For meg tok det bare 80 minutter å bli The Clash-fan. Det skjedde på starten av 2000-tallet da jeg så «Westway To The World».
Den nydelige dokumentaren er regissert av Don Letts, bandets egen DJ og nære venn siden starten i 1976.
Den britiske musikkentusiasten Letts mestrer oppgaven å fortelle historien om The Clash. Der en en rekke liknende dokumentarer ofte roter seg bort i unødvendig melankoli og dyptpløyende analyse, makter Letts i stedet å fange essensen av The Clash på muntert vis.
Bandet klarte i løpet av sin karriere å utfordre musikkverden samtidig som de gledet massene. Det skjedde som følge av hipsterspissfindighet, en uttalt fryktløshet, et brennende engasjement og ikke minst – store låter.
I filmen møter vi samtlige medlemmer av The Clash. Heldigvis, må man kunne si, siden vokalist Joe Strummer dessverre gikk bort i en alder av bare 50 år i 2002.
Og Strummer er karismatikeren i bandet – frontfiguren som ikke er redd for å snakke i overskrifter. Verre er det med trommeslager Topper Headon, som er tydelig preget der han sitter, etter mange vonde år som heroinist.
Gitarist og popsnekker Mick Jones snakker derimot godt om sine opplevelser, det samme gjør bassist, reggae-fanatiker, kunstner og bandets udiskutable kjekkas Paul Simonon.
Dokumentaren starter på midten av 70-tallet i et skittent, fattig og politisk ampert London. Joe Strummer er på dette tidspunktet vokalist i pubrockbandet The 101ers, mens Simonon og Jones går på kunstskole. De to kunststudentene har lenge vært observante på mer aggressive musikkformer, men det må en sterk opplevelse under en Sex Pistols-konsert til for at Strummer tar imot tilbudet om å bli frontfigur i The Clash.
Det nystartede bandet blir umiddelbart lagt merke til. Plateselskapet CBS legger 100 000 pund på bordet for underskriftene til den spennende kvartetten, og det selvtitulerte debutalbumet som kom i 1977 selger godt. Musikken – allsangvennlig punk med et tydelig politisk budskap. «White Riot». Unge, hvite, sinte gutter.
De fantastiske bildene fra den anti-rasistiske konserten holdt i Victoria Park i London i 1978 viser hvordan bandet raskt vokste ut av de intime klubbscenene i hjembyen London.
Oppfølgeralbumet «Give ‘Em Enough Rope» holdt seg innenfor punkformatet, men Strummer i filmen omtaler platen som svak og puslete produsert.
Det var med det Guy Stevens-produserte tredjealbumet «London Calling» at The Clash for alvor ble noe mer enn et punkband.
Don Letts er effektiv i sin beskrivelse av Jones, Simonon, Headon og Strummers nysgjerrighet for ny musikk. Platene de danset til på klubber ble nå en uvurderlig bestanddel i lydbildet deres. Reggae og ska, rockabilly og pop –plutselig var alt lov. Og publikum var med på notene. Tittelsporet ble en stor hit, og dobbeltalbumet en rikholdig opplevelse bestående av alt fra reggae-spor («The Guns Of Brixton») til smellvakre popperler («Lost In The Supermarket»).
På «London Calling» hadde flere av medlemmene begynte å bidra på som låtskrivere, og det er noe lattermildt at gjengen forklarer hvordan demokratiet skulle prege tredjealbumet «Sandinista!».
Gjennom flere besøk i USA vokste det nemlig en fascinasjon for sjangre som funk og hip-hop, og resultatet ble en utfordrende plate med hele 36 låter, spilt inn på Jamaica.
Nysgjerrigheten var enorm. Som Strummer sier: «If someone had come in and said, ‘Let’s play this with balalaikas,’ everybody would’ve gone, ‘Give me the biggest balalaika!’»
«Sandinista!» er i dag en favoritt blant musikknerder, men trippelalbumet fikk mye juling da der kom ut i 1980. Det brydde kvartetten seg fint lite om, og var i stedet fornøyd med å få en hiphop-hit på amerikansk radio med «The Magnificent Seven».
Kort tid etter «Sandinista!» gjorde The Clash 16 (!) konserter på klubben Bonds i New York. Bråk oppsto i New Yorks gater – konkurrerende utesteder var tross alt ikke vant med at et britisk band dominerte nattelivet i ukevis. Men den krevende øvelsen å spille hver bidige natt på samme scene gjorde at bandet for første gang på lenge ikke hadde det gøy sammen.
Trommeslager Topper Headon ble etter hvert avhengig av heroin, noe som passet fint lite inn i bandets image som en politisk engasjert og våken gjeng. Da trommespillet til den ellers så talentfulle musikeren også forverret seg, så bandet seg nødt til å sparke Headon under arbeidet med femtealbumet «Combat Rock». Det var ingen enkel oppgave for den ellers så sammensveisede gjengen.
De så seg likevel nødt til å fortsette, mye grunnet uventet suksess med singelen «Rock The Casbah» som gikk høyt inn på hitlistene.
Suksessen med singelen bragte de blant annet til Shea Stadium i New York, der de åpnet showet for legendene i The Who.
Ifølge «Westway To The World» slutter sagaen om The Clash i april 1983, etter en annen storslagen konsert, denne gangen foran 140 000 publikummere. Problemet var gitarist Mick Jones. «It was like Elisabeth Taylor in a filthy mood», slår Strummer her fast, og egosentriske Jones fikk omsider også sparken fra bandet. Igjen sto Paul Simonon og Joe Strummer.
Det regissør Don Letts har valgt å utelate i filmen er det faktum at The Clash sin karriere langt ifra var over. Simonon og Strummer fortsatte å turnere under navnet The Clash, dog med nye medlemmer, hvilket blant annen bragte de til Drammenshallen i 1984.
Der møtte de Petter Nome fra NRK:
Albumet «Cut The Crap», som i tillegg til sin forferdelige tittel inneholder særs uinspirert musikk, kom ut i 1985, og bandet holdt det gående helt frem til 1986.
«Westway To The World» nevner ikke disse tingene, men det er kanskje like greit. For The Clash fortjener å huskes for helt andre ting: Deres åpenhet og nysgjerrighet for nye sjangre og lyder, deres sylskarpe stil og musikken som kom som følge av dette.
«Westway To The World» er en film som inspirerer med sitt tydelige budskap – man må være uredd for å skape stor kunst. Og er det ikke det som faktisk er punk?
