Livshistorien til en britisk pornobaron, en jentunge med paranormale krefter og en kalkunfilm om slemme smånisser. Her kommer er ukens streamingtips!
UKENS TV-SERIE: «BELIEVE»
Denne overnaturlige thrillerserien ser ut til å ha nasket en del inspirasjon fra Stephen King-romanen «Firestarter» (som ble filmatisert med Drew Barrymore tilbake i 1984) den nedlagte Kiefer Sutherland-serien «Touch» og dataspillet «Beyond: Two Souls».
Så ingen kan beskylde «Believe» for å være banebrytende, selv om serien er laget av betydelige talenter: Oscar-vinneren Alfonso Cuaron og J.J. Abrams.
La gå at sistnevnte har lånt bort navnet sitt til en rekke serier av variabel kvalitet de siste årene, mens han har fokusert på filmer med «Star» i tittelen.
William Tate (Jake McLaughlin) har sittet uskyldig dømt på dødscelle de siste sju årene, og en halvtime før henrettelsen får han besøk av presten Winter (Delroy Lindo). Han har ikke kommet for å gi Tate en syndsforlatelse før han svever inn i det hvite lyset, men en mulighet til å rømme.
Winter leder nemlig en organisasjon som beskytter en jentunge ved navn Bo Adams (Johnny Sequoya), og det er veldig viktig for ham at Tate går med på å vokte henne. Hvorfor? Etter en intens flukt fra fengselet får vi vite at svaret er tredelt. For det første er Bo en veldig spesiell pike, som er i besittelse av paranormale ferdigheter.
Hun kan få ting til å bevege seg med ren tankekraft, kan kontrollere småfugler og ser ting lenge før de skjer.
For det andre er Tate angivelig faren hennes, selv om Winter fortrekker å holde akkurat det hemmelig for dem begge. Og for det tredje blir Bo konstant jaget av den mystiske maktfaktoren Roman Skouras (Kyle MacLachlan), som sikkert akter å bruke kreftene hennes til noe skikkelig lumpent.
Han har i alle fall leiemorderen Moore (Sienna Guillori) på lønningslista, en iskald blondine som i begynnelsen av episoden knertet Bos siste adoptivforeldre.
Hele konseptet kan kokes ned til dynamikken mellom de to hovedpersonene: Tate er en irritabel hissigpropp som ikke kan fordra barn, og er ettersøkt i hele USA. Bo er den lille hjerteknuseren med mektige krefter; som sprer godhet rundt til alle som en blanding av Jesus og salige Shirley Temple. Sammen er de på flukt rundt i USA med leiemordere, politiet og Skouras i hælene.
Kan tro det blir lurveleven! Personlig har jeg en instinktiv skepsis til serier som er bygget rundt veslevoksne barneskuespillere, men tiåringen Johnny Sequoya er velsignet lite plagsom. Så akkurat der har «Believe» gjort et lite funn, i alle fall.
Det er i seg selv oppsiktsvekkende at en respektert filmskaper som Alfonso Cuaron står bak serien, som produsent og med-manusforfatter. Cuaron har også regissert pilotepisoden, som vises bare noen uker etter at han vant en Oscar for beste regi med «Gravity».
Han legger seg på en litt røff, rastløs stil, fanget opp med håndholdte kameraer på en måte som ikke er så veldig langt unna «Children of Men». Bare preget av et mye lavere budsjett, og en langt kortere produksjonstid.
Noe som blant annet har resultert i et par overraskende klossete kampscener, og en litt usikker tone.
Siden denne pilotepisoden ble filmet har to av produsentene takket for seg på grunn av «kreative konflikter», mens «story editor» Ned Vizinni begikk selvmord like før jul i fjor. Uten at det hadde noe med «Believe» å gjøre, forhåpentligvis.
Ser uansett ut til at Cuaron har kastet kortene etter å ha fullført pilotepisoden, og nå bare har en symbolsk tittel som produsent sammen med J.J. Abrams. Allerede i den andre episoden merker vi at det åpenbart har skjedd store omveltninger bak kulissene: alt virker betydelig mer strømlinjeformet.
Leiemorderen Sienna Guillori er skrevet ut av historien, og byttet ut med FBI-agenten Trieste Kelly Dunn, Tate får seg en hårklipp – mens Kyle MacLachlans Skouras ser ut til å ha fått en personlighetstransplantasjon.
Det gjenstår å se om resten av serien kommer til å følge en fastlagt formel, der Bo og Tate løper fra politi, FBI og leiesoldater – før Bo plutselig drar en ny superkraft ut av baken akkurat i tide til å redde dem i slutten av episoden. Hvorvidt «Believe» klarer å beholde barnetroen vår de nærmeste ukene er heller usikkert, men pilotepisoden er fortsatt verdt en titt.
Den kan ses på C More Play og Filmnet.
UKENS DOKUMENTAR: «BEST WORST MOVIE»
Siden det ikke er sluppet noen spennende nye dokumentarer denne uken tar vi et dypdykk i Netflix-arkivet og fisker ut… «Best Worst Movie». En underholdende utforsking av gleden med å se bedritne kalkunfilmer, og den blandede gleden av å være med i dem.
Vi drar til den gudfryktige småbyen Alexander City i Alabama, og blir kjent med den middelaldrende tannlegen George W. Hardy. En utadvendt hurragutt som er godt likt av alle, alltid på godt humør – og han bærer på en hemmelighet.
Tilbake i 1989 spilte George en av hovedrollene i den italienske lavbudsjettfilmen «Troll 2». I ettertid allment kjent som tidenes verste film.
Jeg har personlig sett mange filmer som er mye verre, men «Troll 2» troner temmelig høyt på listen over pinlige kalkunklassikere. I korthet historien om en liten gutt på ferie, som oppdager at slemme vegetarianer-nisser prøver å forvandle hele familien hans til busker.
«Troll 2» er hysterisk inkompetent, skikkelig merkelig og mye moro. Spilt inn i løpet av tretti sommerdager i Utah under tittelen «Goblins», og deretter diskret sneket ut rett på video som «Troll 2».
Selv om den ikke har noe som helst å gjøre med den første «Troll»–filmen. Det er ikke engang noen troll her:
Skuespillerne ble rekruttert fra nærmiljøet i Porterville, Utah, og for de fleste av dem var «Troll 2» en flau affære de helst vil glemme – men er godmodige nok til å le av.
«Best Worst Movie» følger flere av skuespillerne mens de oppdager at «Troll 2» nesten tjue år senere har blitt et kultfenomen i Los Angeles, godt hjulpet av spesialvisninger i kjelleren til komikertruppen Upright Citizens Brigade.
Her vises filmen for fulle hus med overbegeistrede fans, som kan de fleste replikkene utenat. Fenomenet sprer seg rundt i USA, og tiltrekker et stadig større publikum – som hyller skuespillerne fra filmen som helter.
George Hardy storkoser seg på disse visningene, der han møter fansen og gjøgler med sin forferdelige skuespillerprestasjon. «You can’t piss on hospitality!»:
«Best Worst Movie» er regissert av Michael Stevenson, som spilte den plagsomme guttungen Joshua i «Troll 2». Han intervjuer de fleste av kollegaene sine, som har null problemer med å le av seg selv.
Vel, bortsett den italienske regissøren Claudio Fragasso, som ser ut til å være i totalt manko på selvironi. Fyren hevder hardnakket at han lagde en virkelig bra film, som «utforsker mange seriøse og viktige temaer».
Det er trolig også fordi denne pompøse klovnen tar seg selv så alvorlig at «Troll 2» ble så minneverdig lusen.
Kona til regissøren, Rosella Drudi, var filmens manusforfatter, og hun beskriver «Troll 2» som «en veldig besk kritikk av det moderne samfunnet». Moroa starter for alvor etter at Claudio og Rossella drar til Los Angeles for å delta under en midnattsvisning av «Troll 2», og oppdager at folk ler seg skakke av mesterverket deres.
Et skudd i baugen på det overdimensjonerte egoet til regissøren, som blir stadig mer bitter og irritabel. Han slenger dritt om skuespillerne under et møte med fansen, kaller dem konsekvent «hunder» – og gir inntrykk av å være en førsteklasses kødd.
Heldigvis er alle de andre vi møter i «Best Worst Movie» veldig sympatiske. Tannlegen George Hardy virker som verdens mest joviale fyr, som tar den ironiske entusiasmen for «Troll 2» med et stort smil.
Latteren setter seg litt i halsen etter at vi møter Margo Prey, som spilte moren i «Troll 2». Hun er åpenbart mentalt syk, lider av agorafobi og mener at «Troll 2» er et mesterverk på nivå med «Casablanca».
Birolleinnehaveren Don Packard har også slitt med psykiske problemer, og spilte inn «Troll 2» mens han var ute på prøve fra mentalsykehuset. Det tok tjue år før han så filmen – og den varme responsen fra publikum var angivelig den beste dagen i hele livet hans.
Veien til suksess er full av knuste drømmer og tragiske menneskeskjebner, og selv gladgutten George blir etter hvert litt lei av å være forbundet med et kultfenomen folk i beste fall bare ler hånlig av. Så selv om «Best Worst Movie» er en munter og gøyal dokumentar, har den også en melankolsk undertone.
Se den på Netflix.
UKENS FILM: «THE LOOK OF LOVE»
Steve Coogan må være en av de flittigste arbeidsmaurene i den britiske underholdningsindustrien: han ble nylig Oscar-nominert for dramakomedien «Philomena», neste uke er han klar med BBC-serien «The Trip to Italy» og fyren er for tiden aktuell med to hjemmekino-premierer.
Den første er komedien «Alan Partridge: Alpha Papa», mens den andre er biografien «Look of Love». Her spiller Coogan erotika-entreprenøren Paul Raymond, og hvis du ikke kjenner navnet har du kanskje hørt om bladene han publiserte.
«Men Only», «Club International» og «Mayfair» var trolig en sentral del av den pubertale selvutforskningen til flere generasjoner med unge menn på sytti- og åttitallet. Jeg var faktisk litt overrasket over å se at disse nakenbladene fortsatt publiseres, i følge Wikipedia.
Noe sier meg at de selger best i områder med dårlig internettdekning. Men uansett.
Filmen starter i 1992, mens Paul Raymond har fått nyheten om at hans elskede datter Debbie (sjarmklumpen Imogen Poots) har dødd av en overdose. Han kan bare ikke begripe det. Pappas privilegerte øyensten, som hadde så mye å leve for.
En måned senere ble forresten Raymond utnevnt til Storbritannias rikeste mann. Så mye penger, og allikevel så fattig.
Deretter hopper vi tilbake til starten, mens Raymond åpner Englands første strippeklubb i 1958, selve hjørnesteinen i hans «erotiske imperium». Raymond er en arbeiderklassegutt fra Liverpool, som kommer opp med en revolusjonerende forretningsmodell: alle menn liker å se på kvinner, men de liker enda bedre å se dem nakne. Eureka!
Pupper og busk i sofistikerte omgivelser, det viser seg å være en gullgruve mens England entrer den seksuelle revolusjonen. Paul Raymond skaper seg en betydelig formue på å kjøpe opp eiendommer rundt om i nabolaget, og får snart kallenavnet «The King of Soho».
Filmen rekonstruerer flere intervjuer Paul Raymond gjorde på britisk TV, som er morsomme først og fremst på grunn av den knusktørre BBC-stilen fra sekstitallet. Ikke at Raymond selv er noen Hugh Hefner, akkurat.
En korrekt, småkjedelig gentleman som minner mer enn litt om Alan Partidge. Han driver forretningene med god hjelp av kona Jean (Anna Friel), som tolererer Pauls sidesprang helt til han forelsker seg i showjenta Fiona Richmond (Tamsin Egerton).
Hun løser opp snippen hans, og snart er Raymond en skikkelig swinger med bleket hår, pels og penthouseleilighet designet av selveste Ringo Starr.
Den eneste jenta Paul Raymond virkelig er glad i er imidlertid datteren Debbie, som får alt hun peker på. Han bygger opp Englands dyreste nakenkabaret rundt datterens tvilsomme talenter som sanger, og ser henne som sin naturlige arvtager.
Utover syttitallet blir Raymonds livs stil stadig mer hedonistisk: han ligger med det han kommer over av unge nakenmodeller, og deler det beste kokainet sitt med datteren. Alt for narsissistisk, selvnytende og nedkjørt til å se at Debbie er i ferd med å selvdestruere totalt.
En temmelig tragisk historie, som følger oppbygningen til en rekke biografier fra denne tidsepoken – men alt er krydret med en tørrvittig, sarkastisk humor. Dette er Steve Coogans fjerde prosjekt med regissør Michael Winterbottom, etter «24 Hour Party People», «Tristian Shandy: A Cock and Bull Story» og «The Trip».
«The Look of Love» er tilgjengelig nå på iTunes. Unektelig en lettvekter i forhold til det disse karene har laget tidligere, men fortsatt severdige saker – og en bra oppvarming til «The Trip to Italy»:
—
