Fotograf Lauren Greenfield møtte timeshare-leilighetsmagnaten David Siegel  for første gang på et fotooppdrag for Donatella Versace. Hun ble fascinert både av personligheten hans, hans fortsatt relativt unge kone Jackie, og ikke minst: deres planer om å bygge USAs største hus. Et stormannsgalt, glorete slott inspirert av Versailles i Orlando, Florida (planlagt samlet boareale: over 8000 kvadratmeter). I tre år fulgte hun paret -og byggeprosessen -for dokumentarfilmprosjektet som ble til «The Queen Of Versailles». Bare nok en variant over det lett tabloide, og evig fascinerende temaet «slik lever de (ekstremt) rike og smakløse»? Det kunne det fort blitt.

Om det ikke var for to ting: som de fleste intervjuer med Greenfield (og de fleste anmeldelser av filmen) trekker frem, liker Greenfield Siegel-paret, som riktignok er helt obskønt rike (ved filmens start). Men samtidig kommer begge fra såkalte enkle kår, og har både en upretensiøs væremåte og en gjestfrihet som fremstilles som høyst genuin. Selv om David Siegel i ettertid var mindre fornøyd med resultatet, og faktisk endte opp med å saksøke Greenberg.

Men viktigere enn dette: tilfeldigvis faller produksjonstiden for denne dokumentaren sammen med (bolig)krakket i USA, noe som selvsagt også rammer David og Jackie (deres formue er tross alt hovedsaklig bundet opp i nettopp eiendomsmarkedet). Og deres egne grandiose husplaner, som i løpet av filmen først blir satt på vent på ubestemt tid. Deretter skrinlagt. Og Jackie, selve dronningen av Versailles, må venne seg til en ganske ny hverdag. Med kun fire tjenere er hun til og med nødt til å feie opp avføringen til (pynte)hundene sine selv -de er selvsagt ikke husrene, det var det aldri behov for så lenge man hadde en tjenerstab som kunne feie opp etter dem.

Dermed blir «The Queen Of Versailles» og historien til ekteparet Siegel et overdådig speilbilde på Amerikas økonomiske krise. I følge de som har sett den, da. For eksempel på årets Sundancefestival, hvor Greenberg vant prisen for beste doku-regi, og solgte de amerikanske distribusjonsrettighetene  på opp mot rekordtid. Filmen har kinopremiere i USA allerede i morgen, og skal man dømme etter de foreløpig overveiende positive anmeldelsene og presseoppmerksomheten den begynner å få, snakker vi om årets dokumentarsnakkis. Er det lov å håpe på en norsk kinodistributør til denne?

Mens  vi venter: et intervju med Greenberg om filmen, fra årets Sundance London: