Det har skjedd mye i vårt knøttlille monarki de siste dagene. Drillo har fått sparken, Kristelig folkeparti har gjeninnført kristendomstimene på skolen, Dorthe Skappel skal kommentere kunstløp under OL, og på mandag så Det Nyes sjefredaktør Mari Midtstigen meg rett i øynene og sa:

– Takk for at du så på!

Hun hadde jo ikke noe valg.

Etter syv episoder var det bare meg igjen som så på «Det Nye-jenta» – en monsterproduksjon hvor man ikke hadde spart på noe, bortsett fra drama, spenning, innhold, energi, konflikter, utstråling, humor, glede, effekter og en grunnleggende motivasjon for hvorfor man ville lage programmet i det hele tatt.

Samtidig burde finaleepisoden være pensum på landets medieutdanninger, for midtveis i programmet sier Mari at vi skal koste på oss et tilbakeblikk på alt som har ledet frem til øyeblikket hvor Det Nye-jenta 2013 skal kåres.

Og i kapittel tre i håndboken om tv-produksjon bør det stå:

«Så langt det lar seg gjøre bør produsenten unngå tilbakeblikk som viser at en programserie på syv episoder á 25 minutter like gjerne kunne vært et tre minutter langt innslag på «God kveld, Norge».

Programleder bør også unngå å spørre jurymedlemmene om hva de synes om de tre finalistene, da jurymedlemmene – i dette tilfellet Det Nyes moteredaktør og it-jente Charlotte Thorstvedt – kan finne på å svare at alle tre er like fantastiske, men bare husker navnet på to av dem».

Mari og Charlotte og resten av Det Nye-gjengen forsøkte dog så godt de kunne å imitere et finaleprogram – de var på et utested i Oslo, hadde en liten scene med en enda mindre catwalk, et bittelite publikum som klappet og jublet (men det er mulig dette var lydeffekter lagt på i etterkant) og en storskjerm.

Mari hadde til og med headset og så veldig direktesending ut.

Og plutselig hadde de kåret den 21 år gamle medisinstudenten Karn til Det Nye-jenta 2013 – et år som det bare tre måneder igjen av, hvilket strengt talt gjør henne til «Det Nye-jenta oktober, november og desember 2013».

Så får vi bare se om hun blir fastlege eller supermodell.

I Los Angeles, derimot, har de bare så vidt begynt.

Og «Top Model»-redaksjonen vet at selv om vi setter pris på at alt ser ut som en ekte modellkonkurranse – fra sjefsstylisten som kler seg som en singel lesbe i 50-årene (t-skjorte, hoodie og slappe fotballshorts) til eks-supermodellprogramlederen som bare viser seg på storskjerm eller i juryrommet – så blir vi gladest over at de har fylt huset med jentunger som speiler det som er de virkelige moods of Norway anno 2013: sutring, baksnakking, smålighet, sjalusi og åpenlys løgnaktighet.

Det er mulig programleder Siri Tollerød snakker sant når hun sier at hun leter «etter ei jente som kan gå rett inn på catwalken i Paris, gjøre cover for de største bladene, hun må virkelig ha bein i nesa og et sterkt ønske om det her», men det gjør ikke vi.

Vi leter etter ei jente hvis sterkeste ønske er ikke selv å lykkes, men å se alle de andre mislykkes – du vet, hun som for eksempel ikke avslutter en lang valgkampanje ved å takke støttespillere og mostandere, med ved å skrike «MORNA, JENS!» av sine lungers fulle kraft.

A mood only found in Norway, skal vi tro en noe forundret internasjonal presse.

Så hurra for Malin og Rachana, som i en blanding av kjedsommelighet og pur fandenskap, gjemmer Kristinas sko i to dager og skaper husets første plenumfight.

– Du er ei jævla rotte, Malin! Og det mener de fleste her i huset! roper Kristina, og understreker sitt raseri med den knekken i håndleddet man vanligvis bare ser hos svært opphissede Jerry Springer-deltagere.

Til kamera sier både Ayla og Frida (LESBISK!) at Malin faktisk er ganske slitsom og frekk og at de håper hun driter seg ut så fort som mulig slik at hun blir sendt hjem.

Hvilket jo gjør at vi håper Malin blir så lenge som mulig.

Men alt glemmes når Siri via storskjerm sender jentene avgårde på en fitting, hvor Miss Joy forklarer dem at de skal møte Megan, en av hans favorittdesignere, som er på jakt etter nytt ansikt for sin vår- og sommerkolleksjon 2014.

Sekvensen som følger er vidunderlig.

Én etter én slaktes jentene av Megan, og som de profesjonelle modellene de ønsker å være, takler jentene det på beundringsverdig vis.

– Fy fader, for en bitch, sier Marlen.

– Hun minner om hun i «The Devil Wears Prada», sier Amalie H.

– Jeg bare holdt på å gå derfra, for hun var jo helt jævlig, sier Ine.

Men mest visdom finner vi hos Ayla (18):

– Det viktigste er jo å drite i hva folk sier. Så lenge du tror på deg selv har det ikke noe si hva andre tror og mener.

Nei, og absolutt ikke i en bransje hvor akkurat din jobb er å ikke ha meninger, men å gjøre som du blir bedt om og som du får betalt for.

Supermodell-Siri , for eksempel, vandret jo rundt på verdens catwalks nettopp fordi hun protesterte mot designernes valg av klær og makeup, slik alle hennes kollegaer gjør. Er det noe Karl Lagerfeld setter pris på, er det en modell som kan si «særlig at jeg har tenkt å gå i den kjolen der!».

Megan velger ingen av jentene til sin vår- og sommerkolleksjon 2014.

For hun er ikke designer, hun er skuespiller, og det hele er iscenesatt av jurymedlem og veteranmodellmamma Donna Ioanna Ionnaou for å gi jentene en lærepenge.

– Virkeligheten er beinhard, sier La Donna. – Dere må lære dere til å takle kritikk og se dere selv som et produkt.

Jeg tenker Karn er glad i hun bare ble Det Nye-jenta akkurat nå.

La Donna mener Ayla taklet kritikken best av alle, så Ayla får en premie som hun kan dele med to andre jenter og som kan gi henne en fordel under morgendagens fotoshoot. Ayla velger Marlen og Kristina, og trioen sendes til et kjellerlokale hvor de tas imot av to menn i litt for små, rosemalte dresser som roper:

– Velkommen til Moods of Norway!

Jepp, det er Simen og Stefan, som ville vært det estetiske resultatet hvis Dolce & Gabbana fikk barn med Siegfried & Roy.

Så morgendagens shoot er for Moods of Norway, og jentene får litt innsideinformasjon: den skal foregå på en trampoline! I tillegg – de skal fotograferes sist, så de rekker å se hva de andre jentene gjør.

Men størst lykke gjør den lyseblå limousinen som kjører dem hjem.

Og her minnes jeg den store Leo McGarry fra «The West Wing», når noen foreslår at han skal leie inn en fiolinist til å spille for ham og hans kone under en romantisk middag.

– Det er romantisk som idé, sier Leo, – men etter en stund så er det jo bare en fyr som står ved bordet og spiller fiolin.

Slik er det med en limousin, også. Den er glamorøs som idé, men etter en stund sitter man bare ansikt til ansikt i en ekstra lav og trang buss.

I huset later de andre jentene som om de ikke bryr seg om hva vinnertrioen har opplevd ved å pepre dem med spørsmål om hva de har opplevd, og vinnertrioen later som om de ikke har fått noen fordeler ved å si at de ikke vil avsløre hvilke fordeler de har fått.

Fotoshoot!

Trampoline og blomsterbuketter. Det hoppes og sprettes og poseres, og vinnertrioen følger nøye med på hva konkurrentene gjør. Men de er ikke spesielt bekymrede – de er jo sist, og kan derfor gjøre det de andre ikke har gjort.

– Det hadde vært dritkult å hoppe så høyt at jeg rakk å legge meg på ryggen i luften, for eksempel, sier Ayla til bestevenninnen Marlen.

– Ja, det hadde vært utrolig kult om du gjorde, sier Marlen til bestevenninnen Ayla.

