UKENS TV-SERIE: «FLEMING – THE MAN WHO WOULD BE BOND»
Denne britiske miniserien gir oss historien om James Bond–forfatteren Ian Flemings (Dominic Cooper) opplevelser som spion under andre verdenskrig. En del biografiske detaljer er basert på fakta, men mesteparten er rent oppspinn. En røverhistorie formet etter de klassiske Bond-filmene fra sekstitallet, som trekker klare paralleller mellom forfatterens liv og hans ikoniske romanhelt.
Ifølge «Fleming» er James Bond den personen Ian Fleming så gjerne selv ville være. Men der 007 er en fryktløs drapsmann, er Fleming en kompleks mann drevet av mindreverdighetskomplekser og morskompleks.
En mislykket børsmegler som lever på familiens penger, og fester bort tiden mens han forfører alle damene han møter.
Høres ut som en behagelig tilværelse, men Ian er lei av å leve i skyggen av sin vellykkede bror Peter, mens moren Evelyn (Lesley Manville) konstant påpeker hvor stor skuffelse han er. Alt forandrer seg med andre verdenskrig, der Fleming endelig får nytte av sin brede erfaring som overklasse–playboy.
En mann som snakker en rekke språk, glir rett inn i sosietetslivet og er en dreven bløffmaker, han kan gjøre stor nytte som spion. I 1939 rekrutterer admiralen John Godfrey (Samuel West) Ian Fleming inn i marinens etterretningstjeneste, der han raskt markerer seg med sine gode ideer og totale mangel på respekt for autoriteter.
Man kan bruke mye energi på å peke ut alle referansene til 007-serien; fra de tørre ordspillene til det orkestrale musikksporet – men der Bond alltid lykkes i sine eventyr, dummer Ian Fleming seg stadig ut.
Hans forsøk på å utfordre en nazioffiser under et runde Baccarat i «Casino Royale»-stil ender med at Ian taper en formue; og han blir nesten drept under et forsøk på å forhindre nazistene i å få tak i franskmennenes krigsflåte.
En betydelig del av spilletiden vies til Flemings lettere sadomasochistiske forhold til den iskalde skjønnheten Ann (Laura Pulver, fra «Sherlock» og «Da Vinci’s Demons») – som senere ble kona hans. Jeg vil ikke påstå at noe av dette er overvettes troverdig: alt føles veldig konstruert og en smule overfladisk.
«Fleming» er like fullt en underholdende fantasi, og akkurat den typen mytologisert livshistorie hovedpersonen selv sikkert ville ha satt pris på.
Denne BBC-serien består av sammenlagt fire av fire episoder, og kan for tiden ses på HBO Nordic.
UKENS DOKUMENTAR: «HOW TO MAKE MONEY SELLING DRUGS»
Lei av å jobbe ni til fire for luselønn? Lyst til å tjene mange millioner i uka, helt uten utdannelse eller talent?
Da kan jeg foreslå en jobb som dopdealer, en vekstnæring som tilbyr fleksibel arbeidstid og stort inntjeningspotensial.
Enten du foretrekker å selge marihuana eller kokain, denne instruksjonsfilmen gir deg et bra innføringskurs i hvordan du skal starte opp bedriften og bygger den opp et imperium. Med nyttige tips fra bransjens største talenter: som «Freeway» Rick Ross, Brian O’Dea og Curtis «50 Cent» Jackson.
Det er mye å passe på, enten du velger å starte opp som pusher på gateplan, eller har ambisjoner om å bli en dopbaron i Scarface-stil.
«How to Make Money Selling Drugs» gir seg ut for å være en guide til narkoindustrien, formet som et dataspill der hvert nivå i «the game» representerer et steg opp på rangstigen i bransjen. Kunne ha vært en kynisk og temmelig oppviglersk dokumentar, men alt er bare en snedig avledningsmanøver.
Rundt halvveis avslører «How to Make Money Selling Drugs» sine egentlige intensjoner: å ta et oppgjør med USAs spektakulært feilslåtte «krig mot narkotika». En krig som koster amerikanske myndigheter vanvittige summer årlig, og sørger for intet annet land på kloden har flere av sine borgere buret inne i fengsel.
Filmen er til tider ekstremt skarp i sin kritikk både mot republikanerne og demokratene, mens den påpeker at forbudet mot rusmidler ble bygget opp av rasisme, løgner og desinformasjon.
På veien får vi intervjuer med legaliseringsforkjemperen Woody Harrelson, Susan Sarandon, Eminem, advokater, politikere og aktivister. «How to Make Money Selling Drugs» er tettpakket med interessant informasjon, skremmende statistikk og horver over veldig mye på 95 minutter: fra USAs første «drug czar» Harry J. Anslinger, som i fult alvor mente at «marihuana leder hvite kvinner til å danse til satanisk jazzmusikk, og ha intime forbindelser med negre», til Iran-Contra-skandalen på åttitallet.
Filmen er sjefsprodusert av «Entourage»–kjenningen Adrian Grenier, og regissert av prisvinneren Matthew Cooke (som også bidrar med den dryppende ironiske fortellerstemmen).
Selv om denne dokumentaren er et rasende angrep på narkolovene i USA og et bønn om avkriminalisering, må du være rimelig tett for å forveksle «How to Make Money Selling Drugs» med pro-narkotika-propaganda. Tonen er kompromissløs, men innholdet høvelig balansert og mer nyansert enn tittelen antyder.
Snedig konstruert, veldig underholdende og skikkelig sarkastisk. Kan ses via leietjenestene på tv-boksen din (hvis du bruker leverandører som Get eller Canal Digital).
UKENS FILM: «SWEET VENGEANCE»
Bak den gørrkjedelige filmplakaten, stereotypiske tittelen og anonyme traileren finner vi en hardbarket, smårar western som ikke er all verden unna hva Coen-brødrene kunne ha funnet på i yngre dager.
«Sweet Vengence» (eller «Sweetwater» som den opprinnelig het) er den typen film son lett drukner i havet av rett-på-hjemmekino-premierer, men er en liten juvel i havet av gråsteiner. Skrevet, produsert og regissert av tvillingbrødrene Logan og Noah Miller, som dessuten gjør et lite gjestespill i starten av filmen.
Dette er en klassisk hevnhistorie i stil med «Hannie Caulder» og «The Animals», men utførelsen er mye mer eksentrisk, uforutsigbar og særegen.
På slutten av 1800-talet har den meksikanske bonden Miguel (Eduardo Noriega) bygget et lite stykke paradis sammen med sin gravide kone Sarah (January Jones): en gård langt ute i New Mexicos ødemark. Ikke så langt unna området der en dypt forstyrret predikant som kaller seg «profeten Josiah» (Jason Isaacs) har bygget sin nye kirke.
Josiah er den typen kultleder som gjerne knivstikker handicappede, faller i transe mens han leser høyt fra Bibelen, prediker raserenhet og har et harem med unge koner han boller på rekke og rad.
Så gjør Miguel en stor kardinalsynd: han ber profeten høflig om å sørge for at sauene hans ikke spiser opp avlingen deres.
Som svar dreper Josiah ekteparets hund, og kutter deretter strupen av Miguel i guds navn («you brown skinned serpent, to hell you go!»). Kona Sarah sitter igjen alene med en baby i magen, men som tidligere gledespike har hun lært å ta vare på seg selv.
Dagen etter spontanaborterer Sarah, og så kommer profeten på besøk for å voldta henne.
Derfra er det bare et spørsmål om tid før Sarah går til innkjøp av mye ammunisjon, trer på seg en lilla kjole – og setter i gang med å slakte alle som står mellom henne og profeten. Med andre ord: omtrent hver eneste svinepels i mils omkrets.
I mellomtiden er den smågale etterforskeren Cornelius Jackson (Ed Harris) på jakt etter guvernørens svoger, som Josiah myrdet i begynnelsen av filmen. Cornelius danser bokstavelig talt inn i den søvnige småbyen «Sweetwater», og tar over jobben som sheriff på denne diplomatiske måten:
Herfra blir «Sweet Revenge» akkurat så voldsom som vi håper på: slimete grisemenn får revolver stukket rett opp i baken, folk blir korsfestet og det som verre er.
«Mad Men»-kjenningen January Jones er (for å si det diplomatisk) en skuespiller med begrenset spennvidde, og blir aldri den sterke kvinneskikkelsen filmen trenger. Til gjengjeld plaffer hun ned skurker toppløs, og er høvelig overbevisende som drapsmaskin med is i blikket.
Hun får også veldig bra oppbakking av vår mann Jason Isaacs, som er helt glimrende som den demoniske psykopat-profeten. Ed Harris er tilsvarende fornøyelig, i en av sine mest skrullete filmroller på mange år.
For all del, «Sweet Vengeance» er ikke noe mesterverk, men en overraskende solid og severdig lavbudsjettfilm, særlig med tanke på den lusne markedsføringen. Den kan ses på iTunes.
