Her er de ti største amerikanske serieopplevelsene jeg har hatt i år:

1: «Louie» viste med episoder om en stemningsfull Miami-bromance, en rørende og poetisk date med Parker Posey, et rendezvous med en seksuelt suspekt karakter spilt av Melissa Leo og et besøk til en fremmedgjort far, at serien er noe av det aller beste og mest mangesidige på tv – alltid rørende, innovativt og uhyre observant.

Aller best var trippelepisoden «Late Show» som var den perfekte Woody Allen-filmen, slik Woody Allen dessverre ikke lager dem lenger. «Late Show»-trilogien leker selvrefleksivt med metareferanser, tone og sjanger – fra David Lynch til «Rocky», uten å miste retningen for det menneskelige dramaet. Sesong tre var kanskje noe svakere enn sesong to, men siden dette åpenbart var et resultat av et enda høyere ambisjonsnivå, er det likevel bare å ta av seg hatten og plassere Louis CK på toppen av lista.

2: «Luck» er mest sannsynlig den vakreste tv-serien noensinne. Nesten uforståelig og til tider ugjennomtrengelig høylitterær milchiansk poesi (David Milch er ikke litteraturprofessor i kreativ skriving ved Yale uten grunn) blandes perfekt med Michael Manns poetiske tablåer av hestemuler, nedslitte veddeløpsbaner og bevegelse.

«Luck» er ikke tv i romanform, «Luck» er tv i sonette-form. Serien har i tillegg den dypt rørende humanismen man finner i alle Milch’ serier, og han viser som alltid en unik omsorg for de svakeste og utskuddene i samfunnet. I «Luck» er det umulig å ikke ble grepet av for eksempel vennskapet mellom fire slitne arbeiderklassegamblere eller en stakkarslig jockey-manager.

3: «Parenthood» er som en gammel burgunder og har bare blitt dypere og mer kompleks og mer årene. Serien om Braverman-klanens familieliv har endelig plukket vekk de verste barnesykdommene og har hatt en glimrende fjerdesesong. Det er altfor få serier som våger å ta for seg hverdagslivet og de konfliktene de fleste av oss opplever. Få av oss vil noensinne bli druglords eller seriemordere. Å måtte forholde seg til noe så skummelt som kreft i familien er derimot ikke en umulighet.

Midt i alle de kjipe kranglene og familiære utfordringene viser «Parenthood» også gledene med familielivet. «Parenthood» er i likhet med Jason Katims forrige (og enda bedre) serie «Friday Night Lights» relativt unik – en serie med en urovekkende emosjonell realisme som griper seeren til tårer og latter. Hvis man vil kan man også delta i den ukentlige hvem-gråt-mest-av-ukens-«Parenthood»-konkurranse på Twitter.

4: «Bob’s Burgers» er den serien jeg lo aller mest av i 2012. Hvorfor kan ikke alle barn være som Louise, Tina og Gene og alle foreldre som Linda og Bob? Episoder som «Burgerboss» og «An Indecent Thanksgiving proposal» fikk meg til å le så mye at jeg nesten falt ut av sofaen. «Bob’s Burgers» handler om en eksentrisk familie og deres eventyr. Spøkene faller i den samme mitraljøse-farten som i «Arrested Development» og ofte med den samme smarte dobbeltheten.

«Bob’s Burgers» nøyer seg dog bare med å være sporadisk menneskefiendelig i seriens absurde overflod. Kultstatusen er for øvrig sikkert etter at The National covret Lindas egenkomponerte Thanksgiving-sang.

5: I «Treme» er institusjonskritikken like tilstedeværende som i «The Wire», men det er skildringene av den rike New Orleans-kulturen som tar mest plass. David Simons serie om en rekke musikere, kokker og deres venner og familie i tiden etter Katrina leverte en bunnsolid tredjesesong. Denne sesongen følger opp seriens tradisjon for glimrende Mardi Gras-episoder, og kulminerer i en sekvens der to Mardi Gras-indianerstammer møtes og tv-skjermen eksploderer i en kaskade av rødt og grønt.

I tillegg oppleves sesongen som hakket mer integrert enn tidligere og siste episode inneholder en lang tagning Robert Altman verdig. David Simon har heldigvis ikke falt for fristelsen og laget «The Wire 2», men søker snarere å ufordre sitt publikum med en subtil skildring av kulturens betydning. Ære være ham for det.

6: «Mad Men» hadde en svak sesong som helhet. De lærde strides om hvor lurt det var å plassere Megan som seriens kvinnelige anker, ofte på bekostning av Peggy og Joan. Slutten opplevdes som nokså fragmentert og maktet ikke å veve de forskjellige trådene sammen på samme måte som tidligere.

Men en rekke av enkeltepisodene trekker likevel opp inntrykket. For med glimrende enkeltstående episoder som «At The Codfish Ball», «Signal 30» og «Faraway Places» beviste «Mad Men» at den fremdeles er en av de mest utfordrende og nyskapende seriene på tv.

7: «Parks and Recreation»s siste halvdel av sesong tre og første halvdel av sesong fire har vært mer ujevn enn legendariske sesong to og første del av sesong tre.

Likevel er «Parks and Rec» den mest konsekvent morsomme sitcomen på tv, og serien balanserer oppriktighet, karakterutvikling og humor på en mesterlig måte. I tillegg bød året på perler som Jerry’s fart attack, Leslie’s møte med Joe Biden, et rørende frieri og kanskje årets morsomste scene hvor hele gjengen inkludert en hund med tre ben får et møte med glattisen.

8: «The Daily Show»/«The Colbert Report» er det litt juks å ha på en delt 8. plass, men programmene utfyller hverandre perfekt med Stewarts stadig økende oppgitthet over republikanere og Fox News kontrastert med Colberts sviende satire.

Det var jo også valgår, noe som som ga begge programmene en ekstra umiddelbarhet og snert. Og ikke bare det: «Hobbiten»-filmen innebar «Hobbit»-uke på «The Colbert Report» og seerne kunne en hel uke nyte Colbert som stadig gikk ut av karakter for å bare være den største Tolkien-nerden i universet.

9: «The Vampire Diaries». Når «Homeland»-fans er sjokkerte over stadige syltynne og uventede plottvister, må «The Vampire Diaries»-fansen bare le. Dette er et fortellergrep «The Vampire Diaries» utrolig nok har klart å gjøre ganske mesterlig i snart fire sesonger.

Når de emosjonelle karakterhistoriene også fungerer, er det ingenting som kan måle seg med «The Vampire Diaries» i underholdningsfaktor. Høstsesongen har vært mer ujevn, men sesongavslutningen før sommeren bød på den mest sjokkerende tv-tvisten dette året.

10: «Hart of Dixie». Det er ingen serier som gjør meg lykkeligere enn denne. Og siden jeg mener lister som denne også bør være dønn ærlige og personlige, inkluderer jeg denne uperfekte, men likevel gledesfylte serien. «Hart of Dixie» er en romantisk komedie med den alltid søte Rachel Bilson i hovedrollen som en storbylege på landet.

Ja, vi har sett det før, men «Hart of Dixie» er så gjennomført sjarmerende, enkel feel-good, at serien er som å spise iskrem på en varm sommerdag. Det funker alltid.

Ekstra-kåringer:

Beste hat-tv: «The Newsroom». Det er ingen som er så lett å latterliggjøre som Aaron Sorkin når han bestemmer seg for å være så pompøs og selvhøytidlig og ikke minst mannsjåvinistisk som han har vist seg med «The Newsroom». Jeg var så heldig at jeg bodde i USA da HBO sendte serien og kunne følge Twitter på sitt mest sarkastiske under sendingene og nyte den rene og vidunderlig skadefryden «The Newsroom» ble møtt med.

Årets skuffelse: «Homeland». Mandy Patinkin var glimrende, «Q&A» var en sjelstettende episode, men med plothull så store som Grand Canyon var andre sesong av «Homeland» en stor skuffelse. Man ventet bare på at Dana skulle bli kidnappet av pumaer (et faktisk plot i Alex Gansa og Howard Gordons «24») men i stedet nøyde hun seg med å bokstavlig talt gråte over spilt melk. Det er mulig jeg så serien feil, jeg trodde nemlig jeg så en smart thriller om de menneskelige kostnadene av krigen mot terror, men så viste det seg at jeg egentlig skulle sett serien som en episk romanse. Så feil kan man ta.

Årets skjegg: Men «Homeland» og Saul Berenson får definitivt prisen for beste skjegg. Steven Colbert spør heldigvis om det alle seerne lurer på, skjegget:

Årets comeback: Er delt mellom «30 Rock» og «Boardwalk Empire». «Boardwalk Empire» har lenge hatt noen av de mest interessante bi-karakterene på tv i Richard Harrow, Chalky White og Al Capone og når Nucky som ofte har vært seriens svakhet fikk en svært interessant utvikling, var tredje sesongen mer enn godkjent. «30 Rock» ser ut til å avslutte med en utrolig god sesong. Valgdekningen var glimrende og serien ser ut til å finne tilbake til balansen mellom karakterer og tullete gags.

Årets overraskelse: «The L.A Complex» var en bortgjemt såpe på mininettverket The CW og handlet om en rekke kanadiere som prøver lykken i Hollywood. Serien besøkte langt mørkere steder enn man kunne forvente av denne typen serier som for eksempel i sin Frank Ocean-inspirert plotlinje. Dessverre ble serien kansellert, men de to minisesongene som er sendt er verdt å se.

Årets episode og årets beste slag: «Game of Thrones»‘ «Blackwater». Dette var episoden man følte nesten hele sesongen hadde bygd opp til, og for en episode det var. Istedenfor å sjekke inn med alle de spredte karakterene fokuserer episoden på slaget om Kings’s Landing og i hovedsak på Cersei mens hun venter på undergangen, og Tyrion som står frem som den ekte handlekraftige helten.

Årets mann: Ron Swanson. Årets mann er alltid Ron ’effing’ Swanson. Her redder han oss fra den forestående bacon-krisen: