• Her kan du leie filmen

I årenes løp har Sveriges adelige svar på James Bond dukket opp i et titall filmer og tv-serier, spilt av alle fra Stellan Skarsgård til Peter Stormare.

Før Carl Hamilton gjenoppsto i år hadde det faktisk gått fjorten år siden sist: da med Harald Zwarts røverfilm «Hamilton» (1998) – som i alle fall var regissert med mye entusiasme og stor sans for action-klisjéer.

I februar kom Jan Guillous hemmelige agent tilbake inn fra kulden med «Hamilton – i nasjonens interesse», og undertegnede er slett ingen fan av denne første «Hamilton»-rebooten.

En litt stølbent actionthriller preget av småkjedelig regi og slitne klisjeer, som mest av alt minnet om en påkostet tv-pilot. Mikael Persbrandt er imidlertid en førsteklasses skuespiller, som gjør en overbevisende jobb som Hamilton. Den største svakheten var regien av TV-veteranen Kathrine Windfeld, men i oppfølgeren «Hamilton 2 – men ikke hvis det gjelder din datter» er hun heldigvis byttet ut med friskt blod: Tobias Falk.

En entusiast som tidligere har jobbet for dataspillutvikleren Dice, og bl.a. har regissert to «Battlefield: Bad Company»-spill.

Vi møter først Carl Hamilton mens han er travelt opptatt med å bli vanntorturert – under hele åpningsteksten, faktisk. Deretter hopper historien tre uker tilbake i tid, mens Hamilton etterforsker en mulig terrortrussel. Den muslimske terroristen Suleiman al-Obeid har ankommet Sverige for å drepe en PLO-ambassadør i Stockholm. Attentatet mislykkes, men al-Obeid blir skutt i hjel under fluktforsøket.

Lederen for denne mislykkede pågripelsen er SÄPO-sjefen Ewa Tanguy (Frida Hallander), som blir siktet inn for muslimsk hat etter et intervju med kanalen TV4 (som tilfeldigvis også er en av filmens produsenter).

Under intervjuet uttaler Tanguy at hun «ønsker at datteren min skal vokse opp i et land der hun kan uttrykke sine meninger og tanker uten å føle seg truet». En allmenngyldig uttalelse som blir vridd i en politisk retning, og gjør Tanguy til et terrormål. Hun er heldigvis en nær venn av Hamilton, som er gudfaren til hennes datter Nathalie – og han tilbyr dem å bo på sitt familieslott Stenhamra til hysteriet roer seg litt.

I mellomtiden sporer Hamilton opp nok en terrorist i den britiske fotografen Jason Fox (John Light), som dreper flere inkompetente politifolk og deretter kidnapper Nathalie sammen med tre eksmilitære medhjelpere.

De svenske myndighetene ønsker ikke å involvere seg særlig i saken, så det er selvsagt opp til Hamilton å redde guddatteren – sammen med et lite team som inkluderer Nathalies alkoholiserte far (Reuben Sallmander), den palestinske agentvenninnen Mouna Al Fathar (Saba Mubarak, tilbake fra forrige film) og en svensk leiesoldat Hamilton banket opp på et bilverksted. Jakten på kidnapperne tar Hamilton til London, Beirut og Saudi-Arabia. I kulissene står veldig upålitelige CIA-sjefer og manipulerer den svenske sikkerhetstjenesten med kyniske løgner, i håp om å styre situasjonen til sin egen fordel.

Ja, tittelen er virkelig ille, men det kan vi takke Jan Guillou for. Det var tross alt han som døpte denne trettende og hittil siste Carl Hamilton-romanen til «Men ikke hvis det gjelder din datter» da den ble publisert i 2008. Hvem vet, kanskje Guillou er en stor Sally Field-fan? Det er litt vanskelig å skjønne hvorfor man har gått helt frem til den siste boken i serien for film nummer to, særlig med tanke på at historien er betraktelig forandret i forhold til romanen. Jeg er heller ikke helt overbevist om at den svenske etterretningstjenestens hovedkvarter egentlig er en Batcave full av HD-skjermer og høyteknologiske hjelpemidler – eller at en globetrottende superagent som Carl Hamilton burde snakke så latterlig dårlig engelsk som Mikael Persbrandt gjør. Men pyttsan.

«Hamilton 2» har åpenbart et lavere budsjett og et strammere innspillingsskjema enn forgjengeren, men det mer beskjedne formatet taler faktisk til filmens fordel. Regissør Tobias Falk ser ut til å ha ambisjoner om å lage en actionrull fra nittitallet, av den typen Jeff Speakman eller Michael Dudikoff kunne ha dukket opp i. Noe som absolutt er å foretrekke fremfor den første filmens melodramatiske tungsinn.

Det digitale filmfotoet er stilig, med entusiastisk bruk av fargefiltre og mye overkul posering akkompagnert av bombastisk orkestralmusikk. Filmen har til og med en James Bond-aktig temalåt av Still Pee & Ru:

Historien er temmelig stereotypisk og minimalistisk, med en kort spilletid og tett redigering. Overfladiske saker, men tilstrekkelig underholdende og som skapt for liten skjerm. I hjemlandet ble imidlertid «Hamilton 2 – men ikke hvis det gjelder din datter» (ja, fortsatt er lusen tittel!) satt opp på kino i september, der den fikk brutal juling av svenske kritikerne. Sånn går det når du setter en typisk «rett-på-DVD»-film opp på kino. De får mene hva du vil, personlig føler jeg fortsatt at dette er en forbedring i forhold til forgjengeren. Så der!

Den tredje filmen, «Hamilton 3: I hennes majestäts tjänst» skal etter planen spilles inn i løpet av neste år (med et manus av norske Petter Skavlan, broren til Fredrik), med en planlagt premiere som nå er utsatt til januar 2014. Det kan muligens ta enda lengre tid. Persbrandt har uttalt at han er fullbooket i lang tid fremover, og ser ut til å ha mistet litt av entusiasmen for rollen. Det samme har publikum.

«Hamilton 2» ble som sagt slaktet av kritikerne i Sverige, var langt fra den samme kassasuksessen som forgjengeren. Så hvis Carl Hamilton gjenoppstår om et par år, blir det ganske så sikkert på hjemmekino her hjemme.

En svensk YouTube-anmelder som kaller seg NostalgiNörden har tatt for seg de første Hamilton-filmene på en såpass grundig måte at vi like greit kan avslutte med en kavalkade av hans treffsikre gjennomgang av serien – før vi runder av med noen filmklipp og trailere:

«Täcknamn Coq Rouge» (1989):

TV-filmen «Forhöret» (1989):

Miniserien «Fiendens fiende» (1990):

«Den demokratiske terroristen» (1992):


«Vendetta» (1995):

«Hamilton» (1998):

«Hamilton – i nasjonens interesse» (2012):

  • Her kan du leie filmen