Denne artikkelen er tidligere publisert hos det strålende tegneseriebladet Lunch, som Filter leverer redaksjonelt stoff til og som hadde et temanummer om olje (6/2014).
Ah, Norge. Vårt kjære, søkkrike fedreland. Den stolte oljenasjonen, der veiene er asfaltert med gull og sølvforgylte isbjørner skraper opp gullgatene med sine diamantbelagte klør.
Her brisker vi oss i overdådig rikdom som får onkel Skrues pengebinge til å se spartansk og stusselig ut. I alle fall hvis vi skal tro hva misunnelige, smålige folkeslag som svenskene stadig sier.
«Dere har jo oljen!», er noe vi har hørt til det kjedsommelige siden syttitallet. La gå at vi har mange overbetalte statsbyråkrater og politikere med romslige budsjetter – sånn ellers merker kanskje ikke resten av oss sjenerende mye til oljerikdommen.
Men vi kan i det miste skryte av å bo i et «velferdssamfunn», har mer eller mindre fintet oss unna finanskrisene og Kjell Magne Bondevik fikk sitt eget Fredssenter. Så hurra?
Det svarte gullet er uansett en essensiell del av vår nasjonale identitet, og siden nordmenn er så tett forbundet med olje er det litt forunderlig at vi har laget så fint få filmer om dette temaet.
I Erik Skjoldbjærgs «Pionér» (2012) er oljebransjen en korrupt sumpmark som sender stakkars Aksel Hennie inn i en paranoid konspirasjon akkompagnert av fransk electropop. Allikevel ingenting i forhold til skrekkfilmen «Mørke sjeler» (2010), der oljen drilles rett inn i hodet på folk, og forvandler dem til gøggete olje–zombier på lavt budsjett.
Som om ikke det er fælt nok: i «Olsenbanden jr. Det sorte gullet» (2009) prøver miniatyr-Egon å gjøre seg rik på oljeaksjer – og avdekker nok en konspirasjon preget av amatørteaterskuespill med plagsomme, veslevoksne småunger.
For å finne en positiv skildring av oljerikdom må vi nok helt tilbake til riksklassikeren «Flåklypa Grand Prix», der Reodor Felgens vidunder-doning Il Tempo Gigante får økonomisk støtte av en arabisk oljesjeik. Litt synd at norske entreprenører på den tiden var nødt til å rette seg mot arabiske investorer i Aladdin Oil, fremfor å bli sponset av Statoil.
Hans Petter Moland har de siste årene prøvd å få laget oljerigg–thrilleren «The Elephant», som tar for seg begynnelsen på det norske oljeeventyret. Den svenske vampyr-hønken Alexander Skarsgård skulle opprinnelig ha en av hovedrollene som norsk oljearbeider, men prosjektet ser ut til å ligge på is.
Så inntil videre er vi nødt til å dra utenlands for å finne skikkelige oljefilmer.
I USA er oljen ofte et symbol på den amerikanske drømmen, der nevenyttige arbeidskarer finner velstand, rikdom og respekt ved å borre den rett opp fra jorden i henhold til Guds vilje – mens de følger J. Paul Gettys formel for suksess: «Rise early, work hard, strike oil».
Helt siden lydfilmens unge år har oljebransjen vært et kjært tema i amerikansk film, med titler som «Flaming Gold» (1933), «Black Gold» (1936) og «Burning Gold» (1936). Nei, absolutt ingen aner forskjellen på dem.
I «Boom Town» (1940) blir hurraguttene Clark Gable og Spencer Tracy bitre uvenner etter at de skaper sin formue som oljebaroner. Sånn passelig fun fact: før Gable slo igjennom som skuespiller jobbet han selv på en borerigg, akkurat som faren sin.
Det ble laget en lang rekke filmer i samme stil gjennom førti- og femtitallet, men la oss ikke bare ramse opp titler på gamle melodramaer ingen av dere kommer til å se uansett.
Oljen har også vært kilde til en masse luksuriøse såpeoperaintriger: både familien Ewing i «Dallas» og Carrington-klanen i «Dynastiet» hadde bygget opp formuene sine med hjelp av olje.
Å bruke opp oljepenger krever kanskje forfinet finesse, men å få verdiene opp fra jorden fordrer mye testosteron. Å jobbe på oljefelt er forbeholdt tøffe hardhauser som Jack Nicholson i «Five Easy Pieces» (1970), Bruce Willis i «Armageddon» (1998) samt Liam Neeson i «The Grey» (2012).
Kanskje ikke så rart: oljeboring på åpent hav har en lei tendens til å vekke liv i alt mulig utyske. Mannskapet på oljeplattformen i «The Abyss» (1989) kommer i kontakt med en fremmed livsform, en ekspedisjon utført av oljeselskapet Petrox oppdager «King Kong» (1976), mens en japansk oljeplattform i Atlanterhavet vekket til live udyret i «Cloverfield» (2008). Det er laget en lang rekke skrekkfilmer der folk på oljeplattformer jages av iltre monstre, som slett ikke setter pris på tukling med naturen.
I Oliver Stones «W.» (2008) får vi se at George W. Bush jobbet litt på en av familiens oljefelt mellom de harde øktene som heiagjengleder, før han brukte familiens oljeformue på sin politiske karriere. En smidig overgang, siden de fleste filmene om krigen i Irak egentlig dreier seg om olje.
I nyere tid er det sorte gullet ofte forbundet med krig, korrupsjon og lumpne skurkestreker. James Bond kjempet mot en megaloman oljebaronesse i «The World is Not Enough» (1999) og i «Quantum of Solace» (2008) blir den søte MI6-agenten Strawberry Fields druknet i råolje.
I den uoffisielle 007-filmen «Never Say Never Again» (1983) forhindrer Bond dessuten en oljekrise, mens terrorister truer med å bombe oljefeltet «Tears of Allah». Den politiske thrilleren «Syriana» (2005) tar for seg korrupsjon og kompliserte konspirasjoner i oljeindustrien, med en rolleliste som inkluderer Matt Damon og George Clooney.
I «The Muppets» (2011) truer den lumpne oljebaronen Tex Richman attpåtil med å rive ned muppet-teateret for å bore etter olje. Blir sannelig ikke stort slemmere enn det!
Skal vi dømme ut fra de siste tiårenes filmer er omtrent hver bidige representant for oljebransjen slemme skittstøvler med lumske hensikter. Så selv om Statoil ikke nødvendigvis jobber aktivt med å gjøre Kermit hjemløs, må vi muligens innfinne oss med at det norske oljeeventyret egentlig er en Ikaros-fabel.
Før du sverger på å sykle til jobben er det allikevel en ting som er verdt å merke seg. Over halvparten av vårt forbruk av råolje benyttes i produksjonen av bl.a. sykkeldekk, råfilm, flatskjermer… DVDs og Blu-rays.
Så her kommer noen flere filmtips!
5 ESSENSIELLE OLJEFILMER:
«GIANT» (1956)
«You shoulda shot that fella a long time ago. Now he’s too rich to kill».
James Dean gjorde sin siste filmrolle i dette nesten tre og en halv time lange mastodont-melodramaet, med middels overbevisende aldringssminke som oljebaronen Jett Rink. En fattig hjelpegutt som oppdager olje på den nye eiendommen sin, blir søkkrik, skikkelig bitter, grovt alkoholisert, temmelig ufordragelig og evig ulykkelig forelsket i en brisen Elizabeth Taylor. To uker etter at innspillingen var over kjørte James Dean seg som kjent i hjel, på sitt eget vis et offer for oljekreftene.
Se også: TV-satiren «The Spoils of Babylon» (2014).
«THE OILY MANIAC» (1976)
«Now I become a brutal devil!»
Hongkong-studioet Shaw Brothers var mest kjent for sine kung fu-filmer, men de produserte også mye annet rart. Det aller rareste var «The Oily Maniac», som byr på en av klodens få petroleum-relaterte superhelter. En handikappet advokat med polio benytter sin henrettede onkels magiske trylleformel, graver et hull i stua og forvandler seg til «The Oily Maniac» ved å dynke seg i dieselolje. En uovervinnelig kladd som bekjemper forbrytere med hjelp av sine mektige oljekrefter. I en minneverdig scene slår han også i hjel en pengeutpresser med en sykkel. Gøy.
Se muligens også: «Ilsa, Harem Keeper of the Oil Sheiks» (1976).
«MAD MAX 2: THE ROAD WARRIOR» (1981)
«Give me your pump, the oil, the gasoline, and the whole compound, and I’ll spare your lives».
Langt inn i fremtiden på begynnelsen av åttitallet skaper oljekrisen en australsk apokalypse, som fører til at folk ikler seg fetisjklær og vier mesteparten av tiden til spektakulære biljakter. Denne godfilmen fostret en egen sjanger med postapokalyptiske actioneventyr, foruroligende mange av dem laget av italienere. Mel Gibson er på sitt tøffeste her, så for hans del kunne sikkert oljeapokalypsen gjerne ha kommet for noen år før han fyllekjørte inn i en miserabel blindvei.
Se også: «Mad Max: Fury Road», som er premiereklar neste sommer.
«ON DEADLY GROUND» (1994)
«What does it take to change the essence of a man?»
Den buddhistiske benbrekkeren med hestehalen, Sir Steven Seagal himself, regidebuterte med denne miljøvernactionthrilleren, som var så barsk at den ble totalforbudt i Norge. Seagal er Forrest Taft: en eskimovenn som utfordrer oljebaronen Michael Caine i Alaska. Etter å ha slaktet ned rundt førti mennesker vier Seagal de siste fem minuttene av filmen til en lang enetale om alternativ energi, og hvordan vi bør beskytte naturen fra olje–kartellene. Dette er hundre prosent ufortynnet Seagal, skutt rett inn i hovedpulsåren. En helt fabelaktig fjollete film!
Se også: «Hellfighters» (1968).
«THERE WILL BE BLOOD» (2007)
«There is a whole ocean of oil under our feet! No one can get at it except for me!»
Misantropen Daniel Plainview (Daniel Day Lewis) bygger seg opp en enorm formue på oljeboring – mest fordi den griske knarken hater absolutt alle mennesker så inderlig at han ønsker å bygge opp et fristed langt unna dem. Fortrinnsvis sånn at han kan vie tiden til bowling og drikke jordbærmilkshakes. Hans berømte sitat «I… drink…. your… milkshake! I drink it up!» var opphavet til en enorm mengde internett–memes for rundt seks år siden, men de fleste er heldigvis glemt nå. En vond tid.
Se også: «Breaking the Waves» (1996).
Denne artikkelen er tidligere publisert hos det strålende tegneseriebladet Lunch, som Filter leverer redaksjonelt stoff til og som hadde et temanummer om olje (6/2014).
