Les også:
#10: «Wild Combination»
#9: «Soul Power»
#8: «Shut Up and Sing»
#7: «Westway to the World»
Mye har blitt sagt og skrevet om norsk black metal. Flere forfattere har med vekslende hell prøvd å gjenfortelle historien som utspilte seg i byer som Bergen, Lillehammer, Notodden og Oslo for over tjue år siden. Bøkene har rettet blikket tungt på drapsmenn og kirkebrennere, mens musikken og estetikken ofte har kommet i annen rekke.
Flere filmskapere, kunstnere og fotografer har både lånt fra – og latt seg inspirere av – svartmetallens utrykk, være seg amerikanere som Peter Beste og Harmony Korine, eller de norske kunstnerne Torbjørn Rødland og Bjarne Melgaard.
Som nordmenn flest har jeg lest om, hørt på og vært observant på black metal som fenomen og musikksjanger siden tenårene, og derfor var det merkelig at jeg igjen kunne bli fascinert av den velkjente historien.
«Until The Light Takes Us», regissert av amerikanske Aaron Aites og Audrey Ewell, tegner historien om en gruppe ungdommer i opposisjon som drakk og tøffet seg bak disken i platebutikken Helvete, men som over natten ble en verdenssensasjon. Deriblant Varg Vikernes, kjent for enmannsprosjektet Burzum og Gylve «Fenriz» Nagell fra bandet Darkthrone.
«Until The Light Takes Us» starter med å skissere vennskapet mellom Vikernes og Nagell, og beskriver hvordan de to etter hvert vokste fra hverandre.
Ved hjelp av sparsommelige virkemidler fortelles historien om menneskene bak liksminken – uten fortellerstemme, kun støttet av dunkel bakgrunnsmusikk og kornete videoopptak. Mennesker som delte et sterk hat til kristendom og den økende amerikaniseringer av det norske samfunn.
Regissørene har fått et eksklusivt møte med Varg Vikernes, som på dette tidspunktet sitter i fengsel, dømt for drapet på Mayhem-frontfigur Øystein «Eyronymous» Aaarseth. Vikernes har her for lengst gått fra svarthåret satanist til blond høyreekstremist.
Det er en oppstemt Vikernes vi møter i «Until The Light Takes Us». Aites og Ewells lange intervjuer med drapsmannen bidrar til forståelse av hvorfor han ble en lederskikkelse i miljøet. Vikernes forteller konkret og åpent om barndom, sin misjon og ikke minst beskrives de faktiske hendelsene rundt drapet på Aarseth og kirkebrannene. Dette med overbevisning og glimt i øyet.
Her en snutt fra fengselet:
Dokumentarskaperne møter i tillegg Gylve «Fenriz» Nagell, en av norsk black metals fremste personligheter. Nagell har i motsetning til Vikernes dedikert sitt liv til musikk fremfor politikk, og ulikhetene mellom de to blir tydelig. Der hvor Vikernes fabler om en tredje verdenskrig anbefaler Nagell entusiastisk en tysk metallskribent om å høre på techno-DJen Monika Kruse.
De to nærer likevel en stor respekt for hverandre, spesielt på det musikalske plan. Nagell omtaler varmt Burzums første utgivelser, mens Vikernes har vel så mye respekt for Darkthrones tidligste album «A Blaze In The Northern Sky» og «Transilvanian Hunger». Fellesnevner for begge band – et grumsete og rått lydbilde samt en særegen svart/hvitt-estetikk.
«Until The Light Takes Us» gir oss også historien om Mayhem, en Oslo-gruppe som ble startet tidlig på 80-tallet. Trommeslager Hellhammer snakker på vegne av bandet, en historie som i større grad omhandler bakmann Øystein Aarseth og vokalist Per Ohlin, bedre kjent som Dead.
De makabre bildene som Aarseth tok av vokalist Dead bare timer etter hans selvmord i 1991, er like sjokkerende i dag som da jeg så de pryde omslaget på en Mayhem-bootleg på midten av 90-tallet. Vikernes forklarer – tydelig stolt og med et smil om munnen – hvordan den deprimerte svenske sangeren tok sitt eget liv ved hjelp av ammunisjonen som Vikernes sendte ham i posten.
I kategorien «black metal-fyr med manglende empati» gjør Mayhem- trommeslager Hellhammer også en hederlig innsats. Han hyller Emperor-medlem Bård «Faust» Eithuns drap på homoseksuelle Magne Andreassen på Lillehammer i 1992 på følgende vis:
«When I was told Faust actually killed this fucking faggot I was quite surprised, because I didn’t think he had the guts to do such a thing,. But I really honor him for that.»
Disse hendelsene, i samspill den grimme musikken og estetikken, har i ettertid inspirert langt mer enn bare musikere. I filmen møter vi mye omtalte Bjarne Melgaard, en kunstner som lot seg direkte inspirere av svartmetallen i arbeidet med utstillingen «Sons of Odin».
Han går langt i å sammenlikne Darkthrones dunkle plateomslag med det nasjonale ikonet Edvard Munchs verk «Skrik».
Vi får i tillegg se Melgaard kontakte Satyricon-trommeslager Kjetil «Frost» Haraldstad, som velvillig aksepterer å fremføre en selvskadings-performance under åpningen av utstillingen.
Dette møtet mellom høykultur og subkultur er derimot noe Gylve Nagell setter langt mindre pris på. Stemningen blir betent i hans møte med Melgaards utstilling, og misnøyen er tydelig der Darkthrone-trommeslageren observerer bilder fra den legendariske Helvete-butikken, plassert på hvite gallerivegger.
Nå som Popsenteret eksponerer black metal-bilder over flere plan, musikken har blitt eksportvare og en Hollywood-film om temaet er på trappene, skulle man tro all saft av denne svarte sitronen kalt «norsk black metal» var presset ut.
Den gang ei. «Until The Light Takes Us» makter via hovedpersonenes egne beretninger å kaste nytt lys på historien om black metal.
En historie som fortsetter å forundre og fascinere.
Les også:
#10: «Wild Combination»
#9: «Soul Power»
#8: «Shut Up and Sing»
#7: «Westway to the World»
