Når Cannes-festivalen sparker i gang i dag er det Nicole Kidman-filmen «Grace of Monaco» som vil ha æren av å åpne ballet.

Hvor lurt det er kan imidlertid diskuteres.

I forkant av premieren rives nemlig filmen i fillebiter av filmkritikere, og det mangler ikke på kreative formuleringer i enstjerners-anmeldelsene.

– Det er en film så imponerende tørr at den er brannfarlig, skriver The Guardian-kritiker Peter Bradshaw om filmen, som er basert på livet til Grace Kelly.

Han skriver videre at dramaet, fokusert på tida da Kelly ofret filmkarrieren for å bli prinsesse Grace av Monaco, er som en 104 minutter lang Chanel-reklame.

Robbie Collin fra The Telegraph velger på sin side å beskrive selve pressevisningen.

– Den ble spilt for et publikum av internasjonale filmkritikere som allerede på slutten av første scene hadde begynt å krølle seg sammen, lik nervøse beltedyr, til stramme små kuler av flauhet.

Damon Wise i filmmagasinet Empire mener filmen er ufrivillig morsom, «den første sanne, tidløse camp-klassikeren som noensinne har åpna festivalen», og han spår at den vil bli gjenstand for en «Rocky Horror Picture Show»-type kultdyrkelse.

– Det vil komme «Grace of Monaco»-fester, qoute-alongs (visninger hvor publikum sier replikkene i kor med skuespillerne, journ.anm.) hos Prince Charles Cinema og mengder av drikkeleker.

Stephen Dalton hos The Hollywood Reporter trekker frem alle elementene som burde gjort den Olivier Dahan-regisserte filmen til en slager:

En Hollywood-stjerne som gifter seg med en superrik europeisk prins og flytter inn på slottet hans, hvor både ekteskapelige friksjoner, mørke familiehemmeligheter og en mulig krig ulmer.

– Er det i det hele tatt mulig å lage en kjedelig film av dette saftige sladderstoffet? I høyeste grad, og det er noe nær perverst imponerende i å se Dahan bomme på nesten hvert mål og kaste bort nesten alle muligheter.

Hovedrolleinnehaveren selv levnes heller ikke mye ære. BBC-anmelder Nicholas Barber skriver riktignok at en scene hvor Kelly taler til en gruppe milliardærer på et casino i Monte Carlo er varm og ekte, men:

– Ellers har hun stivheten og plastikkglansen til en Grace Kelly-dukke i et lavbudsjetts voksmuseum. Kanskje filmens rollefigurer forsikrer Grace om og om igjen om at hun var født til å spille rollen som prinsesse, men Kidman er definitivt ikke født til å spille rollen som Grace.

Slakten kommer på toppen av kritikken fyrstefamilien (som holder seg unna Cannes i år) allerede har rettet mot prosjektet.

Ifølge Riviera Times uttalte prinsesse Stephanie av Monaco senest for et par dager siden til Nice Matin at filmen aldri burdet vært laget, og at den er unøayktig.

– Om man ønsker å lage en film basert på historiske fakta må man holde seg til fakta. Denne filmen priser ikke Monaco eller den flotte mannen som var min far, prins Rainier.

Ikke alle er like harde mot filmen. Geoffrey Macnab hos The Independent gir den fire av fem stjerner, selv om han noterer at det finnes tidspunkter hvor filmen utspiller seg «som en riviera-utgave av Dynastiet».

Dahan forstår kraften i et nærbilde. Kameraet finner Kidman så ofte som mulig. Ansiktstrekkene hennes, som dominerer bildet, er langt mer uttrykksfulle enn de ofte banale ordene hun og de andre rollefigurene sier.