Så når det er Marlens tur, benytter hun selvfølgelig anledningen til å hoppe så høyt at hun rekker å legge seg på ryggen i luften – til vill jubel fra Miss Joy og Simen & Stefan.

Ayla tror knapt sine egne øyne.

– Da jeg så at Marlen hadde stjålet posen (pose, som i posere, ikke handlepose) min, var det akkurat som om noe liksom bristet inni meg, sier Ayla.

De andre jentene later som om de trøster henne

– Du valgte henne jo selv, så når hun tar posen din, så er det jo bare sånn det er, ikke sant, for konkurranseinstinktet går jo foran vennskapet, ikke sant, forklarer den alltid støttende og vennlige Rachana.

Ayla kastes inn i en tilnærmet eksistensiell krise.

– Jeg bare tenkte «er alt her falskt? Kan jeg bare stole på meg selv?» og sånn, da, sier hun til kamera.

Til de andre jentene sier hun at hun føler seg så dum som trodde hun og Marlen var venner.

– Ja, du valgte henne jo selv, gjentar Rachana mildt og kjærlig.

– Marlen kommer sikkert til å si at hun ikke husker at jeg sa det eller noe, sier Ayla nedslått.

En bokstavelig talt hoppende glad Marlen kan etterpå fortelle at Miss Joy og Simen & Stefan syntes posen hennes var sykt bra og at ingen andre hadde gjort noe lignende.

– Det var litt dumt at du tok den, da, siden det var jeg som sa jeg skulle ta den, sier Ayla forsiktig.

– Det har du aldri sagt til meg! roper Marlen med en forskrekkelse så tilgjort at hun ville kommet rett inn på teaterhøyskolen. Hun legger til og med hånden på brystet – jeg venter halvveis at hun skal besvime litt og be om luktesalt over Aylas grusomme beskyldning.

Melding til Marlen: Du er med i en realityserie. Alt du sier og gjør tas opp. Også den sekvensen hvor Ayla sier til deg at hun har tenkt å hoppe så høyt at hun rekker å legge seg på ryggen i luften og du sier at det er en kjempegod idé.

TV3 tar seg til og med tid til å spole tilbake og vise den sekvensen om igjen.

– Jeg vet at jeg sa det, liksom, sier Ayla, allerede på defensiven.

– Jeg hørte det ikke, liksom, sier Marlen, fremdeles teater-forskrekket.

– Nei, hvis du ikke hørte det, så, hvisker Ayla.

– Jeg lover! Jeg skjønner når du kan ha sagt det engang, sier Marlen.

Og siden Marlen er slikt et enestående sannferdig og ærlig og kjærlig menneske, gir hun Ayla en klem – som Ayla tar imot. Jeg må si jeg beundrer henne for at hun ikke kliner Marlen rett ned.

På trampolinen har ikke Ayla noe annet valg enn å gjøre som Marlen, og jeg håper jubelen fra Miss Joy og Simen & Stefan er så ekte som den høres ut. Jeg håper virkelig at Aylas på rygg-pose er bedre enn Marlens. Og jeg håper Ayla har det hele på mobilen sin og at hun sender klippet til Marlen minst én gang i døgnet.

Så – drama.

Ayla begynner å hyperventilere og går overende på trampolinen med et lite skrik.

Jentene har samlet seg i skyggen i garasjen, og Malin – som er av samme nestekjærlige natur som Rachana – himler med øynene og sier at Ayla er i ferd med å fake et panikkanfall ute på trampolinen.

– Hva?! Sier du at hun faker?! roper Marlen, og denne gangen er ikke forskrekkelsen hennes tilgjort.

– Ja, det er jo bare stygt å si hvis det ikke er fake, da, sier Malin og trekker på skuldrene før hun fortsetter å spise potetgull.

Ayla bæres inn i huset og får vann og litt hvile. Hun er selvfølgelig helt knust over at hun fikk et slikt sammenbrudd foran alle sammen, men personlig synes jeg det ikke er så rart – det virker som den eneste næringen jentene får er den produktplasserte haugen med junkdrikke som TV3 til stadighet filmer dem med.

Noen av oss kan gå i dagevis på bare Urge og filtersigaretter, men 18-åringer uten underhudsfett på fotoshoot i 30 grader må faktisk ha noe annet enn Snapple og potetgull.

Marlen styrter til for å trøste, og de to jentene faller gråtende inn i hverandres armer.

Marlen forteller at noen trodde Ayla bare faket, og at hun selv øyeblikkelig hadde kommet til Aylas forsvar.

– Jeg ble dritsur! forsikrer Marlen.

Dypt rørt over Marlens ridderlighet sier Ayla at hun ikke hadde beskyldt Marlen for å ha stjålet posen hennes.

– Jeg sprang jo ikke rundt og sa «Marlen er skikkelig teit, hun stjal posen min», jeg sa jo ikke det, jeg sa jo ingenting, det var de andre som sa det, forsikrer hun.

– Ja, det er jo ikke sånn at det første du gjør er å gå til dem og si sånn, sier Marlen.

– Nei, det var de som sa at du ikke var vennen min og masse sånn bitchy dritt, sier Ayla.

Så til kamera kan Ayla fortelle at nå har hun og Marlen forstått at de andre jentene forsøker å sette dem opp mot hverandre, men at de kommer til å gjennomskue det når det skjer igjen.

Som jeg savner ungdommens uforutsigbare og ulogiske, men å, så inderlige runddans av beskyldninger og tilgivelse, av krangel og forsoning!

Plutselig er vi i juryrommet, hvor Siri forteller at de kommer til å sende noen hjem og at det vil de gjøre hver uke helt til de står igjen med én vinner.

Revolusjonerende metode, må jeg si.

Med seg i juryen har hun La Donna, husfotograf Erik og Moods-Simen, og de starter med å rose Marlen for hennes originale og energiske «på rygg i luften»-posering.

Men ikke så mye som de roser Ayla for samme posering. Jippi!

– Du var guddommelig, sier Erik.

– A million dollar smile. Perfect! Amazing! sier La Donna på sørlandsk.

Faktisk deles det stort sett ut bare godord, bortsett fra til Rachana som er for treningskjedeaktig og til Frida (LESBISK!) som er for rocka, mens Amalie H. får ukens mest bisarre kompliment fra La Donna:

– Du ser ut som du har gått glipp av en pølsefest der oppe i huset, for du ser slankere ut enn forrige gang og det må du fortsette med.

Det er modellmamma’n sin, tenker jeg. Mat er for pingler!

Til min absolutt infantile fryd blir Aylas bilde kåret til ukens beste. Ha! Der fikk du den, Marlen!

Det er jo ikke sunt – eller sympatisk – at en middelaldrende blogger med valker og røykerynker skal føle skadefryd over ungdommers feil og mangler, men det betyr jo bare at TV3 vet hvilke knapper de skal trykke på. Og at jeg er ganske usympatisk, egentlig.

Til slutt står Amalie R. og Rachana igjen.

– Hvem får bli? undrer Siri. – Den anonyme jenta som ikke kommer frem på verken bilder eller i virkeligheten, eller jenta som tilsynelatende har masse attitude, men ikke klarer å prestere?

De velger attitude fremfor anonymitet, så det er Rachana som kan trekke et gulp av lettelse. Blant jentene er det bare Malin som nikker fornøyd over avgjørelsen, men så er det jo fordi hun og Rachana begge er slike inkluderende og varme skikkelser.

– Karrieren min er jo ikke over selv om jeg går ut av Top Model, sier Amalie mens hun pakker kofferten. – Jeg kommer jo til å fortsette å prøve å bli modell i Norge og i utlandet og sånne steder.

Vi ønsker henne lykke til, særlig i «utlandet og sånne steder».

I klippene fra neste uke ser det ut til å bli mye knall og fall, som jo alltid er lovende, Malin mener Ayla er en drama queen, strenge-Siri lurer på om Malin gjorde loser-tegnet til de andre jentene og Amalie H. gråter fordi hun er for stor og antagelig har fått en kjole til å revne.

Moody bitches of Norway – give it to me, baby!