Hver eneste film som kommer ut i Hollywood-systemet er egentlig et forbanna mirakel. For hver superhelt- eller storfilm som drar inn millioner av dollar, finnes det hundrevis av manus og prosjekter som bare støver bort i skuffene til Hollywoods studiosjefer.
Også filmer som faktisk blir noe av har gjerne vært under utvikling i lang tid. Filmatiseringen av tegneserien «Watchmen», som endelig endte opp på lerretet i Zack Snyders versjon i 2009, hadde for eksempel sirkulert som manus siden serien kom ut på midten av 80-tallet, blant annet i form av en tv-serie med regissør Terry Gilliam.
Et av de mest notoriske manusene som aldri så ut til å bli produsert var en liten film av James Cameron ved navn «Avatar», som hadde sirkulert på forskjellige produksjonskontorer siden 90-tallet, og som etter sigende hadde vært avfeid fordi den minnet for mye om «Smurfene». Filmen ble til slutt, som de fleste vet, produsert og vel så det, og ifølge Sigourney Weaver, spiller man nå inn ikke én, ikke to, men tre oppfølgere, tett etter hverandre.
Det mange ikke vet, var at Cameron også hadde et manus til «Spider-Man» liggende i skriverbordsskuffen. Men mer om det seinere.
Først: Det er ikke uvanlig at en regissør, eller aller helst en manusforfatter, blir bedt om å jobbe med et filmprosjekt, i håp om at det arbeidet de gjør faller i smak hos produsenter, eller aller helst investorer. Dette er ingen garanti for at filmen blir laget, men i Hollywood kan man faktisk leve av opsjoner og omskrivinger av slike manus. Filmskaper og tegneserienerd Kevin Smith ble for eksempel i sin tid bedt om å gjøre en utredning på Supermann, angivelig fordi karakterene i de tidligere filmene hans ofte snakket om superhelter.
Smith, som i 1997 ikke var vant med Hollywood-systemet, fant imidlertid kjapt ut at produsentene i Warner Brothers hverken hadde sett filmene hans eller lest noen av Supermann-tegneseriene. Han ble videre overrasket da sluttprodusenten viste seg å være den tidligere frisøren til Barbara Streisand, og at hans tre krav til supermannfilmen var at helten ikke måtte fly, ikke gå med den klassiske supermanndrakten og det måtte, absolutt måtte, være en gigantisk edderkopp i tredje akt.
Kevin Smith forklarer frustrasjonene sine med Hollywood-systemet:
Smiths versjon av manuset ble aldri film, og produsenten gikk videre til andre ting. Den gigantiske edderkoppen fikk produsenten for øvrig pressa inn i filmen «Wild Wild West». Kevin Smiths upubliserte manus fant imidlertid veien til internett, og kan leses i sin helhet her.
Det er med andre ord åpenbart at selv gode og kommersielle filmideer ikke alltid overlever den trange og ofte årelange fødselsprossessen, populært omtalt som «development hell». Så hva sier det om prosjektene til filmskapere som tilsynelatende nekter å inngå kompromisser?
Ta for eksempel David Lynch, som har fått realisert noen av vår samtids mest interessante og eksperimentelle prosjekter. Men noen av manusene har skrevet har åpenbart til og med vært for sprø, selv for ham.
Lynch hadde, etter debuten med «Eraserhead», skrevet et manus kalt «Ronnie Rocket» – om et lite frankensteinaktig dyr som må plugges inn i en elektrisk gitar for å aktiveres, og om en detektiv som beveger seg inn i hodet hans og finner en liten by der.
Ingen har til nå våget å legge de nødvendige pengene på bordet for å få fullført filmen, men er det noen lottomillionærer med filminvesteringsønske som leser dette, kan du sjekke ut manuset selv her.
«Alien»-universet er det mye snakk om dagen, i kjølvannet av Ridley Scotts kinoaktuelle «Prometheus». Det mange kanskje ikke vet, er at «Alien 3» kunne ha blitt helt annerledes enn den ble i David Finchers versjon.
William Gibson, som av mange er regnet som den moderne scifi-litteraturens far, og som står bak den moderne bokklassikeren «Neuromancer», skrev nemlig sin egen versjon av denne filmen, som fokuserer på bikarakterene, og muligheten for at romvesenene kan infisere menneskene – ideer som faktisk blir tatt opp igjen i «Prometheus». Manuset foreligger kun som et førsteutkast, men viser absolutt kvalitetene og potensialet i Gibsons historie. Forfatteren selv trakk seg for øvrig grunnet «andre forpliktelser», subsidiært grunnet det faktum at studioet rett og slett ikke likte idéen hans. Som forfatter er han svært aktiv, og ryktet om en «Neuromancer»-film dukker stadig opp, heller ikke begrenset av mangel på utkast. William Gibsons «Alien 3» leser du her.
«Spider-Man»-filmene har vært blant historiens mest suksessrike superheltfilmer, men er jo i bunn og grunn rimelig formulaiske: Peter Parker er en nerd, blir bitt av en radioaktiv edderkopp, får superkrefter. Onkel Ben dør, ber Peter om å kjempe det godes sak. Han sper på leia ved å selge bilder av seg selv til avisene, og klarer nesten å balansere kjærlighetslivet sitt med XX når superskurken YY dukker opp.
I Marc Webbs kommende «The Amazing Spider-Man» ligger Spider-Man med Gwen Stacy, og slåss mot den grønne erkeskurken The Lizard.
I Sam Raimis «Spider-Man» fra 2002, ligger Spider-Man med Mary Jane og slåss mot den grønne erkeskurken The Green Goblin.
I James Camerons «Spider-Man», skrevet i 1991 og altså aldri spilt inn, ligger Spider-Man med Mary Jane, og slåss mot den grønne erkeskurken Electro. Så nært, men allikevel så fjernt.
Sånn går det noen ganger i Hollywood: Bommer man bare litt, blir det lett til ingen ting.
På den annen side kan et manus om noen blåaktige smurfehippier plutselig bli til en inntektskilde i milliardklassen, om det bare får sirkulere lenge nok.
