Her er de ti største amerikanske serieopplevelsene jeg har hatt i år:
1. Mad Men
«Mad Men»-hypen har lagt seg, og de fleste har funnet noe nytt å la seg begeistre av. Jeg klarer likevel ikke å unngå serien på min toppliste.
Serien om de ansatte i et reklamebyrå på Manhattan har i sesong seks nådd 1968 – årstallet som har gitt navn til en hel generasjon. Don Drapers reise denne sesongen speilet perfekt de store samfunnsmessige endringene året brakte med seg.
Mange har murret over at Draper og serien begynte å bli noe repeterende, men det repetitive preget var nettopp poenget. Fra midten av sesongen ga «Mad Men» oss klassiske tv-episoder som «From Immediate Release», «The Crash» og «Favours» før sesongen avsluttet med eminente «In Care Of» (Jon Hamms subtile underspill var gåsehudfremkallende).
«Mad Men» har alltid vært en serie sentrert rundt de små øyeblikkene, og aldri før har et forsiktig blikk opplevdes så tilfredsstillende som i siste scene av sesongen.
Det som gjør «Mad Men» så unik er at det er serie som ikke opptatt av å løse sesongens mysterium, men heller fordype seg i den uforutsigbare menneskelige naturen og hvordan 60-tallets store kulturelle og sosiale omveltninger påvirket hverdagslivet.
Sånt blir det virkelig innovativ og original tv av.
2.The Americans
Årets mest spennende nye serie, med sin merkelige, men virkningsfulle blanding av familiemelodrama, forstadssatire, spionthriller og 80-talls periodedrama.
De kjappe tempoforandringene, toneskiftene og genreblandingen er imponerende utført og gjør at serien oppleves som frisk og original.
I piloten sitter familien, de to russiske spionene som har infiltrert det amerikanske samfunnet (glimrende spilt av Matthew Rhys og Kerri Russell), sammen med sine svært ekte skalkeskjulbarn og deler iskrem som en hvilken som helst A4-familie, før de to spionene i det neste øyeblikket fanger en annen agent i bagasjerommet på familiebilen.
Legg til engasjerende og interessante biroller spilt av Noah Emmrich og den alltid fantastiske Margo Martindale og du har årets beste nye dramaserie. «The Americans» er både uhyre spennende, sexy, kul, emosjonelt engasjerende og kontemplativ på en gang.
3. The Good Wife
Hvis noen hadde sagt i fjor at «The Good Wife», CBS’ sexy og smarte advokatdrama, skulle stå igjen som et av de aller beste dramaene på tv i 2013, hadde jeg neppe trodd dem.
Men i sesong seks satte serieskaperne strek og sprengte det kjente seriekonseptet i fillebiter.
Akkurat som «Mad Men», viste «The Good Wife» en beundringsverdig evne til fornying, og i episoden «Hitting the Fan» fikk «The Good Wife» sin «The Suitcase», («Mad Men»s og en av tv-historiens mest imponerende episoder) hvor sesonger av serialiserte karakterforhold boblet til overflaten med et intenst resultat.
4. Tremé
«Tremé» er strukturert rundt noe så abstrakt som kulturens betydning, og er nok således en serie for de tålmodige.
David Simon og Eric Overmeyers kompromissløse serie om New Orleans post-Katrina avsluttes nå i løpet av desember. Simon og Overmeyer fikk halve budsjettet av det de ønsket for å avslutte serien så godt de kunne med en halv sesong, og «sesong» fire føles derfor dessverre noe avkortet.
Det sagt, seriens komplekse og særdeles menneskelige karakterer, skildret med masse humor og sympati, gjør det til et privilegium å kunne få lov til å tilbringe fem ekstra timer i deres selskap.
Som tv-serie vil «Tremé» stå igjen som en av de fortellermessig mest innovative seriene noensinne med sitt fokus på atmosfære, realisme og kultur over plot – en helt ny og unik utnyttelse av tv-seriens fortelling.
5. Game of Thrones
«Game of Thrones», HBOs omfattende fantasyepos, lider fremdeles noe av å følge altfor mange karakterers gjøren og laden, men i denne sesongen føltes episodene mer tematisk helhetlige.
Siden vi også har hatt tre sesonger til å bli bedre kjent med karakterene, og fordi George R.R. Martin (blodtørstig som han er) er smart nok til å ta livet av de kjedeligste karakterene (bryllupsepisoden var ment som en sårt tiltrengt vårrengjøring, ikke sant?), blir «Game of Thrones» bare bedre og bedre.
En del nye karakterer som The Dowanger Countess of Westeros (aka Olenna Tyrell), Brienne og pappa Lannister fikk langt mer plass denne sesongen og bra var det.
Hvis man legger til en rekke gåsehudfremkallende øyeblikk (Daenerys frigir the Unsulied), glimrende skuespill, lekker set-design og verdens søteste «romanse» (#brienneogjamie 4eva) har man oppskriften for å kunne stikke av med tittelen årets mest underholdende serie.
6. Scandal
«Scandal», ABCs subversive såpe fra det politiske miljøet i Washington DC, har i løpet av det siste året tatt over «The Vampire Diaries»’ plass som serien med flest og mest sjokkerende twister.
Men «Scandal» er også en mørk reise inn i menneskets natur. Tenk «The Sopranos» på speed med en kvinnelig og afroamerikansk Tony, eller en mer engasjerende utgave av «House of Cards».
