• Lei «Shut Up and Sing» her

Les også:
Nummer 10: «Wild Combination»
Nummer 9: «Soul Power»

Dixie ChicksNatalie Maines, Emily Robison og Martie Maguire – var tidlig på 2000-tallet selve fanebærerne for den klassiske amerikanske countrypopen – et band med sterke nok sanger til å glede den mest forsmådde musikkanmelder så vel som den gjengse bensinpumpende hillbillygutten.

I 2003 hadde den hardtarbeidende trioen fra Texas vært på landeveien i 15 år, og det var mange år siden de tok steget ut fra støvete kroer og inn på utsolgte arenaer. Albumene «Wide Open Spaces» (1998) og «Fly» (1999) solgte rundt 10 millioner eksemplarer hver, og de var på dette tidspunktet en av de mest innbringene aktørene i amerikansk plateindustri.

Dokumentarfilmen «Shut Up and Sing» var ment å omhandle lanseringen av bandet ferske album «Home». Den begynte i London i mars 2003. Med på veien er et kamerateam samt regissørene Barbara Kopple og Cecilia Peck.

Bak scenen i London ser jentene TV-bilder av amerikanske soldater som er i ferd med å invadere Irak, en nyhet som uroer dem.

I 2003 ønsket mange amerikanere fremdeles hevn for 9/11, og invasjonen i Irak ble igangsatt av en på dette tidspunktet populær George Bush.

Det bugner over av politisk satire i USA, men det er ikke like enkelt for en kvinnelig bluegrass/countryrock-gruppe fra Texas å kritisere sin egen regjering. Det er «Shut Up and Sing» bevis på.

Bandmedlemmene entrer scenen på Shepherd’s Bush Empire i London 9. mars 2003, og det er etter låten «Travelling Soldier» at vokalist Maines sier dette:

«Just so you know, we’re on the good side with y’all. We do not want this war, this violence, and we’re ashamed that the President of the United States is from Texas».

Nyheten ble umiddelbart snappet opp av amerikanske medier, og bråket var i gang. Forfjamsede høyrevridde countryfans stiller i gatene med protestskilt: «Shut Up and Sing», «Dixie Sluts», «Communists» og så videre.

Dokumentarskaperne Barbara Kopple og Cecilia Peck holder seg tett på Natalie Maines, Emily Robison og Martie Maguire, som ved returen til hjemlandet virkelig får se ringvirkningene av uttalelsen.

Dixie Chicks blir bannlyst av nær sagt all amerikansk countryradio, først og fremst grunnet presset fra illsinte, konservative innringere som truer med å boikotte kanalene, skulle de finne på å spille denne upatriotiske musikken. Tidligere fans knuser cd-platene sine foran kamera og salget av Texas-trioens konsertbilletter og album stuper.

Bandet unnskylder seg så smått i en pressemelding, men til liten hjelp. Folket fortsetter å rase, og sammen med sin uredde, britiske manager Simon Renshaw diskuteres det hvorvidt de skal fortsette å unnskylde seg eller heller faktisk stå inne for det de sa fra scenekanten?

Country-redneck Toby Keith sier sin mening:

Det gjør The Dixie Chicks også:

Trioen legger imidlertid ikke mye i mellom da de stiller opp nakne på forsiden av Entertainment Weekly, kun dekket av strofer som «Proud Americans», «Saddams Angels» og «Traitors». Kameraene fanger en bekymret presseagent som prøver å avlyse fotoseansen, tydelig bekymret over amerikaneres hang til å ta ting bokstavelig.

Regissørene Barbara Kopple og Cecilia Peck tar oss frem og tilbake i tid – fra perioden i 2003 da kontroversen bruser som verst til 2005 da bandet omsider er i studio igjen for å lage ny musikk.

Denne innspillingen finner sted Sunset Sound i Los Angeles, og i kulissene lusker bandets plateselskap Sony nervøst – livredde for å ha mistet pengekua si.

I samarbeid med låtskriver Dan Wilson leter Dixie Chicks etter et musikalsk og tekstlig utrykk som er forenelig med det de nå har opplevd. Med er også stjerneprodusent Rick Rubin, kjent for sitt arbeid med navn som Johnny Cash, The Red Hot Chili Peppers og Slayer.

Kollektivt stiller de seg spørsmålet om de bør forlate den trygge, radiovennlige countrypop-verdenen til fordel for noe mer ektefølt? Med de siste to årenes bruduljer friskt i minne er de sinte og sårede. Publikum og media har tross alt snudd ryggen til dem. Spesielt sterk er frontfigur Natalie Maines, som nekter å la seg pelle på nesen.

I studio møter vi foreldre, kjærester og barn, og man blir fort glad i de tre jentene og miljøet rundt dem.

Natalie Maines, Emily Robison og Martie Maguire byr alle åpent på seg selv, være det å ved å snakke om sugejobber, musikk eller graviditet. Idet plateinnspillingen nærmer seg slutten har man virkelig rukket å bli glad i de tre Dixie Chicksene.

Mot slutten av filmen følger kamerateamet bandet under lanseringen av deres hittil siste plate –«Taking the Long Way» – som skjer i form av en økonomisk vaklende turne, blant annet preget av dødstrusler.

«Shut Up and Sing» er en inspirerende dokumentar der den følger et band som kjemper for noe amerikanerne hevder å sette høyest av alt, nemlig ytringsfriheten. Den har blitt kalt den ultimate girlpower-filmen, mye fordi den viser at man kan komme styrket ut av selv de vanskeligste situasjoner.

For selv om bandets siste album «Taking the Long Way» aldri solgte like mye som de foregående platene maktet Dixie Chicks å skaffe seg en helt egen posisjon i musikkverdenen som følge av disse hendelsene.

I dag oppfattes de som en uredd og frittalende gjeng, og trioen har vunnet hjertene til mang en countryskeptiker. Som meg selv.

 

  • Lei «Shut Up and Sing» her