Den 2. mars skal filmverdens største stjerner igjen samles for å hylle seg selv under årets Oscar-utdeling. Men er menneskene som kommer strålende ned den røde løperen virkelig det ypperste verden har å by på av regissører, manusforfattere og skuespillere?

Den 86. Oscar-utdelingen kommer trolig til å bli mye som de forgående. Eksepsjonelt vakre mennesker, som er eksepsjonelt positive og går i eksepsjonelt vakre klær som de har fått eksepsjonelt mye penger for å ta på seg.

Så smetter en kjendisreporter med kjøpetenner og irriterende tonefall frem og spør hvilke merkenavn de har drapert seg inn i. Dette er stunden der eksponeringsbehov og eksponering treffer det gyllende grensesnitt. Det kan ikke bli bedre å være kjendis.

Oscar er Nobelprisen i popularitet. Men er den lenger et hedersmerke på det ypperste av kvalitet? Den amerikanske filmindustrien har sittet på vinneroppskriften i et århundre og kanskje har de sunket litt for dypt ned i sine egne laurbær.

Det er ikke det at de nominerte til årets Oscar ikke fortjener heder, men de bør kanskje ha i bakhodet at de nok ikke lenger er i en liga for seg selv. Film virker liksom litt traurig i disse dager og kanskje er det fordi så mange talenter, både foran og bak kamera, får lov til å boltre seg kreativt på «tv».

En gang i tiden var tv-serier ofte noe man sullet med hvis man ble veid for lett til å lage film. Andredivisjonen bare noe få utvalgte rykket opp i fra. Sumpa man krasjet ned i når filmkarrieren hadde gått på en smell.

De fleste seriene var annenrangs, men dette var på den tiden internett gikk ut på vente i fem minutter på bilder i kategorien «toppløst og dårlig oppløst». På den tiden man kun hadde mulighet til å se ting i opptak hvis man mot alle odds var medlem av den eksklusive menigheten som skjønte hvordan man stilte inn dem helvetes timeren på videospilleren.

I forrige millennium var verden slik at hvis man ikke fikk med seg en episode, så fikk man ikke med seg en episode og kanalene visste at man risikerte seere hvis man gjorde det for vanskelig å komme inn igjen i handlingen. Det er derfor man kan ligge i koma lenger enn hele persongalleriet til sammen uten å risikere og miste tråden i en såpeserie.

På 90-tallet var serier som «NYPD Blue», og «Chicago Hope» ikke bare publikumsfavoritter, men de mottok også mange av tv-mediets gjeveste priser. De var mesterlig skodd over den folklige vinneroppskriftene: Noen blir syk/drept/voldtatt i starten av episoden, også finner man ut hvorfor vedkommende var blitt syk/drept/voldtatt før rulleteksten.

På den måten er det nesten likegyldig om ens første møte med serien er aller første episode eller episode femten i sesong tre.

Opptaksmuligheter, DVD-bokser og strømmetjenester har snudd opp-ned på dette. Serier er nå også for folk som liker å få med seg vært eneste sekund, som spoler tilbake, som diskuterer og deler sine analyser på nett. Folk som også ser på serier for å utfordres intellektuelt, ikke bare for å gli ned i sofaen som en amøbe med kosepledd.

De siste årene har man fått serier som, tross av å være delt inn i episoder, først og fremst er en eneste lang sammenhengende historie. Skaperne har fått tid og lov til skildre univers og persongalleri som har flere fasetter og som er langt dypere og mer komplekst.

Man har fått rom til å meisle ut folk som Walter White. Gjennom «Breaking Bad» får man ikke bare fortalt en historie om en underdog som korrumperes av kriminalitet, man blir også utfordret så mye som seer at man kan bli sittende igjen å fundere over sin egen moral og lettpåvirkelighet.

Serieskaperne har mulighet til å etablere historiene så grundig at man kan sitte i timevis å se på «Game of Thrones» eller «House of Cards» uten å vite helt hvem man skal sympatisere med.

Man har plass til å formidle, at som i den virkelig verden, er en helt for noen er en skurk for andre. Man er alle feilbarlige mennesker som farges av hvilken vinkel man ser dem fra.

Det skal heller ikke undervurderes at man de siste årene også har hatt aktører, med HBO i spissen, som virkelig har sett at det ligger betalingsvilje hos et oppgående publikum. Og ikke minst: De har skjønt at tv-titting ikke lenger er bundet til stua. Det trenger ikke lenger å være «for hele familien».

Man kunne ikke ha laget «Girls» eller «Masters of Sex» hvis serier forsatt var noe forbeholdt en boks i et rom der man alle var samlet på kveldstid. Folk ville blitt så pinlig berørte at de hadde omkommet.

Det er ikke lenger en skakkjørt karriere som får folk som Kevin Spacey til å takke ja til «House of Cards» og Jeremy Irons til å velge hovedrollen i «Borgias».

Det er ikke mangel på talent som gjør at Kathy Bates velger å trå inn i bitchfightenes øverstedivisjon sammen med Jessica Lange og Angela Basset i «American Horror Story: Coven».

Det var neppe heller mangel på kredibilitet som fikk Jodie Foster til å regissere en episode av «Orange is the New Black» eller mangel på ambisjoner som fikk forfattertalentet Nic Pizzolatto til å gå for serieformatet da han skapte «True Detective».

Da er det heller muligheten til å arbeide med et format der man har potesialet til å brette ut historier og rollefigurer på måter man aldri har sett tidligere. Samtidig som det også må føles forfriskende å jobbe med visuell fortellerkunst der man ikke nødvendigvis må være pen for å bli lagt merke til og må gjøres stygg for å tilskrives talent.

Det skal virkelig bli spennende å se hva man husker Matthew MacConaughey best for i fremtiden. Hans oscarnominerte rolle i «Dallas Buyers Club» eller prestasjonene i «True Detective».