Kiefer er tilbake! Og: Han har det ikke særlig lett denne gangen heller. Men i stedet for å redde verden fra terrorister på ukentlig basis, slik han gjorde gjennom åtte sesonger med «24», er det et større plot som skal avdekkes i «Touch».

Det store spørsmålet er om vi seere noensinne får ta del i denne hemmeligheten, eller om vi mister interessen på veien, noe pilotepisoden selvsagt ikke kan gi svar på. Dette skjedde med serieskaper Tim Krings forrige serie, «Heroes», som begynte skikkelig friskt, men som etter hvert delte seg i så mange forskjellige tråder at det syntes håpløst å noensinne samle dem. Jeg ga i hvert fall opp.

«Touch» skiller seg fra «Heroes» ved å slå an en mørk og avdempet tone, uten dennes kitch-humoristiske snert. Produksjonen er selvsagt fjong som som bare dét, men krever med sin kvasi-religiøse tematikk en annen estetikk. «Touch» handler nemlig om at det finnes en orden i universet, et mystisk, matematisk formål som forener oss alle. En felles skjebne.

Men det er ikke alle forunt å se disse mønstrene. Kiefer Sutherland spiller Martin Bohm, en tidligere toppjournalist som det har raknet for karrieremessig etter at han mistet kona si i et av tårnene på World Trade Senter i 2001. Nå er han bagasje-sjauer på JFK i New York.

Enkemannens elleve år gamle sønn, Jake, er fortellerstemmen i serien. Paradoksalt nok har ikke Jake sagt et eneste ord i sitt liv, for han bor langt inne i sitt eget hode. Han takler heller ikke berøring av noe slag, og sitter hele tiden med nesa i en skriveblokk der han noterer endeløse rekker med tall. Det vil si når han ikke leker seg med mobiltelefonene hans far har tatt med hjem fra hittegodskontoret på JFK.

Han har også fått en lei vane med å klatre opp i toppen av mobilmaster. Det mumles om autisme, men legene vet egentlig ikke hva som er galt med ham. Jake er selvsagt en av disse som ser den store sammenhengen, og vi får etter hvert mistanke om det er flere som ham rundt om i verden.

Det vil si: Vi vet jo dette, ettersom Jake forteller det på voice-over allerede i begynnelsen. Stakkars Martin forstår imidlertid ingenting før han dumper borti en semi-uteliggersk type, spilt av Danny Glover, som vet: «Alt er bestemt av matematisk sannsynlighet, og det er min jobb å holde orden på disse tallene, for å finne en sammenheng til de som trenger å finne hverandre», sier han.

Veldig mystifistisk.

Joda, tankene går ikke bare til «Heroes», men også til «Lost», som på samme vis fikk mye plot ut av skumle tall og nummerrekker. Her får vi strengteori i tillegg, og det refereres også til enda mindre håndgripelige størrelser, som «the red thread of fate» og «cosmic wheel of humanity».

Kvasi-religiøst, kvasi-filosofisk og kvasi-vitenskaplig. Denne serien er ikke noe om ikke skikkelig kvasi. Men den er også et åpenbart satsingsområde: I kveld har serien premiere i 100 land samtidig. Om ikke annet et bevis på Kiefer Sutherlands internasjonale appell.

Vi får håpe at Kiefer, det vil si Martin Bohm, får slappa av litt og kanskje tatt seg en øl i de kommende episodene, for i piloten av «Touch» har han det ordentlig fælt.

Men noe sier meg at det ikke blir slik.