I 1969 fikk dokumentarskaperne Charlotte Zwerin og brødreparet Albert og David Maysles muligheten til bli med på The Rolling Stones‘ USA-turné. Maysles-brødrene hadde allerede fulgt The Beatles tett på deres første USA-besøk (opptakene ser man i filmen «The First U.S Visit») i 1964, men turneen med The Rolling Stones skulle bli en ganske annen opplevelse.

Filmen starter ganske udramatisk i konsertsalen Madison Square Garden i New York, der et hengivent publikum tar imot et heftig The Rolling Stones med åpne armer.

Bandmedlemmene er seg selv like, med en struttende Jagger bak mikrofonen, en sneipsuttende Richards foran en vegg av gitarforsterkere og en hengslete Charlie Watts bak trommesettet. 

Videre inviteres vi bak scenen, inn i bussen og inn på hotellrommet – med venner, fans, musikere og groupies på slep.

Ike & Tina Turner møter vi også.

«Sock it to me» stønner Tina ømt i mikrofonen. «It’s nice to have a chick occasionally», sier en lett forsmådd Jagger idet han ser det fantastiske opptaket av den amerikanske sangerinnen (gjennom filmen kryssklippes det mellom bildene fra turneen og bandmedlemmenes reaksjoner på det de ser på skjermen).

Vi får også bli med i platestudioet, og det er unektelig vakkert å se bandet lyttende til siste miks av «Wild Horses» fra albumet «Sticky Fingers» i røykfylte Muscle Shoals Sound Studio i Alabama.

Det er da ideen lanseres om å arrangere en gratiskonsert utenfor San Francisco at filmen snur. The Rolling Stones ønsker nemlig å avslutte denne turneen med et smell, og siden Woodstock hadde funnet sted bare fire måneder før, og det med stor suksess, er de lokale markedskreftene med på prosjektet.

Konserten får en dato – 6. desember 1969 – og Maysles-brødrene og Charlotte Zwerin blir med.

I overkant av 300 000 mennesker møter opp ved Altamont Freeway – dette området som ligger langs en motorvei utenfor San Fransciso – og det er rundt regnet 200 000 fler enn arrangørene hadde forventet. 

Den voksende folkemassen er et problem, og ansvaret for å skulle skjerme artistene fra de mange hundre tusen publikummerne gis til Hells Angels. Bandet The Grateful Dead hadde etter sigende brukt HA tidligere, og det med stort hell.

Dopet florerer, og kameraene sveiper ut over området der nakne mennesker ruller rundt i søla i LSD-rus. Det er virkelig dunkle greier sammenliknet med de solfylte bildene fra den Michael Wadleigh-regisserte Woodstock-dokumentaren. 

Det blir ampert allerede under oppvarmingsbandet The Jefferson Airplane sin konsert tidlig på dagen, og håndgemeng mellom publikum, biker-gjengen og musikerne oppstår. Publikum – som består av både tungt rusede så vel som nyktre musikkinteresserte mennesker – blir angrepet med biljardkøer. Bandmedlemmene bønnfaller Hells Angels om å vennligst roe seg ned. Resultatet blir et masseslagsmål, og The Jefferson Airplane forlater til slutt scenen.

The Rolling Stones har fått med seg at situasjonen er anspent, men håper det hele skal løse seg. Det gjør det ikke.

Bråket oppstår allerede under åpningslåten «Sympathy For The Devil».

Omringet av skulende Hells Angels-medlemmer forvandles Mick Jagger på få sekunder fra være en selvsikker sexbombe til en likblek, livredd gutt. Han ber innstendig alle involverte om å «get it together».

Under låten «Gimme Shelter» blir det full kollaps. Motorsykkelen til en av klubbens mest sentrale mennesker har blitt ramponert av en gjeng publikummere – en handling som ikke går upåaktet hen. Hells Angels gyver lys på de unge rockerne nærmest scenen, og mange føler for å forsvare seg.

Dokumentarskaperne zoomer inn på tilfeldige publikummere, og det er rett og slett hjerteskjærende å se de desperate ansiktene deres – forfrosne, rusa og med en gnagende følelse av at hippie-drømmen er i ferd med å rives i fillebiter.

Og det ender fatalt. En 18 år gammel afroamerikansk gutt ved navn Meredith Hunter er i ferd med å dra ut revolver fra sin grønne dressjakke idet han blir overfalt av et Hells Angels-medlem.

Kameraene fanger de grusomme bildene av HA-mannen som skyver kniven inn i nakken på den unge gutten.

Hunter dør momentant, men er dessverre ikke kveldens eneste offer. Hele fire mennesker mistet livet denne natten. Samtidig ble fire barn født.

Panikken slår nå inn i Stones-apparatet, og medlemmene hastes inn i sitt private helikopter. De kommer seg sporenstreks vekk, men igjen står det 300 000 mennesker – forlatt på et iskaldt jorde langs Altamont Freeway utenfor San Fransisco.

Charlotte Zwerin og Maysles-brødrene møter The Rolling Stones allerede dagen etter. Bandet har blitt invitert til et radiostudio for å svare på tiltale, og én av innringerne er Hells Angels-sjef Sonny Barger.

HA-sjefen går langt i å insinuere at bandmedlemmene ikke bør føle seg trygge i tiden fremover, for han har fått med seg at Jagger har gitt motorsykkelgjengen skylden for hendelsen. En tydelig opprørt Charlie Watts prøver å bygge bro mellom de to partene, og det ut av ren dødsangst.

I senere tid har det gjennom dokumenter fra FBI blitt klart at Hells Angels lenge planla å ta livet av Jagger i hans feriehus på Hamptons på Long Island i perioden etter Altamont.

Filmen avsluttes med at Mick Jagger får se opptakene av 18 år gamle Hunter som blir knivstukket, og tomhetsfølelsen som fyller han sitter også i oss som seere. 

«Gimme Shelter» slår nemlig pusten ut av deg, og det er umulig å ikke sitte igjen med et blekere verdensbilde enn før man så filmen.

Det gjør den ikke noe mindre severdig film av den grunn, snarere tvert imot.

 

Les også:
#10: «Wild Combination»
#9: «Soul Power»
#8: «Shut Up and Sing»
#7: «Westway to the World»
#6: «Until the Light Takes Us»
#5: «Fade to Black»
#4: «The Kids are All Right»
#3: «Buena Vista Social Club»
#2: «Some Kind of Monster