Først, en innrømmelse: Jeg har sikkert sett «The Kids Are Alright» 100 ganger. På lik linje med «Westway To The World» om punkbandet The Clash, hadde jeg lite kjennskap til The Who før jeg satt meg i sofaen, slukket lyset og trykket VHS-kassetten (!) inn i spilleren.
Mitt forhold til den britiske kvartetten begrenset seg til slagere som «My Generation» og «Baba O Riley», men jeg viste lite eller ingenting om menneskene bak det gigantiske trommesettet og de meterhøye gitarforsterkerne.
«The Kids Are Alright» varer i 101 minutter – tilstrekkelig tid for å bli evig begeistret. Allerede etter første runde med filmen, gikk jeg i gang med den 624-sider lange biografien «Moon» om trommeslager Keith Moon – en overraskende kjedelig bok om en av rockehistoriens mest fargesprakende personligheter – samt saumfaring av bruktsjapper for å finne alt tenkelig materiale som kunne relateres til den britiske gruppen.
Musikkdokumentaren «The Kids Are Alright» hadde premiere i 1979, bare ett år etter Keith Moon døde som følge av mange års alkoholisme. Moon rakk å se et utkast av filmen bare uker før han gikk bort – en etter sigende merkelig opplevelse for trommeslageren: «I have gone from a young good-looking boy to a spitting image of Robert Newton», sa 32-åringen da filmen var ferdig.
Det var ikke langt fra sannheten. Den blåøyde villstyringen vi møter i starten av filmen ble på kort tid forvandlet til en fordrukken og skjeggete tjukkas – dog alltid med et gnistrende glimt i de rødsprengte øynene.
At 60- og 70-tallet var en periode preget av musikalsk nyvinning, galskap og frihetsfølelse beviser denne filmen til fulle.
«The Kids Are Alright» starter ganske så sensasjonelt med en opptreden på «The Smothers Brothers Comedy Hour» i september 1967. Programmet ledes av en ganske så ufyselig Dick Cavett, som i løpet av få sekunder makter å fornærme både gitarist Pete Townshend og vokalist Roger Daltrey.
Men Keith Moon nekter å la seg pelle på nesa. Da programlederen noe hoverende omtaler trommeslageren som «sloppy» (altså rufsete/dårlig), svarer han – «my friends call me Keith, you can call me John».
Deretter følgen en humoristisk playback-versjon av «My Generation», med en uforglemmelig avslutning. Keith Moons roadie har på forhånd blitt instruert om å virkelig dra på med eksplosivene, siden dette tross alt var TV.
The Who-konsertene ble nemlig alltid avsluttet med eksplosiver, fyrt av i Moons basstromme. Dette mens de andre bandmedlemmene svingte på mikrofoner og ødela sine gitarer. Problemet var at mengden eksplosiver denne gangen var firedoblet.
Den massive eksplosjonen røyklegger studio. Keith Moon kutter seg på en cymbal som blir kastet i hans retning og kollapser på gulvet, mens gitarist Pete Townshend stiger ut av kaoset – tydelig desorientert og med en tegneserieaktig forbrent sveis.
Jeg skal spare meg for å forklare «The Kids Are Alright» i hjel fordi jeg unner alle en så uvitende førstereis med The Who som overhodet mulig. Dette er en dokumentar som trolig inspirerer unge rockere langt mer enn en hvilken som helst omvisning i et norsk pop- eller rockmuseum.
Mye av grunnen til at «The Kids Are Alright» fungerer så godt er at den er blottet for en følsom narrativ stemme. På forfriskende vis unngår man detaljerte beskrivelser av bandets tilblivelse, misjon og personlighetene i gruppen.
Vi får muligheten til å selv gjøre oss opp en mening om de involverte – og det gjennom intervjuer fra diverse tv-program, et knippe gnistrende konsertopptak samt et par uforglemmelige øyeblikk i hovedpersonenes egne hjem. Keith Moon lar seg blant annet intervjue iført skinnmaske, mens hans piskes av en kvinnelig bekjent.
Bassist John Entwistle gjør også inntrykk, der han behandler noen av sine mange gullplater på følgende vis:
Regissør Jeff Stein lar musikken stå i fokus, og vi møter The Who fra deres tidligste opptredener i intime klubber på midten av 60-tallet, til sagnomsuste konserter som Woodstockfestivalen i ´69. Men like viktige er bandets siste opptredener med trommeslager Moon.
Og i konsertform, her i Shepperton Studios, 25. Mai 1978:
Klippene forholder seg fritt til bandets tidslinje, med det resultat at man i det ene sekundet får oppleve en kul, mod-aktig Roger Daltrey mens man i det andre får servert den muskuløse tanteaktige varianten fra sent 70-tall.
Det gjør heldigvis ingenting, for The Who beholder energien og fandenivoldskheten under hele perioden Jeff Stein dokumenterer. Musikalsk sett er de konstant kreative og ambisiøse, og på tross av den enorme suksessen – morsomme, spissformulerende og sympatiske.
«The Kids Are Alright» er en uvanlig potent og inspirerende film, da regissør Jeff Stein møtte og dokumenterte bandet i den perioden som udiskutabelt var deres storhetstid. Det er en ukomplisert film som kan fremstå kaotisk i sin reise mellom ulike perioder i bandets historie.
Men det er nettopp dette som gjør den forfriskende usentimental, og dypt underholdende.
Les også:
#10: «Wild Combination»
#9: «Soul Power»
#8: «Shut Up and Sing»
#7: «Westway to the World»
#6: «Until the Light Takes Us»
#5: «Fade to Black»
