Her har vi en teologisk grøsser som bokstavelig talt har gått ut på datoen. «11-11-11» hadde verdenspremiere den ellevte november i fjor, da helvete angivelig ville bryte løs igjen. Vel, fint lite skjedde på denne datoen, som kom og gikk uten at noen brydde seg. Kanskje alle var opptatt med å spille dataspillet «Skyrim», som også ble sluppet på samme dag. Ikke vet jeg. Konseptet med datobaserte skrekkfilmer er heller kortsiktige, siden de mister mye av poenget dagen etter premieren. Allikevel, vi husker jo alle det demoniske helvetet som åpenbarte seg 6. juni 2006, 6/6-06. The number of the best!
Eller vent, det skjedde jo ikke en fordømt dritt, rent bortsett fra at nyinnspillingen av «Omen» hadde verdenspremiere den dagen. Ikke så mange gadd å se den, heller. «11-11-11» ble ikke satt opp på kino i Norge, og etter å ha sett filmen skjønner jeg hvorfor. Litt av poenget med en høykonseptgrøsser som dette forsvinner allikevel hvis man sniker filmen rett på hjemmekino et halvår senere. «11-11-11» er åpenbart inspirert av grøssere som «Rosemary’s Baby» og «The Ninth Gate», men regissør/manusforfatter Darren Lynn Bousman er ikke akkurat noen ny Roman Polanski. Sikkert gode nyheter for mindreårige piker verden rundt, men dårlige nyheter for oss som har stor sans for denne typen overnaturlige grøssere.
Den bestselgende pocketbokforfatteren Joseph Crone (Timothy Gibbs) sliter skikkelig. Han ser tallet «1111» over alt, er plaget av forferdelig mareritt og knasker berolige midler som om de er sukkertøy. Alt gikk til helvete da kona og sønnen hans ble drept i en brann, påsatt av en av Crones gale lesere. Nå bor han på et skummelt hotell, og har blitt en trassig ateist som nekter å tro at en rettferdig gud ville ha revet bort familien hans på denne måten. Han har åpenbart ikke lest Jobs bok. Etter å ha overlevd en bilulykke får Joe en telefon fra sin bror Samuel (Michael Landes), som han ikke har hørt noe fra på mange år. Faren deres ligger for døden i Spania, så Joe tar motvillig første fly til Barcelona.
Joseph hater å være tilbake i familiehjemmet, og det er lett å forstå. Dette er et creepy gammelt herskapshus med sennepsbrun tapet på veggene og demoniske skikkelser i krokene. Han har stadig hallusinasjoner der forvridde fjes popper opp i mørket, og visjoner av den sprøstekte sønnen sin. Den døende faren spretter fra tid til annen frem for å si kryptiske ting med et ondt flir, og merkelige fenomener manifesterer seg klokken elleve på kvelden. Joseph blir gradvis (veldig gradvis!) overbevist om at onde krefter prøver å ta livet av broren Samuel – som leder et trossamfunn i familiehjemmet, og angivelig vil blir en slags kristusfigur.
Man får innledningsvis den klamme følelsen av at dette kommer til å bli en av disse kristne grøsserne som stadig dukket opp for noen år siden, men heldigvis ikke. Joseph oppdager at tallet «1111» er et tegn på at overnaturlige vesener prøver å komme i kontakt med ham, og at noe forferdelig vil skje på denne datoen. «På den ellevte dagen i den ellevte måneden i det ellevte år vil porten åpnes. Og ut av den vil det komme vesener ingen dødelige øyne har sett før». Disse vesenene seg å være en gjeng statister i tåpelige Halloween-masker. Så nei, ikke særlig skummelt. «11-11-11» starter opp som et dempet, dunkelt drama, helt blottet for voldsomheter eller gørr. Ganske stemningsfull, men altfor seig – og som i så mange sånne grøssere sklir historien skikkelig ut da forklaringene kommer.
Mytologien som bygges opp her er temmelig fjollete, og de «overraskende» vendingene alt for tydelig telegrafert. Konseptet minner om Jim Carrey-grøsseren «The Number 23», som hadde premiere 23/3 tilbake i 2007. Den floppet også skikkelig. Begynner vi å se et mønster her, godtfolk? Ja, tallbaserte skrekkfilmer fungerer omtrent like bra som dommedagsprofetier. Du får kanskje litt oppmerksomhet i forkant, men etterpå blir du bare ledd av. «11-11-11» er ikke engang den eneste grøsseren med denne tittelen. Lavbudsjettselskapet Asylum ga ut sin «11/11/11» samme dag, bare rett på DVD. Den er angivelig enda dårligere.
Det finnes faktisk et slags «1111»-fenomen i virkeligheten. En rekke tøysefolk hevder at de ser tallene overalt, og tolker dem som et tegn på blant annet: A) at drømmene deres vil gå i oppfyllelse, B) et åndelig nærvær, C) at jorden er i ferd med å ta steget over i en annen dimensjon – eller eventuelt D) at vi trenger mer balanse i livet, og må unngå å bli for opphengt i forbrukersamfunnet. Det siste alternativet kommer fra den gamle bestikkbøyeren Uri Geller, som har en lang historie når det gjelder å dikte opp fenomener for å lure penger av lettlurte fjols. I Asia er datoen også regnet som en perfekt dag å gifte seg. 11/11 er dessuten fødselsdagen til blant andre Charles Manson, Demi Moore og Leonardo DiCaprio, noe som sikkert er et tegn på etter eller annet ondt.
Verden vil bedras, men fint få lot seg lure av denne skrekkfilmen. Regissør Bousman har tidligere stått bak «Saw»-serien. Dessverre ikke den første filmen, bare de tre underlegne oppfølgerne «Saw II», «III» og «IV». Han lagde også den eksentriske musikalen «Repo! The Genetic Opera» (2006), som i følge samboeren min er overraskende bra. Men siden Paris Hilton har en av rollene har jeg mine store tvil. Jeg tipper at Bousman startet med tallet, solgte inn ideen om å slippe en skrekkfilm på denne datoen – og utviklet «11-11-11» derfra. Tilsynelatende med alt for kort produksjonstid til å rekke å skrive et brukbart manus, og for beskjedent budsjett til å kunne utnytte konseptet skikkelig.
Undertegnede har høy toleransegrense når det gjelder denne typen overnaturlige grøssere, og satt til og med pris på et par av «Saw»-filmene. Men «11-11-11» er fungerer rett og slett ikke. Bousman har vært veldig ærlig om problemene med produksjonen, og at han aldri klarte å skrape sammen tilstrekkelig med penger for å få laget filmen han ville. Siden «11-11-11» delvis ble finansiert av et spansk selskap måtte alle opptakene også foregå i Spania, så handlingen ble forflyttet fra Kansas til Barcelona. Med alt det medførte av språkproblemer og kreative kompromisser. Regissøren hevder også at huset de spilte inn store deler av filmen i er hjemsøkt av onde ånder. Akkurat sistnevnte mistenker jeg at vi kan ta med en klype PR-salt, men jeg tror på at «11-11-11» var en forbannet produksjon.
Ingen fare for at vi får oppfølgeren «12-12-12» desember i år, da – noe som tross alt er litt synd, siden dette bare er ni dager fra den mye omtalte dommedagen. I følge tøysehoder som har misforstått Maya-indianernes kalender vil jo verden gå under 21/12-12. Så vidt jeg vet har ingen filmer benyttet seg av denne datoen som tittel, og det er et grovt sløseri med naturlige resurser. På den annen side, kanskje filmbransjen vet noe som vi andre ikke gjør om verdens eventuelle ende. Noe sier meg at mange uansett kommer til å bli skuffet når de åpner den 22. luken på julekalenderen sin i år.
Traileren til «11-11-11» ser du i toppen av anmeldelsen – og her er traileren til blåkopien «11/11/11»:
Bare for moro skyld, traileren til «Harmless». En kristen skrekkfilm i «Paranormal Activity»-stil der det store monsteret er en eske med porno. Ja, den er laget i fullt alvor:
Så til slutt: en kristen forelesning som slår fast at tallet «1111» er Guds advarsel om at Barack Obama egentlig er Antikrist, og et sendebud om verdens ende:
