22-24 mai arrangerer nyMusikk festivalen Only Connect Festival of Sound i Oslo – årets tema er ideene til den britiske forfatteren J.G. Ballard (1930 – 2009).

Ballard selv var ikke overvettes interessert i musikk, han foretrakk TV, men har i flere tiår inspirert mange musikere, som direkte eller indirekte har referert til hans ideer og tekstkonstruksjoner.

Festivalen presenterer et utvalg spesialkomponerte opptredener fra et vidt spenn av artister og kunstnere som Chris & Cosey, Alwynne Pritchard, Kode9, Langham Research Centre, Anat Ben-David og Stian Westerhus, og flere forsøk på å finne det «ballardianske» i et hurtigvoksende Oslo som gir en inntrykk av å leve fem minutter inn i fremtiden.

Ballards visjonære ideer og visuelle, litterære formspråk er ikke overført til det hvite lerretet så ofte, men Cinemateket har funnet frem til et lite knippe godbiter, som du kan lese mer om her.

Grunnen til at det er så få filmatiseringer av JG Ballards forfatterskap, er kanskje at man ser spor av ham overalt uansett?

Adjektivet «ballardian» er nemlig i daglig bruk, og finnes i britiske ordbøker. Det innebærer assosiasjoner til hans bøker og ekstreme metaforer, især dystopisk modernitet, golde menneskeskapte landskaper, og psykologiske effekter av teknologisk, sosial og miljømessig utvikling.

Når du får en underlig, ivrig følelse av å se et bilde av en forlatt fornøyelsespark, for eksempel, har du hatt en ballardiansk opplevelse. Det samme når du ser det glinser av potensiell dekadanse og kommende forfall i nye høyhus i folketomme gater ned mot oslofjorden.

I likhet med det «kafkaeske» er det forsåvidt en redusering og en forenkling av et forfatterskap, men du skjønner det når du ser det. Det er rett og slett ballardiansk.

Ballard har et rikt forfatterskap bak seg med en lang rekke noveller og romaner. I 1956 hadde han sin første seriøse publikasjon av en science fiction-novelle, den strålende «Prima Belladonna».

Novellene hans er surrealismens malerier i tekst. Det var sinnets indre landskap som interesserte Ballard, han var opptatt den nære fremtid og ikke fjerne galakser, og med det var han med å forandre britisk science fiction, spesielt med sitt arbeid for magasinet Ambit — tidsskriftet var et herlig laboratorium for utforskning av nye ideer og måter å presentere litteratur på — som for eksempel å sette inn annonser som skulle fungere som komprimerte romaner.

Ballard ble også svært inspirert av kunstutstillingen «This is Tomorrow» i London i 1956, som med kunstnere som Richard Hamilton og Eduardo Paolozzi introduserte britisk pop art.

Sekstitallets revolusjonerende hverdag med ny teknologi, sterke medier, utforskende seksualitet, nye kunstformer, psykoanalytiske trender, bevissthetsutvidende rusmidler og kringkastet krig satte sitt preg på Ballards forfatterskap.

Hva er virkeligheten? Skulle man forstå noe av den måtte man se på fjernsyn, mente Ballard. Sex, politikk, reklame, vold, begjær, død – et sammensatt menneskelig indre forspeilet seg i en for ham dypt fascinerende, televisert smørje.

Disse ideene tok han lengst i den revolusjonerende tekstsamlingen The Atrocity Exhibition, hvor han blant annet skisserte opp tankene som skulle utvikles i romanen Crash noen år senere.

Det er mange elementer som går igjen i bøkene hans — gjentakelser som gir en poetisk effekt. Når man leser de delvis selvbiografiske romanene Empire of the Sun og The Kindness of Women, eller de mange, svært innsiktsfulle intervjuene han ga (flere av dem samlet i den ypperlige utgivelsen Extreme Metaphors, redigert av Simon Sellars, som også er deltaker på festivalen), finner man fort ut at inntrykk fra hans oppvekst i Shanghai, der han først levde i relativ luksus (far var forretningsmann) og så i flere år internert i en japansk fangeleir, har satt sine spor.

Det var for eksempel her han så sitt første forlatte og tømte svømmebasseng, hans første og sterkeste metafor for «det ukjente».

Etter frigjøringen og hjemkomst til England følte han seg bare som en fremmed, og savnet faktisk den håndgripelige tilværelsen i fangeleiren. I to år studerte han medisin på Cambridge, hvor disseksjon av lik gav ham en forskers fascinasjon og følelsesløse blikk på menneskekroppen.

Allerede her forfektet han synet på at den medisinske tekstboken Grays Anatomy var en rikere bok en Ulyssses. Hans kliniske beskrivelser av kropp og kjønnsorganer har sine røtter i disse studieårene.

Etter en kort periode som tekstforfatter for reklamebyråer var han også utplassert i Canada som student for flyvåpenet Royal Air Force. Han bosatte seg  siden i den søvnige London-forstaden Shepperton, hvor han oppdro tre barn alene etter at konen hans brått døde av lungebetennelse.

Det var som alenefar han skrev brorparten av sin mest eksperimentelle prosa, i ledige stunder mellom henting og levering på skolen. Han ble i huset i Shepperton resten av livet.

Ballard utkom på norsk så tidlig som i 1972, da den fremragende novellesamlingen Vermilion Sands ble utgitt i Bing & Bringsværds Lanterne-serie under tittelen Luftspeil.

Han hadde allerede blitt publisert på norsk i bladet Alle Menn i 1967, i Bringsværds oversettelse. Senere er det utkommet fire romaner; Solens rike, Skapelsens dag, Pangbourne-massakren og Kvinners vennlighet.

Med tanke på Ballards enorme katalog er dette langt fra nok. Men på engelsk nyutgis bøkene til stadighet, og oppleves som bemerkelsesverdig relevante.

Når det gjelder filmatiseringer er det mange aborterte forsøk, noe Simon Sellars skal snakke om under Only Connect.

Det ser imidlertid lyst ut for filmatiseringen av den groteske romanen High RiseBen Wheatley er allerede i gang.

Men det er bare å åpne øynene. Ballard er overalt.