Sjansene er store for at du har slumpet borti begrepet «twee» på ett eller annet tidspunkt, og selv om du kanskje ikke helt hva det innebærer kan det godt hende du har en eller flere tweefilmer på favorittlista di.

Urban dictionary definerer «twee» som sukkersøtt, til det nært sykelig sentimentale. Det er et kjennetegn man kan finne igjen ved mange suksessrike amerikanske filmer fra de siste årene, ofte er de blanding av hjertevarmt drama og komedier.

I likhet med betegnelsen «hipster» brukes «twee» i alle mulige sammenhenger, men få eller ingen vil innrømme å være det selv.

I dag åpner Wes Andersons «Moonrise Kingdom» Cannes-festivalen, det årlige møtepunktet for strikkegenserentusiaster og filmfolk. Regn med at folk gir hverandre en stor klem etter visningen.

Uansett: Som med de fleste andre sekkebegreper, lar twee-betegnelsen seg best beskrive ut fra eksempler. Ta for eksempel sangen «Anyone Else But You», i Michael Cera og Ellen Pages versjon fra «Juno»:

Sangen, som originalt ble skrevet av antifolkbandet The Moldy Peaches, transenderer tidligere høyder av tweehet – ikke minst siden man insisterer å framføre den på en ustemt kassegitar. Dette er for øvrig et bilde av The Moldy Peaches:

Filmen følger en tittelkarakter med det noe originale navnet Juno, som har en forkjærlighet for stripete strikkegensere, burgertelefoner, tobakkspiper og gutter som ser ut som jenter.  Juno er en typisk twee-karakter idet hun både er bråmoden og umoden, og av og til føler seg glad og andre ganger trist, men samtidig synes det er litt ålreit å føle det på denne måten.

«Juno» blir ofte beskrevet som indie, noe som egentlig faller på sin egen urimelighet da den hadde et budsjett på 40 millioner kroner, vant Oscar, ble laget av det samme produksjonsselskapet som lagde «A Very Harold & Kumar 3D Christmas» og distribuert av Rupert Murdoch-eide Fox Searchlight.

Komedien «Napoleon Dynamite» (2004) følger mange av de samme kriteriene som «Juno».

Her følger vi den unge Napoleon som kun har ett ansiktsuttrykk, et skuespillerknep regissør Jarod Hess må ha plukket opp av regikollega Wes Anderson, sammen med en forkjærlighet for store tablåer og barneaktige tegninger.

Anderson utformet disse stilgrepene i debutfilmen «Bottle Rocket» (1996), og perfeksjonerte det i mesterverkene «Rushmore» (1998), «The Royal Tenenbaums» (2001) og «The Life Aquatic with Steve Zissou» (2004). Seinere filmer er det noe mer delte meninger om, jeg syns for eksempel at «The Fantastic Mr. Fox» (2009) tidvis framstod som en parodi på Wes Andersons egen stil, som sukkerglasur på en litt for tørr stek. Bare ett ansiktsuttrykk funker ikke så godt på dukker.

«Napoleon Dynamite»-regissøren feilet også i stor grad med sine senere filmer «Nacho Libre» (2006) og «Gentlemen Broncos» (2009), hvor ønsket om å være sær og sentimental overskygget en hver ambisjon om geniun historieformidling.

Det samme ødela en annen twee- film, «Eagle Vs. Shark» (2007), hvor dårlige hårsveiser, pannebånd, soveposer, ninjatrening, hjemmelagde stearinlys og TV-spill aldri føltes som en organisk del av helheten, men heller et ønske om å vise frem gutterommet regissør Taika Waititi sannsynligvis aldri hadde.  Men seinere treffer Waititi spikeren midt på hodet i serien om New Zeelands «fjerde mest populære folkeduo», The Flight of the Conchords, som benytter seg av stort sett samme grep, men med stor suksess.

Det er med andre ord ikke så lett å si hvorfor twee-virkemidler i en film noen ganger funker og andre ganger ikke gjør det,  men i bunn og grunn handler det vel om noe så enkelt som at man må ha en god og velskrevet historie i bunnen uansett.

Det som uansett er sikkert er at den store norske tweefilmen fremdeles ikke er laget, selv om jeg er villig til å ta en diskusjon på dette. Men når den skal spilles inn, vil jeg tro Trond Fausa Aurvåg i en strikkegrenser er det naturlige førstevalg til hovedrolle. Tematikken bør mulig være hans anstrengte forhold til en jente, men nå beveger jeg meg mulig ut på tynn is. Det jeg i hvert fall vet, er at filmen bør inneholde følgende elementer:

* Et anstrengt farsforhold, eller ikke-eksisterende farsfigur

* VHS-spillere og kameraer

* Musikkassetter, gjerne mixtapes

*Plakater av fantasidyr

* Barneaktige tegninger

* Voksne i barnerom, eller barn i voksenrom

* Et av følgende instrumenter: Ukulele, ustemt gitar, kazoo eller melodica

* Nærbilde av intetsigende ansiktsuttrykk

* Skilsmisseproblematikk

* Store tekopper som må holdes med to hender

* Strikkegensere som er lange nok til å dras over henda og beskytte mot varmen fra selvsamme tekopp

* Et (ofte dessverre) mislykket selvmord

* Den platoniske ideen om en 70-tallstapet

* Problemer i øvre halvdel av Maslows behovspyramide

* Kvinnekarakterer som er sterkere enn mannskarakterene

* Mislykkede forfattere

* LP-spillere

* Polaroidbilder

* Closeups av rar mat

Hvis du lurer på om du selv kan være i faresonen for å være twee, still deg selv følgende spørsmål: Har jeg, i løpet av de siste 24 timene, lagt opp et instagrambilde av maten min på Facebook?

Jeg vil for øvrig takke vennene mine for at de er verdens beste, men nå må jeg trekke meg tilbake og høre på en spilleliste jeg har hørt 50 ganger før mens jeg tenker på hvor mye bedre livet er nå enn på videregående, og roer ned den sarte kunstnersjelen min, selv om jeg egentlig ikke har laget noe særlig med kunst, når alt kommer til alt.