Disse filmene kan du se hos abonnementstjenesten Comoyo View, som nå er ute i åpen betaversjon. Den første måneden er gratis, deretter koster abonnementet kr. 99,-
Bø på deg! Det er fortsatt et par måneder til Halloween, heldigvis – men til uken kommer grøsseren «The Conjuring», og da er det jo på sin plass å varme opp med noen skikkelige spøkelseshistorier:
«The Gift» (2000)
Regi: Sam Raimi
Se den her
To år før Sam Raimi ble en big shot med «Spider-Man» regisserte han denne overnaturlige thrilleren – med et manus av Billy Bob Thornton, som angivelig lot seg inspirere av sin «klarsynte» mor.
Alenemoren Anna Wilson (Cate Blanchett) overlever på sosialhjelp, og tjener litt ekstra slanter som spåkone i den lille hjembyen Brixton, Georgia. En beskjeden kompensasjon for hennes overnaturlige evner, som sørger for at Anna stadig ser «dead people».
Så blir hun kontaktet av den lokale overlæreren Wayne Collins (Greg Kinnear), som trenger hjelp til å finne sin løsaktige forlovede Jessica (Katie Holmes) – hun har forsvunnet sporløst under mystiske omstendigheter. Anna ser i en visjon at forloveden har blir myrdet, og ganske riktig. Liket blir funnet dumpet i en innsjø ved huset til den bøllete konemishandleren Donnie Barksdale (Keanu Reeves).
Mistanken faller umiddelbart på Donnie, men selv etter at han blir dømt for mordet får Anna stadig besøk av avdøde Jessica… «The Gift» er en solid liten thriller, som i sin tid fikk mest oppmerksomhet på grunn av Katie Holmes’ nakenscener (ja, hun var en skikkelig søtnos før Tom Cruise kom inn i bildet) – noe man gjøglet mye med i bl.a. «Harold & Kumar Go to White Castle»:
«The Woman in Black» (2012)
Regi: James Watkins
Se den her
Her har vi nok et brillebra eksempel på at severdige skrekkfilmer har en lei tendens til å bli sluppet rett på hjemmekino her hjemme. En god, gammeldags grøsser fra det britiske Hammer-studioet, med Daniel Radcliffe i sin første voksenrolle.
Han er advokaten Arthur Kipps, som i begynnelsen av 1900-tallet sendes på jobboppdrag til Crythin Gifford. En grå, trist og fiendtlig småby i Yorkshire, der de fleste barna enten er innelåste eller døde. All elendigheten ser ut til å sirkle rundt herskapshuset Eel Marsh House, der Arthur skal gå igjennom dokumentene til en avdød enke.
Dette kråkeslottet er plassert mange kilometer fra byen; omgitt av frossen sumpmark og tett tåke.
Sier seg selv at Arthur bestemmer seg for å overnatte her for å få jobben unnagjort. Sier også seg selv at han blir utsatt for alle tenkelige redsler, mens han blir kjent med tittelens kvinne i svart. Det rabiate gjenferdet til en mentalt syk dame, som mistet sin eneste sønn på eiendommen før hun begikk selvmord.
«The Woman in Black» tar i bruk velbrukte knep fra klassiske spøkelsesfilmer: gyngestoler som gynger av seg selv, dører som smeller igjen på egen hånd, skumle unger og forvridde fjes som farer skrikende ut av mørket. Men de fungerer fortsatt, og det samme gjør filmen – som snart får en oppfølger. Innspillingen av «The Woman in Black: Angels of Death» starter angivelig til høsten.
Handlingen er flyttet førti år frem i tid til andre verdenskrig, mens Eel Marsh-huset blir brukt som provisorisk hjem for en gruppe evakuerte barn. Burde bli like uhyggelig!
«Volver» (2006)
Manus & regi: Pedro Almodovar
Se den her
«Volver» er en uvanlig spøkelseshistorie på flere måter, men er så severdig at den allikevel fortjener å bli med i dette skumle selskapet. Som alle Almodovar-filmer er det beint umulig å summere opp den innfløkte handlingen i løpet av noen setninger, men i korthet: søstrene Raimunda (Penelope Cruz) og Sole (Lola Duentas) har vendt tilbake til fødebyen La Mancha for å besøke sin gamle tante Paula.
Mange år tidligere omkom moren Irene (Carmen Maura) i en brann, men de overtroiske innbyggerne hvisker at ånden hennes går igjen. Ganske riktig, etter at tante Paula dør får Sole besøk av sin avdøde mamma, og gjenferdet blir med tilbake til Madrid i bagasjerommet.
I mellomtiden er Raimunda travelt opptatt med å gjemme liket til sin vemmelige ektemann Paco, som ble drept under et forsøk på å myrde datteren Paula.
Dette er slett ingen skrekkfilm, selv om temaene inkluderer gjenferd, knivmord, incest, kreft og mørke familiehemmeligheter. Tvert i mot, dette er et skikkelig varmt og humoristisk melodrama, drevet av en fabelaktig prestasjon fra Penelope Cruz. «Volver» (eller «Å vende tilbake», som den het på norsk) er en av Almodovars beste, og milevis unna hans nylig kinoaktuelle skuffelse «Amorøse passasjerer».
«Fragile» (2005)
Regi: Jaume Balaguero
Se den her
Denne spøkelseshistorien er også spanskprodusert, men engelskspråklig. Vi er langt unna Almodovar her: «Fragile» følger den tradisjonelle formelen med gotiske hus, merkelige lyder, plutselige «bø!»-øyeblikk, skumle unger og en rasende ånd.
Den overspente sykepleieren Amy Nicchols (Calista Flockhart) ankommer barnesykehuset Mercy Falls på Isle of Wright. Et creepy kråkeslott omgitt av konstant gråvær, med en annen etasje som har vært stengt siden slutten av femtitallet. Et utrivelig sted å jobbe nattskiftet, særlig etter at barna begynner å hviske om «den mekaniske piken».
En avdød pasient ved navn Charlotte, som led av medfødt beinskjørhet (eller «Osteogenesis Imperfecta» på fagspråket) – og nå spøker rundt på sykehuset, mens hun knekker opp leddende til barna. Au.
«Fragile» kommer langt på den uhyggelige stemningen, og spanjolene har jo blitt mestere når det gjelder denne typen grøssere. Etter hvert sklir filmen litt ut i hysteriske overdrivelser, men den har i alle fall en snedig overraskelse på lur – og vil garantert få deg til å skvette skikkelig noen ganger. Særlig hvis du har problemer med å se benbrudd uten å få frysninger på ryggen, sånn som meg.
Jaume Balaguero gikk senere over til å regissere «[REC]»-serien, som vi jo har vært innom tidligere.
«De dødes tjern» (1958)
Regi: Kåre Bergstrøm
Se den her
En av de få vaskeekte, norske filmklassikerne er faktisk en stemningsfull spøkelsesfilm, basert på romanen av Andre Bjerke – som også spiller en sentral birolle (hans eneste filmrolle noensinne, faktisk). Forfatteren Bernhard Borge (Henki Kolstad) har gjort seg ferdig med sin siste roman, som er for utrolig til å være sann.
I et langt tilbakeblikk følger vi Bernhard og kona Sonja (Bjørg Engh) på hyttetur til Østerdalsskogene, sammen med et knippe intellektuelle venner. Eieren av hytta er imidlertid borte vekk, og snart forsvinner også en av gjestene. Kan dette ha noe å gjøre med spøkelseshistoriene om denne hytta, som angivelig var åstedet for et dobbeltdrap?
Det ryktes at den enbente morderen begikk selvmord i tjernet ved hytta, og det hvileløse gjenferdet hans lokker folk til å drukne seg på samme måte. Hvorvidt det virkelig er spøkelser på ferde bør jeg neppe avsløre, men Andre Bjerke var jo en smart mann som var mer opptatt av psykologi enn overtro.
Sett 55 år senere kan den overtydelige diksjonen og Nasjonalteater–faktene bli litt distraherende, men Henki Kolstad er et sympatisk midtpunkt. «De dødes tjern» har dessuten et skikkelig solid manus, og det er jo ofte et av de store, svake punktene i norsk film.
Seks år senere slo regissør Kåre Bergstrøm og Andre Bjerke seg sammen igjen for å lage antologi–grøsseren «Klokker i måneskinn», som ikke helt klarte å gjenskape magien – men allikevel burde bli sluppet på DVD/VOD.
