Alt jeg kan om amerikansk politikk har jeg lært gjennom underholdningsindustrien.
Til tross for at jeg kom meg gjennom videregående med tilstrekkelig studiemotivasjon og tidvis stor nysgjerrighet, var jeg likevel lykkelig uvitende om senatorer, electoral votes, swing states og filibusters i de tre årene jeg gikk der.
Innerst inne trodde jeg nok at det amerikanske presidentvalget egentlig var en moderne form for duell. Om ikke mellom godt og ondt, så i alle fall mellom visse frihetsideal og rettferdighetsoppfatninger.
Etter å ha pløyd gjennom samtlige sesonger av «The West Wing» fikk jeg et litt mer nyansert syn på saken. Da skjønte jeg litt mer av hestehandelen som pågår dagen lang i Washington. Dessuten limte Martin Sheens vakre og furete ansikt seg til netthinnen. For meg vil Josiah Bartlett alltid være drømmepresidenten.
Men dette skal ikke handle om Josh, CJ og de andre hardtargumenterende, walk-and-talk liksom-politikerne, men snarere et oppdiktet nyhetsanker. For selv om jeg fikk mitt grunnkurs i amerikansk politikk av Aaron Sorkin, så får jeg min daglige oppdatering av Jon Stewart.
«The Daily Show» har blitt en institusjon. Programserien som ledes av den lynskarpe standupkomikeren Jon Stewart har rullet og gått i 16 år. Det har blitt drøyt 2200 episoder. Programmet har vunnet 18 Emmy-priser og har fostret en liten armé av begavede komikere som Steve Carell («40 Year Old Virgin», «The Office»), Ed Helms («The Hangover», «The Office»), Stephen Colbert («The Colbert Report») og John Hodgman (en million Apple-reklamefilmer og utallige innhopp i forskjellige komiserier).
Men først og fremst – og det er dette som er virkelig interessant – så er «The Daily Show» den primære kilden til nyheter for millioner av amerikanere. Vi sier det igjen: Den primære kilden til nyheter for millioner av amerikanere er et satirisk komiprogram.
På sett og vis er dette helt naturlig. Det amerikanske nyhetsbildet har gradvis utviklet seg til å bli en konstant rullende tredemølle av nyheter og fremtidsutsikter. Nyheter som er kjapt kokt i hop og vinklet flerfoldige ganger etter ett og samme politiske narrativ.
Det tydeligste eksempelet på dette er den konservative tv-kanalen Fox News. Det er den største nyhetskanalen i USA, og de pumper ut republikansk propaganda døgnet rundt – hele året. Alle nyhetene de kommer med er tilpasset et kristent, hvitt og høyreorientert publikum.
Jon Stewart kaller Fox News for «partiorganet». Det triste er at det knapt nok kan kalles en overdrivelse. Stewart har også gitt kanalen et annet kallenavn: Bullshit Mountain. Det er ikke så dumt det heller.
I dag fungerer kanalen som en oppsamlingsplass for avdankede republikanske politikere. Personer som Carl Rowe og Dick Cheney er regelmessige gjester. Den forrige visepresidentkandidaten, Sarah Palin, hadde lenge sitt eget program på kanalen.
Om Fox’ gjennomsnittsseer befinner seg i USAs midtvesten, så er Jon Stewarts publikum ved kystene, og gjerne i universitetsbyene. De er unge, liberale (til både dop og politikk) og velutdannede. I en undersøkelse som Pew Research Center bestilte, kom det frem at «The Daily Show»-publikumet er marginalt mer belest og allmennutdannet enn publikummet til det høyreorienterte nyhetsankeret Bill O’Reillys program. De resultatene må nok svi litt for kanalen, som ironisk nok kaller seg selv for «fair and balanced».
Med høye seertall (toppnoteringene ligger godt over tre millioner seere, noe som er eksepsjonelt bra for et daglig nyhetsprogram på kabel-TV, eller i alle fall for et program med nyhetsinnhold) og et ungt publikum (en demografi som er notorisk vanskelig å fange) har «The Daily Show» blitt en maktfaktor.
Kort tid etter at Jon Stewart var gjest på CNN-programmet «Crossfire», der han overkjørte programlederen med anklager om å fordumme og polarisere nyhetsbildet, ble programmet nedlagt. En talsmann for kanalen hintet i en senere anledning om at Jon Stewart var en medvirkende faktor til dette.
I et annet tilfelle viet han en hel sending til et lovforslag som ville tatt fra en rekke 11. september-redningspersonale sosiale rettigheter. Lovforslaget ble endret. «The Daily Show» har kort sagt blitt noe mer enn bare kjappe morsomheter om virkelige hendelser.
Men hvordan funker så dette programmet på et nordisk publikum? Aldeles utmerket, viser det seg. Det vi fleste ser er riktignok en internasjonal utgave med mer tilpassede nyheter som er litt hardere klippet, men selv originalprogrammene klarer heller ikke fremmedgjøre et ungt, engelskspråklig, belest og medievant publikum.
«The Daily Show» oppleves som et vindu som gir både politisk og kulturell innsikt i den stormakten som USA er.
I flere år har «The Daily Show» vært et daglig, intellektuelt stimulerende selskap for meg (ofte mens jeg konsumerer flere tusen kalorier i rene karbohydrater), og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg kan tilskrive programmet æren for min anstendige oversikt over amerikansk innen- og utenrikspolitikk.
At jeg i tillegg ofte ler meg hes kan bare regnes som en bonus.
Hva er de beste øyeblikkene fra «The Daily Show»? Del gjerne lenkene med oss under:
