I dag er en god dag; tyggegummien vi alle liker har endelig kommet tilbake! Det tok 26 år, noe som strengt tatt er noen måneder lengre enn Laura Palmer-dobbeltgjengeren lovte i finalepisoden av «Twin Peaks» – men tidens tannhjul tikker ujevnt i The Black Lodge, og tredje sesong har endelig ankommet.
Hvorvidt dette blir årets popkulturelle begivenhet, årets store skuffelse, et sanseutvidende mindfuck-sjokk som gir oss stygge arr på sjelen, eller eventuelt ingen av delene – det gjenstår å se. Men vi som er hardcore David Lynch-fans har ventet veldig lenge på dette øyeblikket. Mer enn nok er allerede sagt og skrevet om hvordan «Twin Peaks» ble et kulturelt fenomen som forandret hele TV-mediet, så du burde allerede vite om dette er din kopp kaffe eller ikke. Serien gjenstår uansett som det merkeligste som fanget den kollektive bevisstheten på nittitallet. En surrealistisk såpeopera om drap på tenårige jenter, incestovergrep, langhårede demoner, drømmekjemper, magiske ringer, blodrøde gardiner, dansende baklengsdverger og knakende god kirsebærpai. Hvis du trenger en oppfrisker, eller er en tøysekopp som aldri har sett «Twin Peaks» før, her er en oppsummering:
Undertegnede er gammel nok til å huske hysteriet rundt serien på nittitallet, og hvor ettertrykkelig luften gikk ut av ballongen så fort vi fikk svaret på hvem som drepte Laura Palmer. De fleste mistet interessen lenge før David Lynch fullførte filmversjonen «Twin Peaks: Fire Walk With Me» (1992), som fikk ekstremt blandet mottakelse. Times-kritikeren Vincent Carnby fnyste: «It’s not the worst movie ever made; it just seems to be», mens Mark Kermode hevder den er en av de beste skrekkfilmene i moderne tid og et misforstått mesterverk.
Lynch hadde planer om ytterligere to «Twin Peaks»-filmer, men de planene ble skrinlagt. Det er mulig at tredje sesong tar i bruk noen av ideene til de prosjektene, men ikke direkte sannsynlig. Lynch har trolig fisket opp noen helt nye ideer nede på dypet i underbevisstheten, og er på vei i helt andre retninger. Han har selv fortalt fint lite om sesong tre av «Twin Peaks», og det lille han har sagt har vært akkurat like kryptisk som forventet. Lynch har dog avslørt at sesong tre fungerer som en atten timer lang film, og at «Fire Walk With Me» spiller en sentral rolle for å forstå hva som skjer. Så det kan være en ide å se den filmen igjen, kanskje sammen med de rundt nitti minuttene med bortklipte scener som endelig ble sluppet i blu-ray-samlingen «Twin Peaks: The Entire Mystery»:
Det gjenstår også å se om vi får svarene på noen av de sentrale spørsmålene «Twin Peaks» etterlot oss med tilbake i 1991, som for eksempel: hva er greia med uglene? Vil vedkubben til The Log Lady begynne å snakke for seg selv? Er Josie Packard evig fanget i håndtaket til en nattbordskuff? Kommer nordmennene tilbake? Får vi endelig møte Diane? Er Dale Cooper fortsatt fanget i The Black Lodge, mens den demon-Bob-besatte dobbeltgjengeren hans herjer ute i virkeligheten? «How’s Annie?». Og ikke minst: vil David Lynch klare å huke seg tak i underbevisstheten vår igjen med like skarpe mothaker? Vi håper alle at dette gjensynet med «Twin Peaks» er nærmere første sesong enn den andre; inklusive David Lynch, som nylig uttalte at «sesong to sugde». Men mer enn noe annet vil vi jo bli overrasket, forbløffet, rystet og fascinert.
Vi stiller alle på lik linje her: ingen har mottatt anmelderkopier, ingen av oss fikk se episodene på forhånd, og ingen aner hva i helvete David Lynch kommer til å finnet på. Det ryktes at ikke engang de ansatte på Showtime-kontoret fikk se episodene før kinopremieren i Los Angeles nå på fredag. Så det er bare å brygge seg en kopp «damn good cup of coffee», varme en bolle med Garmonbozia i mikroen, feste sikkerhetsbeltene og stålsette seg. Hva vi enn måtte ha av forventninger kan du være sikker på at David Lynch ikke akter å oppfylle dem. Dette blir ikke «Twin Peaks» sånn som vi husker serien, men hundre prosent ren Lynch-saft skutt rett i hjernebarken. På lørdagens gallapremiere i Los Angeles introduserte Lynch premiereepisoden på denne måten:«I like trees and I love wood. I like to cut wood. Tonight, we’re going to a place where the trees are primarily Douglas firs. Douglas firs are a beautiful tree and if we’re very quiet, we can hear the wind rustling the needles as we move through the forest, getting closer and closer. And now, we’re here. Ladies and gentlemen, welcome back to the world of Twin Peaks». Kom, venn. Her har du tyggegummi. Ta hånden min, og la oss gå inn i mørket sammen.
Spoilinga starter her!
Recap spoiler fun time! Vi tusler ustødig gjennom skogen, hører vinden kile trærne og går inn i The Black Lodge. Over sikksakk-gulvet, gjennom de røde gardinene. Her har tiden stått stille. En ung Dale Cooper (Kyle MacLachlan) sitter ved siden av Laura Palmers baklengs-dobbeltgjenger (Sheryl Lee), og alt utspiller seg igjen, sånn som vi husker fra sesongfinalen tilbake i 1992. Mest fordi denne åpningsscenen er tatt rett fra den originale episoden. Blunk. Knips. Ses igjen om 25 år. I mellomtiden har ting skjedd ute i verden. Twin Peaks er tåkete, øde, urovekkende. En ung pike løper gråtende fra skolen (muligens et tilbakeblikk med Donna, spilt av ellers fraværende Lara Flynn Boyle), og kameraet zoomer inn på bildet av salige Laura Palmer. Evig ung, og fryst i tid. Den beroligende åpningssekvensen har også fått en overhaling. Vi får drone-opptak av fossefall, blafrende røde fløyelsgardiner og sveipende kamera over sikksakk-gulvet i The Black Lodge. Uvel, nå. Angelo Badalamentis stemningsfulle temalåt «Falling» er nesten uforandret, men alt føles mer faretruende og melankolsk. Kaldere. Et varsel om hva vi har i vente?
Tilbake i The Black Lodge er alt svarthvitt, og tiden har passert. Vi får et gjensyn med kjempen (Carel Struycken) som tidligere besøkte Dale Cooper, men han er en annen skikkelse nå – og er bare oppført på rollelista som «???????». Han har uansett tatt over arbeidsoppgavene til den lille danseløven The Man from Another Place (mest fordi skuespilleren Michael J. Anderson tilsynelatende sliter med mentale problemer, og har gått til irrasjonelle Facebook-angrep mot alle fra David Lynch til jødene). Cooper er 25 år eldre, men sitter fortsatt der vi forlot ham. «Listen to the sounds…» formaner kjempen, som har på seg finsløyfe. Sannelig ikke lett å høre hva som kommer fra grammofonhøyttaleren i hjørnet. «It is in our house now… Remember 430. Richard and Linda. Two birds with one stone». Jeg skjønner, sier Dale Cooper. I motsetning til alle andre i verden som ser dette. «You are far away» sier kjempen, og så forsvinner Dale.
I en trailer ute i skogen får Dr. Lawrence Jacoby (Russ Tamblyn) levert to pappesker med spader, og det er alt vi ser til ham i denne episoden. I en skyskraper i New York står en mysisk glassboks med metallsylinder, omgitt av lyskastere og videokameraer. En ung mann ved navn Sam (Ben Rosenfield) sitter årvåkent i en sofa og stirrer på boksen, i et brunt rom fullt av pappesker. Sam skifter minnekort i kameraet, og plasserer kortet i et skap sammen med en rekke andre minnekort. Så setter han seg igjen. Reiser seg opp. Får levert to store kaffe av kjæresten Tracey (Madeline Zima), som har veldig lyst til å komme inn. Strengt forbudt, ifølge sikkerhetsvakten som sitter utenfor ved et skrivebord. Tracey er skuffet over at hun nektes adgang, men sånn er reglene. Sam setter seg ned igjen, og drikker kaffe. Damn good, sikkert.
Tilbake i Twin Peaks får vi et gjensyn med Ben Horne (Richard Beymer), som fortsatt driver Great Northern-hotellet. Interessant at det er et malt et digert, indiansk symbol på veggen bak ham. En av gjestene har blitt plaget av skunk-stink, så hun får erstattet to av nettene på hotellet. Den nye sekretæren hans, Beverly Paige, spilles forresten av Ashley Judd. Bens lillebror Jerry (David Patrick Kelly) ser ut til å ha blitt rundt femti år eldre siden sist. Han har grått nisseskjegg og sin mors hatt på hodet. Jerry lurer på om Ben har pult sekretæren ennå, noe som leder til noen pussige Aretha Franklin-referanser («sock it to me. sock it to me. sock it to me. sock it to me»). Jerry spiser en spesialbaket hasjkake med karakteristisk, blomstrende språkbruk – og er high on his own supply. Marihuana er nå legalt i Washington (ja, jeg dobbeltsjekket), noe Jerry Horne har gjort til et lukrativt levebrød som har tredoblet brødrenes inntekter.
Lucy Brennan (Kimmy Robertson) jobber fortsatt i resepsjonen på sheriffkontoret i Twin Peaks, og er like vimsete som før. Hun og deputy Andy (Harry Goaz) er fortsatt sammen, og har en sønn ved navn Wally. Wally er 24 år gammel og født på samme dag som Marlon Brando (tredje april, etter en rask Wikipedia-sjekk). Det er en ny sheriff Truman i Twin Peaks, men han er på fisketur og kommer sikker tilbake i en fremtidig episode. Så forandrer stemningen seg så brått at jeg skvatt litt. En bil kjører på en nattsvart landevei, bare opplyst av frontlyktene mens en forvridd stemme synger «I know my worth, and who I am. Mister, if you’re hard up I could spare a few grand». En David Lynch-remix av Muddy Magnolias-låta «American Woman», som høres veldig annerledes ut i sin originale versjon:
Og der er han. Bob-besatte dobbeltgjenger-Dale Cooper (Kyle MacLachlan igjen): med iskaldt blikk, mye brunkrem, svarte pupiller, skinnjakke, slangeskinnskjorte og langt hår. Som vi alle vet er langt hår og skinnjakke en av de sikre tegnene på demonbesettelse. Demon-Dale slår ned en fyr som sikter på ham med en hagle, og slår av en prat med Otis (Redford Westwood). En slesk gamling som drikker himkok fra syltetøyglass, ved siden av en diger krukke full av sylteagurker. I hjørnet sitter to slektninger, og jeg tipper den ene er helt rå til å spille banjo. Fruen i huset er Buella (Kathleen Demin), en yndig skapning i badekåpe og et fjes skapt av badesalt. Demon-Dale er på jakt etter Ray (George Griffith) og Darya (Nicole LaLiberte): og de drar ut for å gjøre slemme ting med Mr. C. Der fikk vi i alle fall svaret på et sentralt spørsmål: ja, demon-Dale har tilbragt de siste 25 årene ute i frihet, der han sikkert har gjort rampete ting, røveren.
Tilbake i New York er Sam travelt opptatt med å skifte ut minnekort på videokameraene da han får besøk av Tracey igjen. Hun kommer med mer kaffe, men sikkerhetsvakten er sporløst forsvunnet. «Weird». Tracey lurer på om hun kan komme inn en tur, og det går Sam motvillig med på. Dette vil ikke lede til noe godt, men som Tracey sier: «Let’s not overthink this opportunity». Sam er ansatt av en anonym milliardær for å observere glassboksen, og se om noe dukker opp inni den. Han har ikke sett noe, men det gjorde angivelig forgjengeren hans. Alt er topphemmelig, men Sam er bare en student som ikke vet noe mer enn oss. Tracey og Sam drikker kaffe. Kysser hverandre. Kler av seg. Har sex. Og så blir boksen svart. En forvridd kvinneskikkelse åpenbarer seg, knuser glasset og klorer dem ihjel! Uhu, skummelt. Sorry, Sam.
Buckhorn, South Dakota. En røslig, middelaldrende dame ved navn Marjorie Green (Melissa Bailey) er på vei tilbake fra butikken med sin lille hund Armstrong, da hun oppdager en fæl stank fra leiligheten til naboen, Ruth Davenport. Politiet ankommer, og bruker utmattende mye tid på å finne en nøkkel til leiligheten. Vaktmesteren Hank oppfører seg veldig mistenkelig, og har åpenbart noe kriminelt på gang med kompisene Harvey og Chip. Tipper vi får vite mer om ham senere. Inni leiligheten finner de Ruth i sengen. Død, uten venstre øye. Som den ene politimannen sier «uh-oh». Rettsmedisineren Constance Talbot (Jane Adams) løfter bort sengeteppet. Ruth viser seg å være halshugget, og hodet hennes er plassert på liket til en mann. «Uh-oh», igjen. Var det dette baklengs-kjempen mente med «Two birds with one stone?».
Hel ved
I en hytte i skogen får en veldig redusert Margaret Lanterman, bedre kjent som The Log Lady (Catherine Coulson), dårlige nyheter. Hun ringer rett til visesheriff Tommy «Hawk» Hill (Michael Horse), og forteller at vedkubben hennes har en beskjed til ham. Noe har forsvunnet, og Hawk må finne det. Det dreier seg om spesialagent Dale Cooper. «The way you will find it has something to do with your heritage». Noe som bekrefter teoriene om at The Black Lodge har en nær forbindelse til indiansk urbefolkningsfolklore, men det visste vi vel egentlig allerede.
