilmen har lagde tilbake i 1996 sammen med Quentin Tarantino.

Etter å ha sett den første episoden vet jeg for å være ærlig ikke om jeg bobler over av entusiasme for denne serien, som er tilgjengelig i Norge på Netflix – som vil legge ut episodene forløpende hver uke, dagen etter at de vises i USA.

Men for all del, dette er helt ok underholdning av den kalorifattige sorten, som duger en daff søndag før leggetid. Rodriguez har selv skrevet og regissert pilotepisoden, som i grove trekk gjenskaper og utvider de første ti minuttene av filmen, mens den introduserer en del nye figurer.

Så ja, dette ser ut til å være en ren nyinnspilling av den atten år gamle filmen, med en historie som nå er dratt ut til nærmere ti timer.

George Clooney og Tarantino er av åpenbare årsaker ikke tilbake i hovedrollene som det kriminelle brødreparet Seth og Richie Gecko; de spilles nå av forholdsvis ukjente D.J. Cotrona og Zane Holtz.

Karene har akkurat ranet en bank, og er på flukt i retning Mexico da de stopper opp i spritsjappa «Benny’s World of Liquor».Tilfeldigvis i den samme søvnige grensebyen der Texas Ranger Freddie Gonzales (Jesse Garcia) prøver å overtale den aldrende sheriffen Earl McGraw (Don Johnson) til å stille opp som gudfar for datteren sin (ja, den samme Earl som har vært en gjenganger i filmene til Tarantino, da spilt av Michael Parks).

Og like tilfeldigvis tar Earl en tur innom toalettet i den samme spritbutikken, akkurat i det øyeblikket Gecko-brødrene tar to unge piker som gisler. Richie viser seg å være en dypt ustabil psykopat som dreper uten å blunke, og er plaget av hallusinasjoner av groteske monstre.

Snart ligger Earl skutt og alvorlig såret på gulvet, mens Richie Gekko prøver å overtale dopbaronen Carlos Madrigal (Wilmer Valderrama, av alle i verden!) til å hente dem i helikopter. Det gjenstår å se hva alt dette har å gjøre med episodens prolog, der Aztec-indianere jaget en livredd jente, som ble slengt levende i en grav full av giftslanger.

Kvalitetsmessig er dette omtrent på linje med de to «From Dusk till Dawn»-oppfølgerne som ble laget for hjemmekinomarkedet, men det er vanskelig å bedømme serien kun på basis av den første episoden.

Jeg mistenker at Rodriguez ville ha hatt større hell hvis han bygget en helt ny historie rundt denne vampyr-mytologien, fremfor å bare resirkulere den samme historien. Filmen hadde tross alt et sjangerbevisst, entusiastisk manus at Tarantino, mens Rodriguez har skrevet manuset til serien selv – og det er ikke nødvendighet hans største styrke.

Så selv om vi ikke savner Tarantino som skuespiller, savner vi definitivt den skarpe pennen hans. Vi kommer også til å savne Salma Hayek skikkelig, når den tid kommer:

Rodriguez ser ut til å dra ut filmens historie til en sesong: der rundt ti minutter av filmen utgjør en 50-minutters episode. I så tilfelle vil serien (som er på totalt ti avsnitt) være halvveis over før vi i overhode ender opp i «Titty Twister»-strippeklubben, og for alvor møter vampyrene.

Kan bli i lengste laget, med mindre Rodriguez har noen snedige overraskelser på lur. Han mener i alle fall selv at serien er mye bedre enn filmen, og har regissert flere av de kommende episodene. Hvis serien klarer å løsrive seg mer fra filmen kan den ta seg opp etter hvert. Så vi kommer nok til å følge med videre, i håp om at «From Dusk till Dawn: The Series» tar seg opp de kommende ukene.

Filmen kan forresten se hos blant annet Headweb.

UKENS DOKUMENTAR: «THE INSTITUTE»

La oss si at du spaserer på gaten i San Francisco en helt vanlig vårdag i 2008. Du får øye på noen merkelige plakater festet på lyktestolper: der en merkelig organisasjon reklamerer for utrolige produkter som kunne ha kommet rett fra en science-fiction-film.

Du går forbi disse plakatene, litt forundret over hva de betyr. Er det snakk om en religiøs kult? En spøk? Konspirasjonsteoretikere? Noe mye mørkere…? Noen dager senere går du tilbake, noterer deg telefonnummeret på plakaten, og etter litt nøling ringer du nummeret.

Du blir invitert til et møte hos «The Jejune Institute». Drar ned til et stort kontorbygg i finansdistriktet, tar heisen opp til en resepsjon i 16. etasje, og får utdelt en merkelig nøkkel.

Du sendes på en jakt nedover lange korridorer, helt til du finner en dør der nøkkelen passer. Du finner et tomt rom som ser ut til å ha vært dekorert på syttitallet, setter deg ned i en stol – og en gammel TV viser deg en kryptisk instruksjonsvideo introdusert av guruen Octavio Coleman.

Han forteller deg om instituttets revolusjonerende nye vann, og en algoritme som en gang for alle vil utrydde «menneskelige konflikter, vold og hjertesorg». Han forteller deg om en bevegelse kalt «Nonchalance», og advarer at du ikke bør åpne skuffen i bordet ved siden av deg. Men det gjør du, naturligvis.

Inni finner du et kort som sender deg ut i byen på jakt etter spor. Du plukker opp en kryptisk radiosending, finner et snodig alter i en sidegate, sendes inn i en rotete bokhandel. Du er plutselig del av en konspirasjon som involverer flere tusen deltagere.

Du finner ut mer om motstandsbevegelsen «Elsewhere Public Works Association», om jentungen Eva, og kanskje mer om deg selv. Du deltar i massedemonstrasjoner og danser med et Bigfoot-monster. Hva skjer? Enkelte deltagere omfavner opplevelsen som et kunstprosjekt, et spill, en lek. Andre mistenker at dette er noe mye større, skumlere og mørkere.

«The Institute» lar deg finne ut mer om dette mysteriet, mens den samtidig bygger opp nye mysterier. En kryptisk dokumentar om et kryptisk prosjekt; som i sin natur tiltrekker seg en del sprøinger.

Hvis du ikke kjenner til forhistorien skal jeg ikke avsløre noe mer her, annet enn at vi befinner oss i et slags spill – som ser ut til å være inspirert av scientologikirken, Dharma Initiative og EST.

Denne dokumentaren er til tider frustrerende vag, og blander litt for mye fiksjon inn i virkeligheten – men hele poenget med dette prosjektet var jo å gjøre hverdagen litt mer spennende, magisk og mystisk. Så oppdrag utført! «The Institute» kan blant annet ses hos iTunes.

UKENS FILM: «VERONICA MARS»

Se her, ja. Endelig! Denne Kickstarter-finansierte filmen slo alle rekorder i fjor, og sanket sammen over 5.7 millioner dollar fra 91.585 støttespillere.

440 av dem var nordmenn, og undertegnede var en av dem. Ikke nødvendigvis fordi jeg er komfortabel med å titulere meg selv som en «Marshmallow» til daglig, men mest fordi jeg ville se hvordan disse Kickstarter-greiene fungerer i praksis – og fordi jeg virkelig hadde sansen for TV-serien, da den startet opp for rundt ti år siden.

Jeg har aldri beskrevet meg selv som en «Browncoat», heller. Men hadde gladelig også sponset en gjenoppliving av «Firefly», så fremt Nathan Fillion slanker seg litt, og Adam Baldwin får en rasshøl-transplantasjon. Men det var slemt sagt, så glem at jeg sa noe. Joss Whedon kunne sannelig ha trengt Kickstarter for ti år siden – men sånn er livet, marsmallows.

At «Veronica Mars»-filmen overhode eksisterer er en skikkelig triumf for fansen, med tanke på at serien ble kansellert etter tre sesonger og Warner Bros. nektet å finansiere en filmversjon fordi de «ikke så noe kommersielt potensial».

Først etter at Kickstarter-kampanjen ble et fenomen ga Warner «Veronica Mars» grønt lys, og setter den opp på kino i USA denne helgen – på samme tid som den slippes på VOD verden rundt. Faktisk første gang et Hollywood-studio slippet en film samtidig på kino og streaming.

«Veronica Mars» ble også vist på Cinemateket i Oslo nå på fredag, men hvis du ikke fikk billetter til den utsolgte kinoisningen kan du trøste deg med at dette er en film som uansett fungerer best på liten skjerm.

Det er også en soleklar fordel å ha sett serien først. Den er så vidt jeg vet ikke tilgjengelig på streaming her i Norge, men kan lett kjøpes på DVD. En klassisk «neo noir»-detektivhistorie plassert på high school, som dreier seg om korrupsjon, mørke hemmeligheter og klassekamp. Vittig skrevet, skarpt observert og skikkelig bra spilt. Så severdige saker i seg selv.

Det har gått ni år siden den gang, og nå står Veronica Mars (Kristen Bell) klar til å bli en ansvarsfull voksen.

Hun har flyttet til New York, og har akkurat fått tilbud om en høyt betalt jobb som etterforsker for et jålete advokatfirma (drevet av Jamie Lee Curtis!) da hun får en telefon fra eksen Logan Ecchols (Jason Dohring). Lenge siden sist.

Den lunefulle rikmannssønnen har tilbragt de siste årene som marinesoldat i Afghanistan, og hylles nå som en krigshelt i hjembyen. Han er samboer med popstjernen Bonnie DeVille, og gode greier.

Så alt ordnet seg for Logan – rent bortsett fra at kjæresten hans nå er funnet myrdet i badekaret, og Logan er hovedmistenkt. Selvfølgelig er han det.

Den eneste som kan hjelpe Logan å bevise sin uskyld er Veronica, som motvillig må dra hjem til overklassebyen Neptune i California («when the class war comes, Neptune will be ground zero», som hun selv sier).

Fint lite har forandret seg her: pappa Keith (Enrico Colantoni) driver fortsatt et privat detektivbyrå og politietaten er fortsatt like inkompetent som korrupt.

Så fort Veronica begynner å grave i saken finner hun tråder av en mer komplisert konspirasjon, som kan nøstes tilbake til et tragisk dødsfall som utspilte seg flere år tidligere. Hun ankommer tilfeldigvis byen samme helg som Neptune High har tiårsklassefest, noe som er et fint påskudd til å samle hele gjengen igjen.

Skuespillerne har blitt noen år eldre, men så godt som alle er tilbake, og kjemien er som før.

Det samme er den vittige replikkføringen, siden serieskaperen Rob Thomas igjen står for manus og regi. Han har presset sammen en sesong verdt av intriger ned til knappe to timer, så det sier seg selv at alt føles veldig kondensert. Mysteriet får aldri bygget opp tilstrekkelig momentum før løsningen kommer, og et sidespor om korrupsjonen i politietaten får ikke nok oppmerksomhet før filmen runder av.

For å tekkes den kvinnelige fanbasen vies til gjengjeld mye tid til kjærlighetstrekanten mellom Veronica, hennes trofaste samboer Piz (Chris Lowell) og Logan – jentene har jo tross alt betalt penger for å få servert litt «fan service».

Det er også verdt å huske at «Veronica Mars»-filmen tross alt er en lavbudsjettproduksjon, som ble spilt inn på raske 21 dager. Så alt i alt føles dette som en solid dobbeltepisode av serien, hverken mer eller mindre.

For oss som likte serien er dette stort sett hva vi håpet på, og et trivelig gjensyn – selv om det er et åpent spørsmål hvor bra dette fungerer som en selvstendig kinofilm.

«Veronica Mars» er full av referanser, interne morsomheter og gjestespill, så jeg er litt usikker på hvor stor verdi dette har for folk som ikke kjenner TV-serien.

Om noe er dette en bra reklame for serien, og forhåpentligvis bare første stoppested på veien til flere folkefinansierte «Veronica Mars»-filmer. Eller enda bedre: en ny TV-serie. Noe for Netflix, kanskje?

«Veronica Mars» kan ses på VOD-tjenester som iTunes og Film2Home.