Du er kanskje klar for noe nytt etter å ha sett ferdig andresesongen av «House of Cards» (og forhåpentligvis sovet litt)?

Her er noen ting du kan se på skjermen, som er hundre prosent fri for ski, snø, skøyter, reklamepauser, teite kommentatorer og curling. Bare hyggelig!

 

UKENS TV-SERIE: «UTOPIA»

Er du av den oppfattelsen at Illuminati styrer både verdensøkonomien og karrieren til Jay-Z? Overbevist om at 9/11 var en «inside job», dypt urolig over Chemtrails og fast leser av Nyhetsspeilet?

Da bør du muligens skygge unna denne britiske tv-serien, som virkelig vil gi næring til vrangforestillingene dine. En paranoid thriller om fire veldig forskjellige personer, som deltar på en diskusjonsgruppe viet til «The Utopia Experiments»: en kryptisk tegneserieroman skrevet av en mentalpasient, som begikk selvmord etter at den var ferdig laget. Viser seg at det finnes en fortsettelse av denne tegneserien, som angivelig advarer om katastrofale, apokalyptiske hendelser som vil utspille seg i nær fremtid.

Betydelige krefter gjør alt i sin makt for å få kloa i dette profetiske manuskriptet – først og fremst den lumske organisasjonen «The Network», og deres psykopatiske leiemorder Arby (Neil Maskell). Denne organisasjonen beveger seg i skyggene, og bryr seg null om hvor mange mennesker de må slakte for å få virkeliggjort planene sine.

Datateknikeren Ian (Nathan Stewart-Jarrett), studenten Becky (Fiona O’Shaughnessy), konspirasjonsteoretikeren Wilson Wilson (Adeel Akhtar) og den småkriminelle elleveåringen Grant (Oliver Woolford) er de eneste som har en anelse om hvor manuset til denne tegneserien befinner seg. Synd for dem.

Etter å ha fått svaret på det uhyggelige spørsmålet «Who is Jessica Hyde?» ender våre fire nerdete venner opp med å forlate sine gamle liv, konstant kjeppjaget av en organisasjon som er i stand til å manipulere nyhetsbildet, styre toppolitikere og kontrollere alle former for elektronisk overvåkning. Ingen er til å stole på, alle har sin egen agenda, og ting blir veldig mørkt. Ja, jeg er bevisst vag her, siden disse seks episodene bør ses med overraskelsene intakte. «Utopia» er smart skrevet (av dramatikeren Dennis Kelly), stilig filmet og utstyrt med et førsteklasses elektronisk musikkspor.

Serien er et oppsamlingsheat av elementer som appellerer til oss nerder: tegneserier, konspirasjoner, svart humor, katastrofer, sex, action og ultravold. Dette er overraskende brutale saker, med en betydelig mengde blodsprut, hjernemasse og tortur.

Jeg må ærlig innrømme at jeg krympet meg skikkelig av scenen der en av hovedpersonene blir delvis blindet med en skje. Her er tre ting du absolutt ikke har lyst til å se noen får gnidd inn i øynene: chilipepper, sand og blekemiddel. Au.

«Utopia» skapte også litt kontroverser i britiske tabloidaviser takket være en drøy skolemassaker-scene. Men la for all del ikke sånt forhindre deg i å se denne originale, skrudde kultserien.

Tidligere denne uken fikk vi vite at selveste David Fincher planlegger en amerikansk nyinnspilling for HBO, men den britiske originalen er kul nok i seg selv. Sesong to kommer på britiske Channel 4 i løpet av året, men det gjenstår å se når den kommer til våre breddegrader.

Den første sesongen av «Utopia» kan i alle fall ses på TV2 Sumo (fram til 1. mars), som advarer om at serien inneholder sterke scener og ikke passer for «barn og sarte sjeler» En bra salgspitch! De tilbyr forresten en måned gratis prøvetid, i forbindelse med OL. Vent, er det fortsatt OL…?! Her er uansett de første minuttene av pilotepisoden:

 

UKENS DOKUMENTAR: «A LIARS AUTOBIOGRAPHY:
THE UNTRUE STORY OF MONTY PYTHON’S GRAHAM CHAPMAN»

Tittelen er temmelig selvforklarende: dette er en animert dokumentar om Graham Chapman, som døde av kreft tilbake i 1989.

Vel, dokumentar med forbehold. Snarere en samling løsrevne skrøner og sannheter fra Chapmans alt for korte liv, animert i et fargerikt utvalg av stilarter, fra dukker og papirutklipp til dataanimasjon og håndtegninger.

De fleste gjenværende medlemmene av Monty Python dukker opp som stemmeleggere, og det samme gjør Graham Chapman selv – i form av opptak fra en lydbok han spilte inn noen år før sin død. Så han forteller denne løgnaktige livshistorien fra den andre siden av graven.

«A Liars Autobiography» gir oss en collage av scener fra Chapmans gråtriste barndom i Leicester (Michael Palin og Terry Jones portretterer foreldrene hans), studietiden på Cambridge og hans første møte med John Cleese (som stemmelegger seg selv). Alt ispedd en masse drømmesekvenser, fantasier og surrealistiske digresjoner.

En del av tiden vies til Chapmans homofile forhold, etter at han «gave up medicine and became a raging poof. But no mincing. A butch one with a pipe». Mens Monty Python blir en suksess ligger Chapman med både kvinner og menn, drikker seg halvt i hjel og sliter seriøst med alkoholisme. Innimellom får vi utdrag fra kjente Python-sketsjer, tv-intervjuer og en masse «in jokes».

«A Liar’s Autobiography» er mer fornøyelig enn direkte morsom, og de stadig varierende animasjonsstilene blir en smule distraherende. Fjorten forskjellige animasjonsstudioer jobbet på filmen, noe som unektelig har bidratt til å gjøre den temmelig kaotisk og ujevn.

Fremgangsmåten minner en del om Oscar-nominerte «Waltz with Bashir» og «Crulic – stemmen fra graven», men uten noen rød tråd til å binde sammen øyeblikkene. Jeg vil ikke påstå at dette lever opp til Monty Pythons betydelige kulturarv, men «A Liar’s Autobiography» har sine høydepunkter, og er verdt en titt for oss som er blodfans.

Dette kunne også ha vært den første, offisielle gjenforeningen av Monty Python-gjengen på 25 år, hvis det ikke var for at Eric Idle nektet å delta. Han boikottet hele prosjektet – av økonomiske årsaker, kjenner jeg den gamle luringen rett. Til gjengjeld stiller Cameron Diaz opp som stemmen til Sigmund Freud. Jo, virkelig.

Vel, hele gjengen kommer uansett til å være samlet under sommerens gjenforeningskonserter på O2-stadion i London, som jeg for lengst har skaffet billetter til. Det er ikke nevneverdig stor sjanse for at Graham Chapman kommer til å gjenoppstå der (vi skal imidlertid ikke se bort i fra at urnen hans gjør et gjestespill), så da kan vi jo se «A Liar’s Autobiography» som en oppvarming – og en hyllest til en fyr som gjorde verden morsommere.

Da filmen gikk på kino i England var den i 3D («Still dead. now in 3D», som det sto på plakaten), men på hjemmekino må vi nøye oss med to dimensjoner. Holder fint. Filmer er tilgjengelig hos blant andre Headweb og SF Anytime.

Forresten, her er en sjelden kuriositet: «Out of the Trees», et sketsjeshow Graham Chapman lagde sammen med Douglas Adams i 1976. Pilotepisoden ble vist en gang på BBC 2, der den ble sett av så godt som ingen i det hele tatt. Senere ble mastertapen slettet, og «Out of the Trees» var ansett som tapt for alltid.

En av sketsjene her ble senere gjenfortalt som en anekdote i «A Liar’s Autobiography», mens andre elementer dannet grunnlaget til det som noen år senere skulle bli «The Hitchhikers Guide to the Galaxy». Heldigvis hadde Chapman spilt inn programmet hjemme på en primitiv videomaskin, og ble rundt tjue år senere gjenoppdaget av hans partner David Sherlock – som trolig skal ha æren for at hele «Out of the Trees» nå er lagt ut på YouTube. Du kan se den her:

 

UKENS FILM: «A FIELD IN ENGLAND»

Ja, det ble visst en britisk uke denne gangen. Jolly good. Og her er det nok en overhengende fare for at jeg anbefaler en film enkelte kommer til å hate, så vær obs på at «A Field in England» slett ikke er for alle.

En smal kultfilm i svart-hvitt, som (i henhold til tittelen) utspiller seg på et jorde i England. Under borgerkrigen på 1600-tallet møter alkymist-assistenten Whithead (Reece Shearsmith) to desertører, og vikler seg inn i mørke fantestreker med hjelp av sopp, svart trolldom og den onde magikeren O’Neill (Michael Smiley).

Akkurat hva som skjer her er åpent for tolkning, og ikke særlig lett å skjønne – men alt sirkler rundt overtro, hekseringer og sterke hallusinogener.

«Open up and let the devil in», ja. Ting blir etter hvert så til de grader psykedelisk at filmen er utstyrt med epilepsiadvarsel, og mot slutten blir redigeringen såpass eksperimentell at de fleste av oss vil få følelsen av å ha spist en stor tallerken med fleinsopp til frokost.

«A Field in England» kunne ha vært en tapt film fra syttitallet, som åpner portaler for okkulte krefter. Nok en snodig sjangerlek fra vår mann Ben Wheatley, som på kort tid har utmerket seg som en av Englands store regitalenter. Vi har tidligere anmeldt Wheatley-thrilleren «Kill List», og hans svarte seriemorderkomedie «Sightseers» har endelig norsk kinopremiere om noen uker.

Dette er alle lavbudsjettproduksjoner Wheatley har laget sammen med sine faste samarbeidspartnere, deriblant kona Amy Jump. Etter dette vil han ta (tji-hi) spranget til større og mer ambisiøse saker. Wheatleys neste prosjekt vil forhåpentligvis bli en prestisjefilm basert på J.G. Ballards kultroman «High Rise», med silkesadistiske Tom Hiddleston i hovedrollen. Wheatley er en særegen filmskaper med sans for mørke temaer, og «A Field in England» er hans mørkeste, mest kryptiske og krevende film så langt.

Som sagt ikke noe for alle, men hvis du rynker på nesten over en okkult svarthvitt-film om soppmisbruk, satanisme og skremmende visjoner finnes det sikkert noen skirenn du kan se på tv akkurat nå. «A Field in England» vises de kommende ukene på Cinemateket i Oslo, men kan også ses hjemme i sofaen med hjelp av bl.a. SF Anytime og Film2Home.