Mens politietaten i Buckhorn etterforsker drapet på skolebibliotekaren Ruth får de et databasetreff på fingeravtrykkene som ble funnet på åstedet. De tilhører William Hastings (Matthew Lillard), Bill blant venner. Overlæreren på den lokale ungdomsskolen, en samfunnsstøtte godt likt av alle. Bill blir pågrepet hjemme, men skjønner ingenting. Don Harrison (Bailey Chase) fra statspolitiet i Rapid City ankommer for å bistå etterforskningen. Bill oppfører seg mer enn litt mistenkelig under avhøret; har dårlig alibi og spør etter advokaten sin. Kona Phyllis (Cornelia Guest) oppfører seg like suspekt mens politiet undersøker hjemmet deres. I bagasjerommet på bilen til Bill finner de noe som ser ut til å være en avkuttet tunge, men det er muligens bare en overmoden kjøttbit.
Visesheriff Hawk åpner gamle saksmapper for å finne spor etter Dale Cooper, og i The Black Lodge stirrer kjempen sørgmodig mot grammofonen. Så var det slutt for denne gang! Vel, dette var David Lynch så suser i serkene. På grensen til oppviglersk saktmodig fortellertempo, og tilstrekkelig kryptisk til å fremmedgjøre de fleste som ikke allerede er Lynch-fans. Jeg elsket hvert minutt! Jeg aner ikke hva segmentene om glassboksen har med noe som helst å gjøre, men dette er Lynch på sitt beste. Og digitale spesialeffekter på sitt verste. Ingen tid til å miste, vi suser rett videre til episode nummer to, som ble sluppet samtidig. Mer kaffe! Kaffekaffekaffe!!
ANTALL KAFFEKOPPER DRUKKET: 4
ANTALL PAIER SPIST: 0
WTF: Hele episoden, som forventet. Men aller mest den forvridde skikkelsen i glassboksen.
SENTRALE SPØRSMÅL: Hva er glassboksen? Hva var i glassboksen? Hvem står bak glassboks-eksperimentene? Hvem drepte Ruth og den ukjente mannen. Hvor er kroppen hennes og hodet hans? Hvor ble det av Dale Cooper? Hvem er Richard og Linda? Hva pønsker demon-Dale på, og bør vi kalle ham Mr. C fra nå av? Når bli det servert kirsebærpai? Er uglene bare ugler, og ugler de i mosen? Hva skjer? Hvor er jeg? Hvorfor er jeg? Hvorfor ser du så rart på meg?! Aaargh, ansiktet mitt!
RIP: Bibliotekaren Ruth Davenport, og en ukjent mann uten hode.
BESTE REPLIKK: «A Prophet is without honor who eats his own profit».
BOB-FAKTOR: Lav Bob-faktor, alt tatt i betraktning.
FUN FACTS: Vel, ikke så fryktelig fun, men fortsatt facts: episoden er dedikert til Catherine E. Coulson, som spilte inn noen scener som The Log Lady til denne sesongen før hun døde av kreft i 2015. Coulson jobbet tett med David Lynch siden starten. Hun var blant annet hans regiassistent på «Eraserhead» (1977), og en av hans nærmeste venner.
Lynch har komponert to av låtene på musikksporet i denne episoden: «Sub Dream» og «Frank 2000».
Dette første gang noen besøker «The Black Lodge» de siste 26 årene. Senest i 2013 tok selveste Scooby-Doo en tur innom:
Bransjebladet Variety publiserte nylig en interessant artikkel om «Twin Peaks», som kan leses her.
Her er dokumentaren «David Lynch: «(One)» fra 2007:
Hvis alt dette blir i mørkeste laget for deg kan jeg forresten helhjertet anbefale TV-serien «Riverdale», en ungdomsvennlig blanding av «Twin Peaks» og tegneserien «Archie», som er mer underholdende enn den har noen rett til å være. Første sesong er tilgjengelig på Netflix nå:
Hvis du har lyst til å utforske «Twin Peaks» nærmere mellom episodene, da bør du lese Mark Frosts «The Secret History of Twin Peaks».
KARAKTER: 8 av 10 brennende vedkubber som danser baklengs i en glassboks langt ute i skogen, til en sørgelig sang bare de kan høre.
Så hva er dommen blant folket i sofaen? Kom gjerne med teorier, forslag, tips og tøys i kommentarfeltet. Den første som sier noe om «Bob Bob, Bob, ikke sant?» blir utvist på livstid.
