Etter terrorangrep er det et spørsmål som stadig vender tilbake: Hvor langt er vi villige til å gå for å redusere risikoen for et nytt angrep?

Siden 9/11 har europeiske land rammet av terror unngått de mest ekstreme reaksjonene, som tortur og internering på fengsler som Guantanamo, selv om muligheten ofte nevnes.

For eksempel foreslo generalsekretæren i det franske konservative partiet nylig å internere de drøye fire tusen på Frankrikes liste over potensielle voldelige islamister, og i dag foreslo medlem av Stortingets justiskomité Jan Arild Ellingsen et lignende tiltak i Norge.

Hver gang disse diskusjonene dukker opp, tenker jeg på filmen «The Siege» fra 1998, som viste seg å være overraskende fremsynt i vår reaksjon på terror. I filmen utføres en serie islamistiske terrorangrep på Manhattan, og amerikanske myndigheter blir stadig mer desperate i sine forsøk på å stanse dem. Det hele ender tilslutt med ekstrem internering lignende den vi så av japanere under Andre Verdenskrig, og at militæret overtar kontrollen over hele Manhattan.

Filmen problematiserer på en svært realistisk måte hvordan frykten kan ta overhånd, spesielt i samfunn som har vokst opp i relativt trygghet. Hvor mye er vi villige til å fire på rettighetene våre om vi føler oss truet? Hvor mange unntak godtar vi for å føle oss trygge? Det er ikke urealistisk å tro at det som skjer i «The Siege» faktisk kunne skjedd om 9/11 var det første i en serie vellykkede angrep mot USA eller andre vestlige land.

1534_5

Interessant nok ble mannen bak filmens manus, Lawrence Wright, i 2006 tildelt Pulitzer-prisen for sin bok «The Looming Tower», om Al-Qaida og planleggingen av 9/11.

Nesten tjue år etter at den kom ut, er «The Siege» desverre fascinerende aktuell, og viser at det som i utgangspunktet kunne endt opp som en forglemmelig TV3-film kan være et viktig bidrag til samfunnsdebatten. I tillegg til at den faktisk er ganske bra.

«The Siege» ser du på britiske Netflix. Hvordan gjør jeg det da?, spør du kanskje nå. Det kan du lese om her.