En severdig Sundance-serie, et granittfjes som svinger skarpslipt machete samt en svipptur innom den kriminelle underverdenen i Rio de Janeiro.
Dette er ukens streaming-tips!
UKENS TV-SERIE: «THE RED ROAD»
I fjor produserte Sundance Channel (eller SundanceTV, som kanalen døpte seg om til i februar) en kanonserie fint få fikk med seg: det gripende dramaet «Rectify», som setter i gang med sesong to i slutten av juli.
Kanalens andre egenproduserte serie er «The Red Road», som forsterker deres profil som et sted for seriøse indie-dramaer. Pilotepisoden er regissert av prisvinneren James Grey («The Yards», «We Own the Night»), og legger seg på et saktmodig tempo mens vi blir kjent med innbyggerne i Walpole, New Jersey. Et ruralt småbysamfunn, skilt fra New York City av Hudson-elven.
I Walpole lever den hvite middelklassen separert fra urbefolkningen i Ramapough-fjellene, og mellom dem er det mye ondt blod – samt flere hundre år med betent historie.
Den halvt indianske muskelbunten Phillip Kopus (Jason Momoa) har vendt hjem etter flere år i fengsel, og har umiddelbart startet opp den kriminelle karrieren sammen med sin hjernedøde medhjelper Mike (Zahn McClarnon). Faren Jack Kopus (Tom Sizemore) er det nærmeste Walpole har til en mafiaboss; en forsoffen blandingsmisbruker med hissig temperament og sosiopatiske tendenser.
Hans forsøk på hyggelig småprat er å fortelle sønnen at «moren din ville abortere deg, men jeg sa nei». Mamma Marie (Tamara Tunie) vil helst ikke ha noe med Phillip å gjøre, og ser ut til å ha en blanding av frykt og forakt for ham.
Det siste i verden hun ønsker er at Phillip skal dra sin tenårige sønn Junior (Kiowa Gordon) inn i den kriminelle underverdenen. Så det er selvsagt akkurat hva han gjør.
I den andre enden av den sosiale rangstigen finner vi politimannen Harold Jensen (Martin Henderson), utad en respektert samfunnsborger med et mildt temperament og to tenårige døtre. Han er gift med rikmannsdatteren Jean (Julianne Nicholson), men den småborgerlige fasaden har store sprekker.
For det første er den eldste datteren Rachel (Allie Gonino) stadig mer utagerende, og er oppover ørene forelsket i Phillip Kopis’ yngre halvbror Junior – som selger dop og sendes ut for å kjøpe våpen. Sånt sømmer seg jo ikke for datteren av en politimann, og kjærlighetsforholdet gjør mamma Jean helt hysterisk.
Det blir også stadig mer åpenbart at Jean er i ubalanse. Harold tror først at oppførselen hennes skyldes alkoholisme, men han oppdager gradvis at kona sliter med seriøse mentale problemer.
Hun hører stemmer, lider av vrangforestillinger og har et veldig ustødig grep på virkeligheten. Alt topper seg etter at Jean tyvlåner tjenestepistolen hans, og kjører ut i vill fart for å finne datteren Rachel. Ille nok at hun veiver rundt med håndvåpen foran huset til Marie, skriker og oppfører seg ustabilt.
Men alt går rett til helvete etter at Jean kjører på noe ute i skogen. Det hun først trodde var en hund viser seg å være en liten gutt fra Lanape-stammen. I et forsøk på å beskytte kona dekker Harold over ulykken, og det allerede anstrengte forholdet mellom politiet og Lanape-indianerne står i fare for å eksplodere.
Men så tar Phillip Kopus kontakt med Harold, og tilbyr sin hjelp. Han vet at Jean sto bak påkjørselen, men vil gjerne gjøre alt i sin makt for å holde et lokk på situasjonen. Offisielt fordi Phillip og Harold var kompiser under skoletiden, og til dels fordi han hadde et flyktig forhold til Jean i ungdommen. Kanskje også litt fordi han føler skyldfølelse over dødsfallet til Jeans tvillingbror Bryan, som druknet mange år tidligere under mystiske omstendigheter.
Men mest av alt fordi Phillip ser en mulighet til å få en alliert i politietaten, som kan hjelpe ham hvis noe skulle dukke opp. Som for eksempel liket av en tenårig rikmannsgutt, for å ta et tilfeldig valgt eksempel. «The Red Road» har sannelig nok av innfløkte intriger, og det gjenstår å se hvordan de vil løse seg – eller eventuelt detonere skikkelig.
I likhet med «Rectify» består serien av seks tett sammenhengende episoder, som er drevet av dialog, dunkel stemning og sterke skuespillerprestasjoner. Begge krever mer tålmodighet enn de fleste TV-serier; og det gjenstår å se om «The Red Road» vil ha den samme følelsesmessige kraften som «Rectify». Serien kaster oss rett inn i historien uten introduksjoner, så det tar litt tid å orientere seg.
De som venter seg en actionserie med Jason Momoa i bar overkropp vil bli dypt skuffet, men har du sans for mørke indie-dramaer har dette potensial til å bli noe spesielt. At serien er skapt, skrevet og sjefsprodusert av Aaron Guzikowski («Prisoners») er et kvalitetsstempel i seg selv.
Jason Momoa er vanligvis mer et karismatisk nærvær enn en nyansert skuespiller; mest kjent som barbarisk badass i «Game of Thrones» og «Conan the Barbarian». En kul fyr, men det er lett å undervurdere evnene til en trusefuktende beefkake som debuterte i «Baywatch».
Momoa leverer faktisk en skikkelig bra, nyansert prestasjon i «The Red Road», som er totalt annerledes fra noe annet han har gjort tidligere. En oppriktig truende, gåtefull skikkelse med mors- og farskomplekser på nivå med en gresk gud – samt en egen agenda vi vet fint lite om ennå.
Momoa sikret seg denne krevende rollen etter at produsentene så en tidlig klipp av hans regidebut «Road to Paloma», som han sendte inn til juryen på Sundance-festivalen:
Ser ganske lovende ut, den også. Filmen burde være ute på VOD i løpet av sommeren, og vi kommer muligens tilbake til den da.
Momoa håper uansett på å få regissert noen episoder av «The Red Road»s andre sesong, som etter planen kommer til neste år rundt disse tider. Den første sesongen startet 22. mars på Filmnet og C More Play, som vil legge ut episodene ukentlig utover våren.
UKENS DOKUMENTAR: «VICE – SESONG 2»
Ivar Winther var ikke overvettes imponert da den første sesongen av HBOs dokumentarserie «Vice» startet i fjor. Ord som «kynisk» og «ufyselig selvopptatt» ble brukt. Men nå er uansett sesong to i gang, og det føles som om serien har fått mer dreis på sakene.
Fremfor å la redaksjonen leke globetrottende gonzo-journalister og hipsterturister har de nå rekruttert flere seriøse utenrikskorrespondenter, og bruker åpenbart mer tid på research.
Sesongpremieren er i alle fall mindre kjekkas og mer informativ: mens «Vice»-gründeren Shane Smith drar til Afghanistan, og den prisvinnende journalisten Ben Anderson tar turen til slummen i Rio de Janeiro.
Førstnevnte avdekker «Det afghanske pengesluket»: og de drøyt hundre milliarder dollarene den amerikanske staten så langt har brukt på gjenbyggingen etter Bush-invasjonen. En «hengemyr av korrupsjon, bedrageri og sløseri» som burde være temmelig opprørende, særlig for amerikanske skattebetalere.
En del av dette er gammelt nytt, men Shane Smith avdekker en inkompetanse som er skikkelig imponerende. Her bygger USA opp en ineffektiv infrastruktur som kompensasjon for de enorme skadene som ble gjort under krigingen – i en invasjon som opprinnelig ble innledet for å jage Taliban ut av Afghanistan.
Og hvem tar kontrollen over alt sammen så fort amerikanerne er ferdige? Taliban, naturligvis.
Segmentet «Pasifiseringen av Rio» tar for seg de brasilianske myndighetenes jernharde «opprydningsarbeid» til sommerolympiaden i 2016, der favelaene skal renses for gjenger og kriminalitet.
Områdene rundt turiststrøkene er under ren militær okkupasjon av elitestyrken BOPE, mens andre områder er i klørne på korrupte politifolk som henretter uønskede elementer – ofte sånn at de kan ta kontrollen over de kriminelle operasjonene selv.
Det begås årlig over 50.000 drap i Brasil, men selv om mordstatistikken har sunket den siste tiden, har statistikken over «forsvunne personer» økt betraktelig. Den britiske reporteren Ben Anderson snubler over flere mord her, så vær obs på noen sterke scener som understreker hvor ute av kontroll situasjonen fortsatt er i Rio de Janeiro, bare to år før olympiaden.
Jeg skulle fortsatt ønske at «Vice» hadde tatt seg lengre tid på seg til å gå litt mer i dybden; fremfor å rase igjennom de to segmentene i løpet av en knapp halvtime. Man kunne lett ha doblet spilletiden uten at det gikk ut over det høye tempoet, men ingen tvil om at denne andre sesongen er en klar forbedring.
Nye avsnitt av «Vice» legges ut hver søndag på HBO Nordic de kommende tolv ukene. Den neste episoden tar for seg den økologiske krisen på Grønland og slavearbeidere i Pakistan.
Det gikk forresten ikke så bra da «Vice»-gjengen dro for å lage reportasje om den religiøse kulten i Eden Parish:
UKENS FILM: «MACHETE KILLS»
Forrige uke tok vi for oss Robert Rodriguez-serien «From Dusk till Dawn: The Series», så da er det jo bare rett og rimelig at vi også sjekker ut «Machete Kills».
Denne fjollete oppfølgeren er delvis skrevet, produsert, redigert, filmet og regissert av Rodriguez himself, som dessuten har komponert musikksporet sammen med kompisen Carl Thiel. Han lagde sikkert mat til skuespillerne i lunsjen, også. Chili, tipper jeg. Sterk chili.
«Machete Kills» fikk ingen kinopremiere i Norge, til dels takket være de lunkne reaksjonene i USA – men nå slippes filmen rett på hjemmekino. Den er enda mer selvparodisk enn forgjengeren, og enda mer skranglete – men byr allikevel på mye moro hvis du er med på notene.
Rodriguez har jobbet med Danny Trejo totalt ti ganger tidligere, og har forvandlet ham til et slags latinoikon. Før han fikk sin egen film med «Machete» dukket denne meksikanske nasjonalhelten opp i den barnevennlige «Spy Kids»-serien, og i en av trailerne som snørte sammen «Planet Terror» med Quentin Tarantinos «Death Proof» i «Grindhouse».
Vi har stor sans for Trejo, en av de ytterst få i bransjen som er minst like hardbarket i virkeligheten som han er på film. Det er ikke til å komme bort i fra at fyren har vært i gamet lenge; han fyller tross alt sytti år i mai.
Han er dessuten kortere enn man skulle tro, men selv i pensjonsalder er Trejo en tøffing som fortjener respekt.
La gå at «Machete Kills» er nærmere «The Naked Gun» enn exploitation-filmene Rodriguez prøver å etterlikne. Dette er ikke lenger en hyllest til sjangeren, men en gjøglete parodi.
Machete blir denne gangen rekruttert av USAs president Rathcock (Carlos Estevez, alias Charlie Sheen), for å avlive en meksikansk terrorist som truer med å sende et armert missil i retning Washington. Denne terroristen er Mendez (Demian Bichir): en schizofren revolusjonsleder som fra tid til annen forvandler seg til en tasmansk tacodjevel.
Mendez har dessuten plugget bombens timer til hjertet sitt i beste «Crank»-stil, så Machete er pent nødt til å holde ham i live hele veien gjennom Mexico.
For sikkerhets skyld har Mendez utlovet en dusør på ti millioner dollar til enhver som klarer å drepe ham og Machete – sånn at missilet detonerer. På ferden til grensen blir de jaget av den rasistiske sheriffen Doakes (William Sadler), horemammaen Desdemonia (Sofia Veraga) og leiemorderen «La Camaleon» (spilt i rask rekkefølge av Walton Goggins, Cuba Gooding Jr., Antonio Banderas og…eh, Lady Gaga).
Alle er bare brikker i spillet til Vaz, en Star Wars-fiksert superskurk med egen romstasjon (inspirert av Hugo Drax i Bond-filmen «Moonraker») – som spilles med godt humør og kledelig ironisk distanse av Mel Gibson.
Hans første skurkerolle noensinne, men sånn går det når du lar folk spille inn raserianfallene dine på lydbånd støtt og stadig.
Vi får gleden av å se halvnakne gatepiker med maskingevær, rundt hundre gørrete drap, mye digital blodsprut og Mad Mel ikledd fribrytermaske. Skurker blir gjellet på langs, halshugget, sprengt, vrengt og sendt inn i helikopterrotorer med tarmene først.
Machete har 3D-sex med Amber Heard, slår seg sammen med den enøyde revolusjonslederen She (Michelle Rodriguez) og må overvinne en rekke kloner av kampsport-mesteren Marko Zaror.
Hatet du den første «Machete»-filmen vil ikke denne oppfølgeren overbevise deg – men har du allerede sansen er dette skikkelig underholdende tullball, som kan ses hos blant andre iTunes og leietjenestene på diverse dekodere.
Alt leder opp til fortsettelsen «Machete Kills… In Space!», som er under planlegging. Jo, virkelig:
