Hvis noen fortsatt er i tvil om dette er et åndelig filmår: her har vi nok en spøkelseshistorie. Har sannelig blitt mange av dem i det siste, men «The Presence» skiller seg i det minste ut. Dette er ikke en skrekkfilm som prøver å skremme skitten av oss, men et overnaturlig drama som holder kortene sine temmelig tett til brystet.
Det går nesten en time før vi i det hele tatt får vite hva denne kryptiske indie-filmen egentlig handler om, og innen den tid vil nok en del for lengst ha mistet interessen. Men la oss først ta en titt på traileren:
La du merke til de digitale spøkelseseffektene, med «wosh!»-lyder, «raah!»-skrik, glødene øyne og greier? Vel, de er ikke med i selve filmen, og er bare skapt av en febrilsk markedsavdeling som prøver å selge «The Prescence» som noe den slett ikke er.
Lett å skjønne at filmen har gitt dem hodebry: dette er en skjør, beskjeden liten smalfilm som er vanskelig å selge til et publikum som forventer seg en straight skrekkfilm. Særlig hvis du vil unngå å avsløre noen av hemmeligheten i historien. Allikevel, denne tøvete juksetraileren er en dårlig vits, og slett ikke representativ for hva «The Presence» dreier seg om.
En ung kvinne (Mira Sorvino) flytter inn i en hytte ved sjøen, uten å ane at dette allerede er hjemmet til et ensomt spøkelse (Shane West) – som for det meste står i stum bakgrunnen og ser deprimert ut. Dette er en god, gammeldags hytte med utedo, uten strøm. Plassert helt isolert på en øy, omgitt av sjø og Oregons skoger. Et fint sted å hjemsøke, hvis du bare har lyst til å være i fred.
Spøkelse-mannen observerer denne navnløse kvinnen intenst i stillhet, mens hun pusler rundt, koker kaffe, drikker vin.
Hun enser ikke spøkelset, men vi kan se ham uten problemer. Ingenting blir sagt på lenge. Men så ser det ut til at spøkelset prøver å få kontakt: en gammel platespiller begynner å spille musikk av seg selv, dører smeller igjen. Hun finner en bok på stuegulvet, med et avisutklipp om en rømt forbryter som druknet i området. Kanskje spøkelset vårt? Andre snodige ting skjer, også. Hver bidige gang kvinner er på utedoen styrter en fugl rett inn i do-veggen, med en sånn kraft at den dør. Et klart tegn på at onde ting er rett rundt svingen. Eller eventuelt at det er på tide å skifte septiktanken.
Etter noen dager får denne dama hun uventet besøk at kjæresten (Justin Kirk), som har kommet for å fri til henne. Hun virker lykkelig, men begynner plutselig å oppføre seg merkelig, irrasjonelt, aggressivt. Blir frådende sinna uten forvarsel, får raserianfall og gjør det plutselig klart at hun ikke ønsker kjæresten der. Denne stakkaren har en engels tålmodighet, og får virkelig gjennomgå. Hun snakker om mørke familiehemmeligheter, og tilbringer timevis på loftet mens hun skribler i notatbøker.
Spøkelsesmannen hører truende visking i krokene, og begynner å mistenke at han ikke er den eneste som hjemsøker hytta. Et mørkt nærvær har kommet for å friste dem alle over på den onde siden. Noe særlig mer vil det være taktløst å avsløre, egentlig. «The Presence» er ikke særlig skummel, men den bygger gradvis opp et interessant mysterium – og har en finurlig avslutning. Oscar-vinneren Mira Sorvino har selv sjefsprodusert filmen sammen med «The Blair Witch Project»-regissøren Daniel Myrick.
Dette er den første filmen til regissør/manusforfatter Tom Provost, som tidligere har hatt noen småroller som skuespiller, har jobbet som lærer og blogger om mat og film på sin nettside: onfoodandfilm.com. Sånn ellers ikke noe særlig å si om denne fyren, annet enn at «The Presence» åpenbart har vært et lidenskapsprosjekt for ham. I følge et intervju med nettstedet rocknrollghost.com sier Provost at har jobbet i mange år med å få laget «The Presence», som han hevder er inspirert av Alfred Hitchcocks «Rebecca», «Jane Eyre» og «The Others».
Provost er åpenbart en talentfull fyr, men jeg føler ikke at han helt har fått til den han prøver på med «The Presence». Jeg mistenker at dette er ment å være en kristen allegori om satans innflytelse i livene våre, og håpet om frelse – noe som unektelig får meg til å like filmen litt mindre. La gå at de aller fleste spøkelseshistorier tar sitt utgangspunkt i tanken på at sjelen lever videre, og at ondskap kan hjemsøke oss alle.
Dette er en vag, kryptisk film som aldri har noen klare forklaringer. Bra spilt (særlig av Mira Sorvino) og vakkert filmet i Oregons skoger – men mer et arthouse-drama enn en grøsser, og mest for spesielt interesserte.
«The Presence» krever en betydelig dose tålmodighet, så jeg tipper at mange vil kjede seg skvatt i hjel av denne filmen. Andre vil muligens føle at den er poetisk. Selv fylte den meg med mest med sløv likegyldighet, og gjorde meg skikkelig søvnig.