Olivia Pope og hennes PR-rådgivere, den fiktive amerikanske presidenten og hans stab er alle maktsyke kynikere fanget i en mørk verden hvor drap, løgner og manipulasjon er dagligkost.
«Scandal» er også en av de mest progressive seriene på amerikansk TV, med sin klare feministiske stemme. Seriens framstilling av rase og homofili er også (dessverre) uten sidestykke på amerikansk TV.
7. Bob’s Burgers
«Bob’s Burgers», FOX’ animasjonskomedie om den lettere eksentriske Belcher-familien, er fremdeles den komedien jeg ler mest av, og er forsatt den varmeste, rareste og (utrolig nok) emosjonelt mest realistiske komedien på tv.
Familien Belcher er en sitcom-familie som faktisk liker, støtter og respekterer hverandre. I siste halvdelen av sesong tre og første halvdelen av sesong fire har «Bob’s Burgers» fortsatt sin ferd mot komedietronen.
Med surrealistiske episoder som den perfekte «E.T.»-hyllesten «O.T: The Outside Toilet» med Jon Hamm som et snakkende toalett, emosjonelle episoder som «Mother Daughter Lazer Razor», om barnas unngålige frigjøringsprosess, eller hysterisk morsomme episoder som «Fort Night», «Two for Tina», «Boyz 4 Now» og «Turkey in a Can», er den animerte komedien om den sympatiske arbeiderklassefamilien Belcher som en perfekt hamburger – mettende og velkjent, men også mulig å gjøre original med en twist.
8. Orphan Black
«Orphan Black», BBC Americas sci-fi serie om kloner, er årets underdog.
Serien hadde få forutsetninger for å bli den suksessen den ble, med relativt ukjente skuespillere og et begrenset budsjett. Disse begrensingene skulle imidlertid vise seg å bli seriens største styrke.
Seriens hovedpersoner er spilt på imponerende vis av Tatjana Maslany. Maslany er en åpenbaring og er veldig fortjent Golden Globe-nominert for rollene.
Som scifi-serier flest setter Orphan Black fokus på sosiale problemstillinger og tematiserer arv og miljø ved å følge en håndfull kloner med forskjellig bakgrunn og forskjellige liv.
Legg til mørke konspirasjoner, noen overhengende mysterier, intense thrillerelementer – og du har en oppskrift på suksess.
9. Bunheads
Det ble sendt åtte episoder av «Bunheads» i år, og de var heldigvis noen av seriens beste.
«Bunheads» var Amy Sherman-Palladinos (tidligere «Gilmore Girls») dramakomedie om et ballettstudio i den lille fiksjonelle byen Paradise, som ble bedre og bedre til den dessverre ble kansellert. Men det gjør ikke om på det faktum at serien hadde noen av de morsomste, mest sjarmerende og engasjerende episodene på amerikansk tv i 2013.
«Bunheads» var en liten perle av en serie, med sine komplekse og morsomme karakterer, flotte og interessante koreografi og knivskarpe, raske og vittige dialog.
Disse ballerinaene er allerede dypt savnet.
10. Rectify
«Rectify» er Ray McKinnons debut og The Sundance Channels første helt egenproduserte serie.
Vi følger Daniel mens han tilpasser seg samfunnet etter 19 år på dødscelle for mordet på kjæresten – et drap han nå er blitt frikjent for. «Rectify» er et av disse saktegående, visuelt flotte og kontemplative seriene, med et lite mordmysterium som bonus.
Det som gjør at «Rectify» skiller seg ut i rekken av kabeldramaer er en imponerende skuespillerprestasjon av seriens hovedperson spilt av Aiden Young, og en dialog med litterære kvaliteter.
Man merker at Ray McKinnon har plukket opp et triks eller to fra «Deadwood»-skaper David Milch, den beste dialogforfatteren i bransjen (McKinnon jobbet som skuespiller på «Deadwood»). Det er lurt å lære fra de beste.
—
BONUS:
Årets beste (western-tribute) episode: «Decoy». «Justified» har stabilisert seg på et jevnt over høyt nivå, og «Decoy» er årets beste enkeltepisode: Intens, rå, overraskende, kul og emosjonelt medrivende. Nevnte jeg at episoden innholder årets beste gjesterolle ved Patton Oswalt?
Årets største skuffelse for (TV-forskere): For en som forsker på tv-seriens fortellerstruktur er det veldig lett å se når noe blir veldig skjematisk, formularisk og generisk. «House of Cards» var akkurat dette. Håndverksmessig var dette så etter oppskriften at serien rett og slett ble svært forutsigbar. Flinkis er ikke alltid den beste fremgangsmåten for å lage TV.
Årets beste overraskelse: «Sleepy Hollow» (løst basert på novellen «The Ledgend of Sleepy Hollow») var ganske nær topp ti, og hvem skulle trodd at en serie med et så usannsynlig premiss ville fungert? Men serien er forankret i et emosjonelt realistisk samspill mellom Ichabod og hans politikvinneparter, og minner mest av alt om klassikere som «X-Files» og «Buffy The Vampire Slayer».
Årets teiteste serieslutt: Tømmerhugger? Seriøst tømmerhugger? Av redsel for spoile skal jeg ikke avsløre navnet på denne forferdelige serien som er skyldig i å stjele timer av livet mitt jeg aldri kommer til å få igjen.
Årets mest forelskede og blåøyde: Carrie Mathison i «Homeland». Kjærligheten til en mann kan redusere selv en oppgående, intelligent CIA-agent til verdens største fjols.
Årets beste fillibuster:
