Enda et jækla kokkekonsept, tenker du kanskje. Det finnes jo så mange rare matprogrammer på TV. Mange av dem handler om hvor utrivelige sosiopatiske kokker kan være mot omgivelsene sine. Der matlagingen reduseres til en konkurranseøvelse, og selve måltidet er uinteressant.
«Til bords med fienden» byr på et nytt og langt mer eksistensielt perspektiv enn som så.
TV 2s utenriksmedarbeider Fredrik Græsvik har gjennom en årrekke rapportert fra de mest betente konfliktområdene rundt i verden. Han er en nesten parodisk seriøs mann, med liten tålmodighet for medialt fjas (twittersitat: Nok en narkoman død i Hollywood. Javel. #whitney). Men med «Til bords med fienden» viser han andre sider ved seg selv, at han også en levemann med sans for god mat og vin. Og i TV-serien forsøker han å forene dette med sin lidenskap for krig og spetakkel.
Med seg har han den sympatiske og prisbelønte kokken Tom Victor Gausdal (restaurant Strand på Stabekk). Målet er å samle to sider av en konflikt rundt et måltid, laget av Gausdal, og inspirert av omgivelsene og lokal matkultur.
Det kunne gått riktig gærnt, som det ofte gjør når godtroende nordmenn skal ut verden for å fikse alle dens problemer med dialog. Men hvis serien fortsetter å holde seg til den sobre og likevel medrivende tonen som er slått an i første program, tror jeg Græsvik og TV 2 har funnet en vinnerformel.
I førsteepisoden gyver de nemlig løs på «alle konflikters mor», Midt-Østen, der verdens tre store monoteistiske religioner i 2000 år har kivet om noen kvadratkilometer med sand og utarmet jord. Vi følger dem mens de kjøper urter og grønnsaker i Øst-Jerusalem, når de oppsøker slakteren i Betlehem for å handle lam, og mens de går gatelangs i Hebron for å snuse opp krydder. Hele tiden med Græsvik som kyndig guide.
De blir flere ganger vitner til hendelser som brått minner dem og oss om at de befinner seg i et lettantennelig område, noe som gjør kokken synlig blek om nebbet.
La oss generalisere litt om kokker: De vet utrolig mye om mat, men nesten ingenting om noe som helst annet. Noe Gausdal for øvrig villig innrømmer. Dermed må Græsvig opptre som lærer, og «Til bords med fienden» får således et pedagogisk tilsnitt i tillegg til å gi oss vann i munnen. Vinn-vinn.
Og vin: Tospannet tar med seg en palestinsk kokk og sin palestinske sjåfør/fikser inn på okkupert område hos en jødisk nybygger og vinbonde. Her skal måltidet tilbredes og fiender forenes, mat spises og vin drikkes. Og det går riktig så greit. Ikke uten lange perioder med pinlig stillhet, riktignok, men det tar jo litt tid å tø opp når man sitter til bords med fienden (bare noen dager før TV-opptaket har en palestinsk drapsmann utslettet en hel familie i en nybygger-bosetting like ved).
Ikke alle palestinere er frådende terrorister. Ikke alle jødiske nybyggere er fanatiske rasister. Det kan synes som et vel banalt poeng for sofapoteter fra det høye nord, men er vesentlig nok for de som er samlet rundt bordet denne kvelden, etter alle år med okkupasjon og bitterhet.
Det blir neppe fred i Midt-Østen på grunn av dette programmet, men seerne forstår i det minste litt mer om konflikten som ligger bak, og vi får demonstrert at palestinere og jøder er som folk flest, også der konflikten herjer som verst.
Og vi vet også en god del mer om hvordan man lager hummus. Mmmm hummus.
