Det krever sitt å se «Some Kind Of Monster», være det som Metallica-tilhenger eller utenforstående. Selv vokste jeg opp som dedikert fan, og tilbragte mange timer med musikken deres foran speilet, med en gitarformet treplate jeg hadde laget på sløyden. Musikken som smalt ut av høyttalerne var platen «…And Justice For All» fra 1988.

Med alderen falmet interessen for bandet, mye fordi bandmedlemmene etter hvert klippet håret og begynte å lage middels interessant gubberock.

Jeg var likevel veldig spent idet jeg benket meg på Rockefeller i 2004 for å få med meg førpremieren på denne dokumentaren. Det jeg visste om filmen var at den omhandlet bandets comeback – som kom etter mange år med kreativ tørke, krangling, alkoholisme og kokainmisbruk.

Sparkingen av bassist Jason Newsted hadde, i kombinasjon med søksmålet mot nettjenesten Napster, rukket å gjøre bandet upopulære hos mange tidligere dedikerte fans.

Idet filmen startet var min første reaksjon «dette må være kødd». Det tok en halvtime før det demret for meg at dette faktisk var ekte.

Det er noen ting en fan aldri bør få se. Og sjelden får se. I barndommen brukte jeg hvert eneste friminutt på Metallica (og et knippe andre band). Jeg nileste takkelistene i coveret, drømte meg bort til turnelivet og memorerte tekstene.

Disse tingene skaper et sterkt bånd mellom artist og fan, uansett hvor lite min eksistens hadde å si for California-gjengen, som på den tiden snortet seg gjennom kontinent etter kontinent.

«Metallica – Some Kind Of Monster» er en av de ærligste dokumentarfilmene som har blitt laget de siste 20 årene. Jeg må understreke at «ærlighet» er et begrep jeg vanligvis avskyr, mye fordi det helst benyttes i anledning mildt begavede, skjeggete musikere med akustiske gitarer.

Men denne filmen er ærlig, på godt og vondt.

Godt, fordi den er et dokument på hvordan livet faktisk kan fortone seg etter en lang musikalsk karriere preget av kommersielle oppturer, et nærmest konstant inntak av rusmidler og ikke minst – penger. Enorme mengder penger.

Vondt, fordi den vasker ut alle illusjoner om det som foregår bak musikken.

«Some Kind Of Monster» står i sterk kontrast til for eksempel «The Story Of Anvil», dokumentaren der man møter en gjeng godtroende entusiaster som knapt har tjent ett øre på musikken sin, og det etter 30 år på veien. Anvil-medlemmene tvinges til å jobbe på supermarkedet, og spiller som oftest for nærmest tomme saler. «The Story Of Anvil» er på mange måter en trist film.

«Metallica – Some Kind Of Monster» er like ille, selv om premissene er annerledes.

Filmen begynner i 2001. Metallica er ett av verdens aller største band, og har vært det i tjue år. Underveis har suksessen meislet vekk diverse menneskelige evner som empati, ydmykhet og takknemlighet.

Og det er ikke så rart. Har man blitt hyllet av millioner av mennesker fra morgen til kveld i flere tiår, gjør det noe med en.

Bandets medlemmer er langt mer karikerte enn man kanskje skulle tro. Gitarist Kirk Hammett er den godtroende, snille, hippe-aktige mellommannen som alltid vil bandets beste.

Trommeslager Lars Ulrich er lett å mislike. Den konstante smattingen, samt det faktum at han knapt er en habil trommeslager, skaper skepsis, blant annet hos undertegnede.

Og så har vi James Hetfield – metallbeistets frontfigur. En machomann som har drukket tett siden han var tenåring.

Det er en pisse sur Hetfield vi møter i starten av filmen. Han er tydelig uinspirert, og riffene spretter ikke ut av gitaren som de gjorde i gode, gamle dager. Tekstene skriver heller ikke seg selv, der han sitter omringet av kone og barn.

Hetfields tilbaketrukkenhet i ferd med å bli et problem, være det for plateselskap, management eller de to gjenværende bandmedlemmene.

Metallica er en gigantisk bedrift som årlig putter mat på bordet til flere hundre mennesker, være det manager Cliff Burnstein eller de i bakgrunnen – presseagenter, gitarteknikere og lysriggere.

Etter en rekke sjangersprengende album er de gode ideene for lengst oppbrukt, og det årelange samarbeidet med produsent Bob Rock er i ferd med å lunkne.

Vi møter et band i krise, som har hyret inn en psykolog (Phil) for å kunne løse uenighetene dem imellom. Arbeidet med ny plate er godt i gang idet filmen begynner, men det skorter både på det tekstlige og det musikalske. Låtene er tunge og uinspirerte, og tekstene som gjerne kverner rundt Hetfields indre demoner oppfattes som platte og plumpe.

I bakgrunnen lusker det skygger fra fortiden. Bassist Jason Newsted er bitter etter å ha fått sparken som et resultat av et musikalsk sideprosjekt han ønsket å forfølge.

Et annet spøkelse er Dave Mustaine, gitaristen som fikk fyken grunnet alkoholisme tidlig på 80-tallet. Dette er åpne sår som trenger å leges, og Ulrichs møte med en tydelig opprørt Mustaine, visstnok bare dager etter 11.september, er sterkt.

Mustaine forteller gråtkvalt om sitt liv som den evige nummer to – gitaristen som aldri var bra nok. Ganske utrolig, etter solgte 15 millioner eksemplarer med bandet sitt, Megadeth.

Metallica blir omsider tvunget til å ta en pause. James Hetfield må nemlig på avvenning. I månedene han er borte får Ulrich og Hammet nok av tid til å konsultere og snakke ut med psykologen, samt familiemedlemmer.

James Hetfield returnerer etter mange lange måneder fra rehabilitering – hakket friskere, men med et stort behov for kontrollere omgivelsene.

Når han regelrett nekter å oppholde seg i studio lenger enn til klokken fire på ettermiddagen, smeller det.

Skjelettene dras ut av skapet- ett etter ett. De mellommenneskelige problemene, som tydeligvis har blitt dyttet vekk i en årrekke, tas tak i. Hovedproblemet: Hetfield har aldri turt å vise følelser.

Det har rukket å bli dag 450 med kamerateamet på slep før stemningen omsider bedres. Bandmedlemmene forenes i sin misnøye med en radio-reklame som managementet krever at de spiller inn. Denne eimen av opprør gjør at skylaget begynner å lette.

Psykolog Phil anser seg selv på dette tidspunktet nærmest som et fjerde medlem av bandet, og de lefler med tanken om å kvitte seg med den lett svevende og hysterisk godt betalte entusiasten.

Imens blomstrer vennskapet mellom Ulrich og Hetfield igjen, og et friskt pust i gjengen blir den nye bassisten Robert Trujilo – kjent fra band som Suicidal Tendencies.

Det nye tilskuddet innlemmes i den gigantiske bedriften som Metallica er, og får rollen som et fullverdig medlem.

Dette gjør mye med den kollektive ånden, og det er et inspirert band som etter over 700 (!) dager med lok endelig kan begynne med ferdigstillingen av albumet. Samtidig får psykologen, som på dette tidspunktet har sett for seg å flytte til bandets hjemby San Fransisco og bli med på turné, sparken.

«Metallica – Some Kind Of Monster» avsluttes med et band som har kommet seg tilbake på scenen, og på høyden – foran et hengivent konsertpublikum. Et band som har slitt med nærmest uløselige problemer.

Men på veien har vi som seere blitt tatt med ned i de dypeste daler, en tur som gjør at man sitter igjen med mange nye tanker om bandet. Egoismen, dumskapen og hyppigheten av dårlige innfall har medført at man aldri vil se Metallica på samme måte.

Samtidig må man respektere et band som tør å slippe et kamerateam så tett innpå kroppen som de faktisk gjorde i løpet av disse tunge årene.

De fleste i Metallicas posisjon hadde aldri turt å vise sitt sanne ansikt på denne måten, og det er nettopp dette som gjør «Metallica – Some Kind Of Monster» til en tidenes beste musikkdokumentarer.

NB: Skulle du kjøpe den doble DVD-versjonen, sjekk ut noen av disse forferdelig pinlige klippene:

Tough Riff:

Samt et klipp (som ikke finnes på Youtube) av Lars Ulrich som blir fly forbanna fordi det arrangeres en overraskelsesfest på Kirk Hammetts bursdag, noe han mener ingen noensinne har gjort for han.

Les også:
#10: «Wild Combination»
#9: «Soul Power»
#8: «Shut Up and Sing»
#7: «Westway to the World»
#6: «Until the Light Takes Us»
#5: «Fade to Black»
#4: «The Kids are All Right»
#3: «Buena Vista Social Club»