Se der, ja. Her har vi en skikkelig kul overraskelse! En frisk kultfilm som hverken er en nyinnspilling, oppfølger eller etterlikning av ting vi har sett tidligere.
«The Revenant» er regissert av effektmakeren D. Kerry Prior, som har jobbet med spesialeffekter på alt fra «Phantasm»-serien til James Camerons «The Abyss». Han har prøvd å få laget «The Revenant» i mange år, men endte opp med å finansiere den selv. Prior hadde lite penger til rådighet, og var nødt til å gjøre det meste på egen hånd: han skrev manuset, produserte, regisserte, skapte effektene og redigerte filmen selv.
«The Revenant» fikk mye oppmerksomhet da den ble vist rundt på festivaler i 2009, og sanket over tjue filmpriser rundt om på kloden. Det tok allikevel et par år før filmen fikk distribusjon i USA, noe som er årsaken til at «The Revenant» ankommer VOD såpass lenge etter at de ble laget. Dette er en oppfinnsom sjangerblanding som på forskjellige tidspunkter er en svart «buddy»-komedie, en vampyrfilm, muligens en zombiefilm, en «vigilante»-thriller og en tragedie. «The Revenant» funger forbløffende bra, og er til tider fordømt morsom.
Bart Gregory er en sekondløytnant i den amerikanske hæren under Irak-krigen, som en natt kjører gjennom Basra da jeepen hans treffer et lite barn. Ungen ser ikke helt menneskelig ut, men innen Bart får sjansen til å utforske ulykken nærmere blir han drept i et bakholdsangrep. En måned senere er liket hans fraktet til begravelsen i Los Angeles, der Barts sluskete bestekompis Joey (Chris Wylde) gjør sitt beste for å trøste hans britiske forlovede Janet (Louise Griffiths). Og med «trøste» mener jeg «ligge med».
Natten etter begravelsen banker det plutselig på døren til Joey, og utenfor står Bart. Med militæruniform, kulehull i hodet, uhyggelige øyne og veldig vond lukt. Han våknet plutselig opp i kisten, kjempet seg ut og sjanglet hjem til Joey. Ingen av dem aner hva i helvete som har skjedd, for Bart er jo død. Han ble balsamert, og gode greier – men der er han nå allikevel, mer eller mindre levelende.
Joey tar gjensynet bedre enn forventet, med tanke på at han var i begravelsen til Bart for bare noen timer siden. Så han lar kompisen sove på sofaen til de får oversikten over denne snodige situasjonen.
Vel, Bart sover ikke som normale mennesker. Han slutter bare å leve så fort solen står opp.
Sånn ellers er Bart sitt sardoniske selv; og slett ikke noe rabiat monster. Rent bortsett fra at han spyr opp en imponerende mengde svart slim hver gang han prøver å spise fast føde, og råtner opp innvendig hvis han ikke får drikke blod. Etter litt etterforskning på verdenswebben blir Joey overbevist om at Bart enten er en zombie eller en vampyr, trolig det man i middelalderen kalte en «revenant» – etter latinske «revenans»: å vende tilbake. Et lik som gjenoppstår for å terrorisere de levende. Noe Joey føler er temmelig badass.
Bart har ingen intensjoner om å terrorisere noen, men trenger blod for å holde seg i live. Et forsøk på å rane en blodbank går heller dårlig, takket være en hysterisk sykepleier som prøver å omvende Bart til Scientologien – men Joey har en bedre ide. Hva om de tar livet av kriminelle avskum, sånn at Bart kan drikke blodet deres? Så de kjører rundt i Los Angeles på natten med en politiradio, skyter overfallsmenn, ranere og voldtektsforbrytere – og drikker deretter blodet deres. Joey viser seg å være en veldig dårlig innflytelse, som får hanget på dette med å drepe forbrytere foruroligende fort.
Det ingen av dem tenker på er hvorvidt Barts lidelse er smittsom, og om ofrene hans virkelig dør. New Age-venninnen Mathilda (Jacy King) råder Joey til å halshugge Bart så fort sjansen byr seg, og deretter stikke en trepåle rett i hjertet hans. Hun mistenker at Barts gjenoppstandelse vil få veldig tragiske følger, men Joey er bare overlykkelig over å få bestekompisen sin tilbake. Noe særlig mer bør neppe avsløres, men «The Revenant» går stadig i uventede retninger og runder av med en veldig fiffig slutt. Dette er trolig også den eneste filmen du vil få se der et avkuttet hode snakker med hjelp av en vibrerende dildo.
Enkelte har sammenliknet filmen med «Shaun of the Dead», «Return of the Living Dead» og «Re-Animator», men «The Revenant» likner ikke helt på noe annet der ute. Den er til tider skrekkelig morsom, med glimrende dialog og sterke skuespillerprestasjoner. Særlig imponerende er David Anders, som en del sikkert vil kjenne igjen fra TV-serier som «Alias», «Heroes» og «Once Upon a Time». Både hovedpersonene og filmen mister kontrollen litt etter den første timen, og sporer av med en gjøglete montasjesekvens som ikke fungerer helt. Heldigvis tar «The Revenant» seg raskt inn igjen, mens historien blir stadig mørkere og mer uforutsigbar.
Dette er en av disse sjeldne kultrullene som bare venter på å bli oppdaget, og som gradvis vil bygge opp en dedikert, hard kjerne av begeistrede fans. Fra tid til annen butter budsjettet opp mot ambisjonene og en spilletid på nesten to timer er i lengste laget – men det føles forfriskende å se en film som faktisk har store ambisjoner. «The Revenant» er uansett varmt anbefalt. En sjelden sjangergodbit som virkelig er verdt å se, og som umiddelbart plasserer seg i samme selskap som disse moderne klassikerne!
«Shaun of the Dead»:
«Re-Animator»:
«Return of the Living Dead»:
«An American Werewolf in London»:
«The Boondock Saints»:
Joe Dantes «Homecoming» i «Masters of Horror»-serien:
«Zombieland»:
«Tucker and Dale vs Evil»:
Kan ses her, men vær obs på at traileren avslører alt for mye!
