Kinshasa, Zaire, 1974. Det er duket for en av tidenes mest omtalte boksekamper – kjempen George Foreman mot den rappkjefta jyplingen Muhammad Ali. Til å varme opp publikum: Et stjernelag av afroamerikanske, latinamerikanske og afrikanske artister. Det ble en uforglemmelig festival, en boksekamp verden sent vil glemme og en utrolig underholdende musikkdokumentar.

«Soul Power» er bygget rundt bildene Albert Maysles («Gimme Shelter», «Salesman» med flere) og hans team fanget da de fikk være flue på veggen under denne musikalske reisen fra New York til Zaire (nå Den demokratiske republikken Kongo) i Afrika i 1974.

«Soul Power» er likevel langt mer enn musikkdokumentar. Den handler vel så mye om boksing og politikk.

Det var den sørafrikanske trompetisten Hugh Masekela og hans venn, produsent og konsertpromotør Stewart Levine, som fikk ideen å arrangere en musikkfestival i anledning boksekampen mellom Ali og Foreman. Det ble en internasjonal begivenhet det var knyttet enorme forventninger til, mye takket være kremmer og promotør Don King.

Masekela og Levine ønsket i anledning kampen å skape en unik musikkfestival som hyllet ideen om mangfold og samhørighet. Latinamerikanske og afrikanske storheter ble raskt bekreftet, det samme ble en rekke afroamerikanske artister som endelig skulle få returnere til sine afrikanske røtter.

Regissøren av filmen, Jeffrey Levy-Hinte, jobbet også på den legendariske boksedokumentaren «When We Were Kings» fra 1995 – en film man bør se for å få god innsikt i «Soul Power».

I «When We Were Kings» tar man del i forberedelsene rundt og avviklingen av selve boksekampen mellom Ali og Foreman, og får er et unikt innblikk i hvordan Ali vant både publikum og medias hjerter under det etterhvert langvarige oppholdet i den afrikanske jungelen.

For kun få dager før boksekampen skulle finne sted fikk Alis motstander Foreman et kutt over øyet , hvilket resulterte i at arrangørene måtte utsette kampen i hele seks uker. Det faktum at flere av artistene hadde fått utbetalt honoraret på forhånd gjorde at arrangørene ønsket å gjennomføre konserten til avtalt tid – altså flere uker før selve kampen fant sted.

George Foreman møter vi ikke en eneste gang i «Soul Power». Og mens den noe skremmende, mediesky og fysisk overlegne Foreman holder seg for seg selv er Ali over alt.

Han snakker med alle og enhver om forskjellene mellom rik og fattig, svart og hvit og andre problemstillinger som det amerikanske samfunnet har å stri med. Samtidig underholder han og sjarmerer lokalbefolkningen i senk.

På gata lyder tilropene «Ali Bomaye» (Ali, drep han!)». Den humørløse Goliat-skikkelsen Foreman har allerede tapt kampen om folket. Om noen uker skulle det avgjøres i ringen. Ali hadde grunn til å være bekymret:

Men «Soul Power» er først og fremst en sterk musikalsk fremstilling. Med navn som James Brown, Bill Withers, The Spinners, B.B King, Celia Cruz og Miriam Makeba på plakaten er det nemlig duket for fest.

Det er fantastiske scener som utspiller seg allerede på flyturen over Atlanterhavet. Stemningen blant musikerne er mildt sagt elektrisk, og den 13 timer lange flyturen blir en eneste stor jamsession. Kameraene fanger en B.B King som spiller akustisk gitar mens kubanske Celia Cruz synger og The Spinners sin trommeslager bruker whiskyflasken som perkusjon. Det drikkes, røykes og skåles.

På flyplassen i Kinshasa blir den blide gjengen tatt imot av promotør Don King, en forventningsfull folkemasse samt en energisk Mohammed Ali som ønsker festivalens ubestridte stjerne James Brown velkommen. George Foreman er ikke å se.

Mens denne festen foregår får vi også se hvordan det organisatoriske rundt festivalen fortoner seg. Det er tydeligvis ikke enkelt å arrangere musikkfestival i et økonomisk skakkjørt land, styrt av diktatoren Mobutu Sese Seko.

Etter mye om og men kan festivalen endelig begynne, og det blir tre dager med musikalske opplevelser.

Festivalen åpner med et smell, og under et gigantisk lerret av diktator Mubatu danser The Spinners synkront mens de fremfører nydelige «One Of A Kind».

Tilbaketrukne Bill Withers fremfører en tåredryppende versjon av «Hope She Will Be Happier» før den sørafrikanske artisten Miriam Makeba entrer scenen og fremfører sin helt spesielle «The Click Song».

Bill Withers om opplevelsen:

Et portabelt studio sørger for fantastiske lydopptak, mens kameraene gir oss følelsen av hvordan det er både på og utenfor scenen.

På dag to blir vi med bak scenen og møter promotør Don King i filosofisk passiar med James Brown, mens The Pointer Sisters øver inn dansebevegelser og B.B King diskuterer settlisten med bandmedlemmene.

Her er et klipp av Sister Sledge som øver:

King entrer deretter scenen og gjør en flott versjon av klassikeren «The Thrill Is Gone». En afrikansk teatergruppe tar så over stafettpinnen før den kubanske salsadronningen Celia Cruz lager fest med sitt energiske band.

Dag to starter med perkusjonist Big Blacks storslagne enmannsshow, mens Orchestre Afrisa med vokalist Tabu Ley og hans to kvinnelige dansere gjør et dampende hett nummer.

Men det var kun én artist som kunne avslutte en festival som dette – James Brown. Amerikaneren hadde i dagevis skapt hysteriske tilstander i Kinshasas gater, og hans nådeløse funk hadde for lengst blitt populær og inspirert mange en musiker på det afrikanske kontinent.

Endelig var han her – «The Godfather Of Soul».

James Brown gjør ikke skam på navnet sitt. Den illsinte åpningslåten «The Payback» er en mektig affære. Musikerne er akkurat så samspilte som man forventer fra bandmedlemmer som blir trukket i lønn hvis de spiller feil. Hovedrolleinnehaveren selv er elektrisk der han sparker, vrinsker, hviner , går ned i spagaten og synger med hele sin kropp og sjel.

«Soul Power» avsluttes med denne maktdemonstrasjonen fra Brown, og idet rulleteksten går i gang til lyden «Say It Loud — I’m Black and I’m Proud» sitter man igjen med en følelse av å ha fått være med på noe helt spesielt.

Man har kommet svært nært innpå flere legendariske artister, man har fått et innblikk i en helt egen og relativt udokumentert del av musikkhistorien, og ikke minst – man har fått seg en skikkelig god fest i jungelen.

Bakomfilm: