• Erlend Mokkelbost skal i ukene framover skrive om ti musikkdokumentarer av ekstraordinær kvalitet. Han er tvunget av redaktøren til å gjøre dette til en kåring, men selve rangeringen trenger ikke tas altfor bokstavelig.

Arthur Russell satte dype spor i meg da jeg oppdaget musikken hans tidlig på 2000-tallet. Den innehar nemlig en helt egen og sakral kvalitet, og det på tross av at den stilmessig beveger seg fra stillferdige celloverk til dansegulvfyllende disco og såre folkrockballader.

Dokumentaren om Arthur Russell«Wild Combination» fra 2008 – er et godt sted å begynne, skulle du være interessert i å tre inn i hans verden. Her fortelles historien om den sky, men samtidig påståelige, musikalsk begavede og ubesluttsomme homofile unge mannen som i løpet av sin altfor korte levetid aldri fikk oppleve at musikken hans ble verdsatt av et større publikum.

Russell døde av aids i 1992 men etterlot seg enorme mengder musikk. Og den inspirerer musikere og kunstnere den dag i dag:


I filmen fortelles historien om Arthur Russell av hans nærmeste. Som moren og faren – et godhjertet ektepar fra den lille byen Oskaloosa i Iowa, så vel som den legendariske, avdøde poeten Allen Ginsberg, medmusikanter, samarbeidspartnere og ikke minst livsledsager Tom Lee.

Ved hjelp av 8-mm opptak tar regissør Matt Wolf oss tilbake til barndommen der unggutten oppdager celloen, et instrument som skal være med i å definere hans karriere. Unge Russell blir mobbet på skolen, mye grunnet sin kvisete hud, og han trekker seg tilbake med instrumentet sitt. Etter hvert oppdager han marihuana, og moren og farens misnøye med dette skaper en solid splid som resulterer i at han omsider flytter til San Francisco.

I et hippie-kollektiv i San Fransisco møter han likesinnede kunstnersjeler, og en av disse er poeten Allen Ginsberg. Ginsberg forteller i en tale han holdt i Russells begravelse om hvordan han umiddelbart ble forelsket i unggutten, som etter hvert også ble invitert med opp på scenen for å akkompagnere Ginsbergs diktopplesninger med sin cello.

Tidlig på 70-tallet flytter han til New York og blir straks en del av scenen rundt kunstsenteret The Kitchen. Han blir fascinert av lokale rockeband som Talking Heads og The Modern Lovers, men parallelt skaper han sin egen musikk. Utrykket er svevende, klangfylt og perkussivt, med hans noe uvanlige stemme og slentrende cellospill i sentrum.

En ung Russell med gitaren:

Så kommer bildene av et diskotek fylt til randen av danseglade mennesker, og regissør Matt Wolf zoomer inn på discomusikken som slo hardt ned i New York på midten av 70-tallet. Russell blir nemlig umiddelbart dratt inn av de suggerende rytmene, de rike akkordene og ikke minst det faktum at folk faktisk reagerer på et dansegulv. Etikkene av 12”-vinylplater som snurrer rundt platespilleren viser forskjellige alias, for med ett hadde Russell blitt en produktiv artist som i samarbeid med andre musikere skrev låter som ble spilt på byens heteste utesteder.

Som denne – «Is It All Over My Face?» – signert Arthur Russell og DJ Steve D’Aquisto under navnet Loose Joints.

Det er i denne perioden han møter Tom Lee, en ung danser som blir dypt betatt av Russell. De to innleder et forhold som skal vare helt til hans bortgang i 1992. Tom Lee forteller både om stundene på sofaen og nattetimene på diskotek.

Men idet alt virker å være rosenrødt forteller Lee også at Arthur Russell begynner å bli mer innesluttet. Han driver på for seg selv, og diverse forsøk på samarbeid med andre musikere skjærer seg. William Socolov, som startet plateselskapet Sleeping Bag Records sammen med Russell, legger ut om hvor vanskelig det var å få han til å ferdigstille noen av mange de titalls låtene han jobbet med.

Bilder fra et New York som på 70-tallet tar imot dansemusikk med åpne armer understreker hvordan Russells indre demoner gjør at han ikke lenger kan være en deltaker – og det på tross av klapp på skuldra av innflytelsesrike DJs som David Mancuso (The Loft), Larry Levan (The Paradise Garage) og musikkprodusent Bob Blank.

Russell tilbringer all sin tid i hjemmestudioet, der han ved hjelp av trommemaskiner, noen synthesizere, celloen, en opptaker og noen mikrofoner beveger seg dypere og dypere inn i sin egen musikalske verden. Få, om noen, andre slipper inn, og låter knas på i månedsvis.

Etter hvert gror det også en misnøye med omverden – han føler seg misforstått og forut sin tid – og det på tross av at han det er han selv som har tatt valget om å ikke slippe fra seg denne musikken.

Venner og kompanjonger forteller om dette voksende problemet, som naturligvis forverres da  han blir HIV-positiv som følge av et sidesprang. Den siste perioden av hans liv preges av et kortvarig musikalsk overskudd før sykdommen skyter inn for fullt. Lyden av en klagende cello i møte med kjæresten Lees beskrivelser av demensen som etter hvert tar over Arthur Russells kropp og sinn er rørende.

Mot slutten av dokumentaren gjør regissør Matt Wolf naturlig nok et større nummer ut av hvordan musikken Russell etterlot seg i dag er som en skattekiste for alle interesserte. De over 1000 (!) uutgitte, nedstøvete båndene er nå gjenstand for mang en reutgivelse, mye takket være plateselskapet Audika sitt samarbeid med Russells partner Tom Lee. En av mange fine tidligere uutgitte låter er denne søte folkrocksangen – «Love Is Overtaking Me».

«Wild Combination» er en billedrik og informativ dokumentar om en av mine absolutte favorittartister. En dokumentar som gjør at man sitter igjen hakket klokere, like nysgjerrig og ganske så trist med tanke på at denne artisten gikk bort i en alder av bare 40 år.