Den evige musikalen «Glee» er velkjent for å plukke pophistoriske perler som de finner det for godt og kle dem i sin egen sukkerdrakt. Man kan mene hva man vil om det («nå har de ødelagt låta for alltiiiid, buhu!»), men vanligvis betaler de for seg og opphavspersonen får en solid bump i både bankkonto og popularitet.

I går falt autotune-serien imidlertid tilbake til gamle tyvestreker. «Glee» har nemlig en mørk side: Covertyveri.

Én ting er å gjøre en streit lisensiert cover av Journeys «Don’t Stop Believing». Men hva med arrangementer? Ofte er de mest interessante coverne de som gjør noe radikalt nytt med en låt. Dette har ført til at «Glee» gjerne covrer covere.

The Daily Dot skriver for eksempel om koret Divisi i Oregon, som brakk om Ushers «Yeah!» til en ren acapellalåt. Perfekt for «Glee», og serien spurte riktignok om å få bruke arrangementet deres, men da avtalen gikk skeis brukte serien (som formodentlig hadde lisensiert rettighetene til selve låta fra Usher) Divisi-versjonen likevel.

Og hva med Greg Laswells nedstemte cover av «Girls Just Wanna Have Fun», strippet ned til piano og vokal? Som Winona Ryder i en klesforretning rasket «Glee» med seg hver note av arrangementet hans, uten så mye som et hint til hverken seerne eller Laswell.

I gårsdagens episode tok antagelig tyveriene et steg videre.

For de fleste som har kost seg med «Portal»-spillene og låtene GladOS synger i rulletekstene er nok Jonathan Coulton et kjent navn – andre vil muligens nikke gjenkjennende til den nerdete slageren «Code Monkey».

En av Coultons kuleste låter er en poprockete cover av Sir Mix-A-Lot‘s noe nervegnagende (sorry, Mix-A-Lot-fans) rumpehyllest «Baby Got Back» som tilfører en ny melodi, et nytt banjoplunkende komp og en solid porsjon følelse. Bortsett fra teksten er det en helt ny låt. Litt absurd, men også veldig fin.

«Glee»-produsentene har tydeligvis vært enige, for i episoden «Sadie Hawkins» får nykommeren Adam synge Coultons cover – note for note, over et helt identisk komp. Til og med linja «Jonny C’s in trouble» som Coulton selv la inn i låta er uforandret.

Så. Har «Glee» på noen måte kontaktet Coulton om at de bruker arrangementet hans? Selvsagt ikke.

Låta kom ut før episoden, og tyveriet ble først kjent på den uoffisielle «Glee»-wikien. 18. januar ble Coulton gjort oppmerksom på hva som skjedde, og tok til Twitter:

«Hey look, @GLEEonFOX ripped off my cover of Baby Got Back: http://bit.ly/WME9Ho. Never even contacted me. Classy.»

Coulton er sint, og med rette. Her kan og bør man beskylde «Glee» for å ha dårlige manerer, og men er det de driver med ulovlig? Coulton betalte i sin tid en sum for å få lov til å covre låta, men spørsmålet er om han også betalte for at den nye versjonen skulle ses som det amerikansk copyright-lov kaller «derivative works», altså verk som er tilpasset fra et annet verk.

De siste dagene har det derfor vært spekulasjoner frem og tilbake om hvorvidt endringene til Coulton har noen rettslig kopibeskyttelse. Akkurat det slaget kan nå virke tapt.

I dag postet nemlig Coulton en noe nedslående oppdatering på bloggen sin.

«Glee»-gjengen har omsider tatt kontakt med representantene hans, men bare for å meddele at «det er innenfor deres juridiske rettigheter å gjøre dette».

– De sier jeg burde være glad for eksponeringen selv om de ikke krediterer meg og ikke engang vil bekrefte offentlig at det er min versjon. Så, du veit, det er HEMMELIG eksponering, skriver Coulton.

Og videre:

– De sa ikke unnskyld, tilbød seg ikke å kreditere meg eller å betale meg, og indikerte at dette var den generelle policyen deres når det gjelder covere av covere.

Fortærende! I skrivende stund er «Glee»-versjonen av låta også tilgjengelig på svenske iTunes. Sjelden har det vært så på sin plass med en Hitler-reaksjon som her:

Går krigen mellom JoCo og Glee dermed i overmaktens favør? Kanskje ikke.

For, en ting er at «Glee» har tuska til seg arrangementet, men det finnes også sterke indikatorer på at de har benyttet seg av det faktiske instrumentalsporet til Coulton.

Coulton og andre har blant annet kommentert ekkoet av andekvakket som sensurerer ordet «fuck» som fortsatt er hørbart i «Glee»-utgaven.

Mer teknisk anlagte netthoder har også lagt ut dyptgående gjennomganger av låtene for å bevise at de er identiske. Se for eksempel Paul Potts spektrumanalyser av lydbølgene og Paul Lameres eksperiment med å alternere mellom de to låtene beat for beat.

Eventuelt, om du ikke har ork, hør bare på denne versjonen av SoundCloud-bruker alacrion, hvor Coultons versjon er på venstre øre og «Glee»-utgaven på høyre øre.

Bevisene er rimelig overveldende, men om de holder i en rettssal gjenstår å se. Coulton selv ser ut til å ha tatt en liten timeout, men lover å komme tilbake til emnet på bloggen om noen dager.