Hells yes!! Her snakker vi ekte action! En nådeløs råtass som er alt for cool til å bli satt opp på kino her hjemme.

Denne eksplosive voldsballetten får «The Expendables 2» til å minne om litt småkrangling under kveldsmiddagen på eldresenteret. Ikke et stygt ord om old boys-laget til Stallone, men prisvinneren «The Raid» er uten overdrivelse en av de heftigste actionfilmene jeg har sett siden John Woos høytid. Faktisk så hardbarket og intens at filmen etter hvert tipper over i ren «survival horror». Skrevet og regissert av den walisiske utflytteren Gareth Evans, og med den indonesiske kampsport-mesteren Iko Uwais i hovedrollen.

Han er SWAT-politimannen Rama, som vi først møter mens han tilbringer natten med å hardtrene og lese Koranen, før han kysser sin gravide kone farvel og drar ut på arbeide. Ikke en vanlig rutinejobb, akkurat. Rama er med i en spesialstyrke som skal pågripe det kriminelle overhodet Tama Riyadi. En mektig legende i underverdenen, som har forskanset seg i en boligblokk i Jakartas slumområde – omgitt av en horde medhjelpere.

De siste ti årene har Tamas hovedkvarter vært forbudt område for politiet, siden mange av dem er på lønningslista hans. Rivaliserende gjenger har gjentatte ganger prøvd å beleire bygningen, alle har mislykkes. Dette er en seig jævel å få has på.

Nå skal tjue topptrente, tungt bevæpnede politifolk gjøre det ingen tidligere har klart: utslette Tamas kriminelle imperium, etasje for etasje helt til de når toppen. Oppdraget er enkelt: de skal bryte seg inn, og slå ham ut. Spesialstyrken må ikke bare overvinne en horde med rasende småforbrytere, men også Tamas to livvakter Mad Dog og Andi. Begge livsfarlige drapsmenn som angivelig er villige til å dø for sjefen sin. Heller ingen fordel at absolutt alle i bygningen ser ut til å være proffe kampsport-fightere.

Problemene starter i sjette etasje, der en liten guttunge rekker å advare resten av beboerne før den hissige førstebetjenten Wahyu klarer å skyte ham i halsen. Tama sender inn sin egen spesialstyrke, som inkluderer to snikskyttere, en gjeng tøffinger med maskingevær og horde gærning med macheter. Så tilbyr Tama leieboerne gratis leilighet resten av livet hvis de hjelper til med å «utrydde kakerlakkene». En annen dårlig nyhet? At førstebetjenten ikke har klarert denne aksjonen med politietaten, så ingen aner at SWAT-teamet er i boligblokken. De er overlatt til seg selv, med dårlige odds, og stadig færre menn.

Det tar en halvtimes tid før Iko UwaisRama endelig får muligheten til å utmerke seg, med noen snartenkte manøvrer som redder livet på flere kollegaer. Og øyeblikket da vi endelig får se ham fighte er litt av en åpenbaring. Uwais er i virkeligheten nasjonal mester i de indonesiske kampdisiplinene Silat, som vi sjelden har fått muligheten til å se på film i vesten. Han imponerer virkelig i sine velkoreograferte, voldsomme og ekstremt intense nærkampscener – som er helt på høyde med hva Tony Jaa og hans stuntteam har fått til de siste årene.

Actionscenene er dessuten veldig ryddig og rent filmet, uten at de går på bekostning av energinivået. En masse Hollywood-regissører burde definitivt sette seg ned og studere denne filmen nøye, sekund for sekund. Den neste timen av «The Raid» er i hovedsak en eneste lang og gloriøs actionscene, der Rama fighter seg igjennom horder av skurker, junkier og håndlangere – som ofte er utstyrt med håndvåpen, kniver og/eller macheter. Den minimalistiske historien byr allikevel på noen uventede vendinger, og et par overraskelser. Her er et lite eksempel på hva du kan vente deg (varsku for voldsomheter!):

Det dukker også opp en del andre imponerende fightere i «The Raid». Den lille spretten Mad Dog (Yayan Ruhian) er så godt som uovervinnelig, og sluttfighten mellom ham, kollegaen Andi og Rama vil gå rett inn i action-historien som en av de mest heftige nærkampene noensinne filmet. Ruhian er en enormt imponerende utøver i seg selv, som har fortid som trener for den indonesiske presidentens sikkerhetsstyrker. Det er også han som har koreografert nærkampene i «The Raid», sammen med Iko Uwais og regissør Gareth Evans.

I vesten har «The Raid» fått undertittelen «Redemption» (på grunn av problemer med å få klarert tittelen uten å betale en formue til 20th Century Fox, som i 1954 ga ut et borgerkrigdrama med samme navn). Den indonesiske originaltittelen «Serbuan maut» betyr noe sånt som «dødelig invasjon», og det er for så vidt også en bra beskrivelse. Den vestlige versjonen av filmen har dessuten fått et nytt musikkspor av Joseph Trapanese og Mike Shinoda fra «Linkin Park». Høres illevarslende ut, men musikken fungerer glimrende og har et bra driv som kler filmen godt. Ellers er «The Raid» helt usensurert, og hemningsløst brutal.

En ting er i alle fall sikkert, når vi mot slutten av året skal kåre årets beste rett-på-hjemmekino-utgivelser vil «The Raid: Redemption» trone høyt oppe på topplisten sammen med bl.a. «Warrior» og «Attack the Block». En stor personlig favoritt, men det er allikevel en fare med å hype opp denne actionfesten for mye. Ikke noe dreper gleden med å oppdage godbiter mer enn alt for høye forventninger. Dette er tross alt en lavbudsjettproduksjon laget med begrensede midler. For å sette alt litt i perspektiv: du kunne ha laget rundt 250 «The Raid»-filmer for prisen av en «Transformers: Dark of the Moon». Jeg tror vi alle kan være enige om hva som ville vært den beste måten å disponere disse pengene på.

Regissør Gareth Evans kjenner sin filmhistorie, så det er lett å se at klassikere som John Carpenters «Assault on Precinct 13», John Woos «Hardboiled» og «Die Hard» har vært klare referansepunkter her. Actionscenene til Evans er presisjonsverk ned til minste detalj, der hvert eneste sekund er møysommelig gjennomarbeidet, timet og utregnet i flere måneder før opptakene starter. En enorm kontrast til hvordan kampscenene i for eksempel «The Expendables 2» ble filmet, der man ofte bare hadde noen timer på å forbedrede skuespillerne.

Den totalt kompromissløse attityden til action er godt forankret i asiatiske tradisjoner, men selve konseptet føles amerikansk. En nyinnspilling er naturligvis allerede under forproduksjon, med Uwais og Ruhian tilbake bak kamera som action-koreografer – men det er tvilsomt om det er mulig å gjenskape den samme rasende energien og de vanvittige kampscenene i rammen av en tradisjonell Hollywood-produksjon. Min spådom er at nyinnspillingen kommer til å bli en straight, konvensjonell thriller laget med mye mer penger og flere kjente navn på rollelista. Forhåpentligvis er ikke 50 Cent en av dem.

Langt mer interessant er nyheten om at Gareth Evans jobber med oppfølgeren «The Raid: Retaliation». Med samme team foran og bak kamera, men en historie som har mye større bredde og ambisjonsnivå. Innspillingen starter etter planene i januar 2013. Virkelig noe å glede seg til!

I mellomtiden har Iko Uwais fullført opptakene av Keanu Reeves‘ regidebut «Man of Tai Chi», der han har en av hovedrollene. Denne storslagne kinesiske kampsportfilmen tar i bruk et helt nytt kamerasystem, som lover å revolusjonere hvordan action blir filmet. Her er en testvideo Keanu lagde like før innspillingen startet:

«The Raid: Redemption» er heller ikke den første filmen Evans og Iwais har laget sammen. I 2009 kom de på banen med «Merantau», som også er vel verdt å få med seg:

Og til slutt, et innsiktsfullt intervju med regissøren: