– Det er ikke noe å legge skjul på: «Kon-Tiki» har vi nærmest betalt for å være med på.

Det sier Kristin Hellebust, sjef for Storm Studios, som jobber med visuelle effekter (VFX) på film.

De siste årene har studioet tryllet frem både troll i «Trolljegeren» og avanserte vanneffekter og et Brooklyn fra gamle dager i «Kon-Tiki».  De sysselsetter mellom 15 og 20 visuelle effektarbeidere, avhengig av arbeidsmengde.

Men:

– Vi sitter ofte igjen med veldig lite når vi arbeider på spillefilm. Det er beintøft å jobbe med VFX i Norge. Vi blir presset og presset og presset hele tiden.

Problematikken gjenspeiler det man nå også ser i Hollywood. Sist søndag tok visuelle effektarbeidere til gatene for å protestere under Oscar-utdelingen, etter at konkurranse fra utenlandske insentivordninger og ugunstige forretningsmodeller har utmagret filmbyens effektindustri.

I uka som gikk meldte ifølge The Hollywood Reporter nok et effektstudio i filmbyen, Rhinoceros Visual Design and Effects LLCat de snart stenger dørene.

Hjemme i Norge var 2013 ifølge Hellebust «et ekstremt tøft år» for Storm, som ikke fikk noen spillefilmer. Fordi selskapet hovedsaklig jobber med spillefilm, selv om de også gjør noe reklame, var det en vanskelig situasjon å befinne seg i.

Et dansk prosjekt de skulle jobbe med, «1864», ble i siste liten flyttet til Canada i stedet for for å dra nytte av en insentivordning som ga produksjonen en skattereduksjon på 40 prosent.

– Da sto vi der på bar bakke.

Hellebust forteller om en bransje hvor man er prisgitt de få oppdragene som er tilgjengelige, og hvor det å strekke seg langt alltid er forventet. En pris forhandles frem på forhånd, men film er kreativt arbeid, og ofte oppstår uforutsette ting underveis.

– Vi har noen ganger erfart at enkelte regissører ikke er sikre på hva de vil ha. Man blir enig om et shot, men så vil de ha det flottere og større og det endres flere ganger underveis. Så vil man ofte please kunden, men da går man utenfor det som det er beregnet at det koster.

Hellebust medgir at jobben til et effekthus også er å sette ned foten, men:

– Men ofte er man redd for å ikke få neste jobb og være huset som ikke gir nok.

Ifølge Hellebust er de visuelle effekt-husene aller siste leverandør.

– Selvfølgelig er det vi som blir presset mest. De har allerede betalt lysmestere, kostymører og andre som får betalt overtid. Ofte øker også mengden arbeid vi skal gjøre, mens produsentene ikke nødvendigvis har en ekstra pott til å dekke dette. Det skjer ofte at vi ikke får det vi sier vi trenger i utgangspunktet.

ny038_combined_2

For Storm og flere andre studioer var «Kon-Tiki» et prestisjeprosjekt, og i flere intervjuer har regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg snakket om hvor viktig dugnadsånden var for å i det hele tatt få laget filmen.

«Kon-Tiki» er i så måte et særtilfelle, men Hellebust mener det også i andre tilfeller kan være normen.

– I VFX-bransjen er det nesten alltid dugnadsarbeid. En ting er at det går utover driften, men tenk på dem på gulvet. Hverken de eller selskapet får betalt time for time.

– Hvordan går dere rundt?

Storm overlever i bransjen fordi vi har et ekstremt lojalt og hardtarbeidende team. Men det er også høye kostnader i tillegg til arbeidskraft. Vi har dyr hardware og software, og det ligger mye forskning og utvikling bak å håndtere flott vann eller skapninger med pels. Den kostnaden må selskapet selv ta.

re490_combined

Selv om Storm Studios ofte er billigere enn utenlandske konkurrenter, mister de i likhet med kollegene i Hollywood likevel de store jobbene fordi de ikke har insentivordninger å støtte seg på – en av de første tingene produsenter ser på når en ny film skal produseres. Samtidig fører dette ofte også til at de ikke vinner anbud på norske filmer.

– Jeg skjønner de som skal produsere en film, de er også presset og må gå der de får en lukrativ ordning. Hadde vi bare hatt 25% i skatteinsentiv kunne vi matchet den prisen. Vi er ganske billige og effektive, mer enn de store produksjonene, og vant til å jobbe i små team.

Likevel, hun mener en insentivordning ikke løser det hun mener er VFX-industriens hovedproblem:

– At produsenten pusher så mye når det gjelder hva de er villige til å betale. Det gjelder ikke alle, men mange. Jeg tror den tendensen er der fordi dette er en ung industri og en ny måte å lage film på.

Aage Aaberge i Neofilm, produsenten bak «Kon-Tiki», kaller problematikken et paradoks:

– Det er blitt utrolig mange flink folk, og det finnes ikke grenser for hva de kan levere. Det gjør at vi som produsenter drar strikken langt, fordi vi ønsker optimale resultater.

Da han startet arbeidet med «Kon-Tiki» hadde han vært borti visuelle effekter før, men aldri i samme utstrekning. Ifølge Aaberge lærte filmen ham enormt mye.

– Det var en helt annen verden for meg.

Aaberge tror utfordingen med at VFX-hus blir siste ledd i en produksjon kan stemme godt, men sier det motsatte var tilfelle på «Kon-Tiki», som var helt avhengig av at scenene med hval og hai ble realistiske.

– Vårt mål ble å spare inn på alle andre områder for å frigi midler til VFX, det er det eneste som har gått kraftig over budsjett. Det var fordi vi hadde bevissthet og forståelse for at vi kom til å trenge hver krone på det området.

Foruten å forsøke å holde av mer av budsjettet låste man også klippen tidlig på effekttunge scener, slik at effekthusene skulle få bedre tid. Aaberge sier han også måtte holde hardt i tøylene til tider.

– Regissørene var kompromissløse, og ville stadig ha bedre kvalitet. Da var min rolle som produsent å komme inn og si når det kom til smertegrensa for hva vi kunne betale og hadde avtalt å få levert.

Samtidig minner han om at VFX-bransjen ikke er den eneste som er underbetalt.

– Vi produserer film i Norge på budsjetter som er bare knapper og glansbilder sammenlignet med utenlandske produksjoner.

Ikke alle føler presset like hardt. Torgeir Sanders er sjef i Gimpville, det andre norske effektstudioet som jobbet på «Kon-Tiki», og går ikke med på at VFX-bransjen er blitt dugnadsbasert.

Ofte har selskapet gjort noe av jobben på arbeidskreditt – altså en investering i form av jobb mot en andel av overskuddet.

– Det er en slik investering de amerikanske VFX-selskapene ønsker seg i filmene de er med på, men ikke får lov til, forklarer Sanders.

Ordningen kan være risikabel, men har lønnet seg for Gimpville.

– Vi har vært heldige, alle filmene vi har vært med på har gjort det relativt bra og vi har ikke opplevd katastrofale besøkstall på kino.

Heller ikke «Kon-Tiki» var noe tapsprosjekt, ifølge Sanders gikk Gimpville tvert om med overskudd, samtidig som ringvirkningene var gode.

– Man er alltid interessert i å gjøre det absolutt beste, og taksameteret var nok stoppa noe før produksjonen var ferdig, men å kalle det dugnad – det er en egeninteresse i dette. Vi har fått henvendelser på bakgrunn av «Kon-Tiki» og brukt teknikker fra den i reklamefilmer, så det har hatt en stor positiv effekt innad for oss.

Hellebust oppfatter situasjonen annerledes enn Gimpville, selv om hun i tilfellet med «Kon-Tiki» er glad for å ha vært med og har opplevd veldig god respons på arbeidet studioet la ned i produksjonen. Samtidig har hun blandede erfaringer med arbeidskreditt, og vil helst unngå det.

– Noen investeringer har vært lukrative, noe har vi vært veldig uheldig med. De gangene vi må investere såpass mye arbeid at det går under kostpris blir det vanskelig.

Hellebust håper problemene hun opplever først og fremst er voksesmerter i en VFX-bransje som har vokst opp bråkjapt de siste 10-15-årene.

– En opprydning hadde vært på sin plass, at filmbransjen ser verdien av arbeidet som legges inn og hvor mye tid det faktisk tar. Det er en lidenskap for arbeidet vårt som driver oss, men vi vil gjerne overleve også.

Foto: Storm Studios