Aaron Sorkins HBO-serie «The Newsroom» har fått hard medfart av amerikanske kritikere, og som ikke det var nok mener kritiske røster å se konturene av et kvinnesyn som er «Mad Men» verdig. Comoyo har hyret inn en vaskekte feminist for å se på saken.
Jeg er ingen Aaron Sorkin-kjenner. Med unntak av «Malice» har jeg sett alle spillefilmene han har skrevet manus til, men bortsett fra et par enkeltepisoder av «The West Wing»/«Presidenten» og «Studio 60 On the Sunset Strip», har jeg ikke hatt noen videre befatning med tv-arbeidet hans. Det jeg visste om Sorkin før jeg så «The Newsroom» var dette:
– Sorkin har et usedvanlig romantisk syn på kollegialt fellesskap på arbeidsplassen
– Han har en nærmest patologisk hang til å la rollefigurene sine beføle hverandre med en uopphørlig strøm av autistisk koketterende replikker
– Hans forkjærlighet for å la figurer gå og snakke samtidig er litt teit, men ikke så ille som folk skal ha det til
«The Newsroom» handler om den fiktive tv-kanalen ACNs nyhetsprogram News Night. Will McAvoy (Jeff Daniels) er et karismatisk, men desillusjonert nyhetsanker som de siste årene har mistet all tro på fjernsynsjournalistikkens evne til å påvirke makten og kapitalen. Dermed har han slått over på autopilot og gjort seg kjent som «tv-journalistikkens svar på Jay Leno» – det vil si tannløs, halvhjertet og evig beredt til å inngå kompromisser. Pilotepisoden starter med at det koker over for McAvoy under en paneldebatt på et college. Foran et forbauset publikum snakker han rett fra levra om alt som er galt med dagens USA, dets politikere og dets journalister. Opptrinnet finner raskt veien til YouTube og deretter går det ikke lang tid før utbruddet er en toppsak i media. Midt oppi det hele dukker McAvoys ekskjæreste og tidligere kollega Mackenzie McHale (Emily Mortimer) opp for å få ham med på å lage et ekte nyhetsprogram – nyhetsformidling slik legendariske tv-journalister som Edward R. Murrow (fra George Clooneys «Good Night and Good Luck») og Walter Cronkite gjorde det. Og etter litt dramaturgisk korrekt nøling, skyter serien fart inn i en verden av heseblesende nyhetsfanfiction.
Aaron Sorkin er noe såpass sjelden som en suksessrik amerikansk manusforfatter som er mer opptatt av ordlyd og dialogrytme enn av plott og karakterutvikling. Dette er både en av hans store svakheter og det som gjør han unik, hvilket han selv er fullstendig klar over. I første episode av «The Newsroom» forklarer Don Keefer (Thomas Sadoski) McHales personlighet med at hun som ung ble «locked in a room and shown Frank Capramovies until she was 21». Med mulig unntak av den overspente Maggie Jordan (Allison Pill), kunne de samme ordene vært sagt om alle rollefigurene i første episode av «The Newsroom». Sorkins dialog slekter langt mer på 30- og 40-tallets screwballkomedier enn de gjør på samtidens dramaserier – for ikke å snakke om virkeligheten. I et intervju med National Public Radios Terry Gross understreket Sorkin nylig dette da han uttalte at han liker å skrive «idealistically and romantically», og at den nye serien var ment som «a fantasy set against very real and often times very serious events», før han oppsummerte med å erklære at «I write corny».
Det idealiserte fantasiaspektet er kanskje det største problemet med «The Newsroom»: Så godt som alle rollefigurene har anstrøk av det man på amerikansk kaller en Mary Sue – altså en idealisert stand-in for forfatteren, som med sin lytefrie tilforlatelighet er umulig ikke å like. Men der forfattere flest nøyer seg med én slik figur, slipper Sorkin løs et helt fotballag av dem. «The Newsroom» er Sorkins private, knusktørre drøm om hvordan nyheter burde formidles – og kunne formidles hvis det bare var litt tak i folk.
At seriens to mest sentrale kvinneskikkelser – veteranprodusenten Mackenzie McHale og den unge, uerfarne Maggie Jordan – begge fremstilles som bekreftelsessyke nevrotikere som til enhver tid er på nippet til å la følelsene løpe av sted med seg, ville vært en innvending dersom ikke «The Newsroom» i så stor grad var bygget over kjønnsrollemønsteret fra 30- og 40-tallets romantiske komedier. Spørsmålet er om fremstillingen av disse kvinnene egentlig er noe verre enn de uendelig døve sekvensene hvor Will McAvoy ikke husker navnene på arbeidskollegene sine.
I «The Newsroom» er alle rollefigurene koketterende søte. Når de snakker, er det ikke for å kommunisere med hverandre, men for å imponere og underholde et publikum, være det seg mennesker i samme rom som dem eller seerne foran tv-apparatet. Serien er dermed omtrent så langt fra realisme en naturalistisk dramaserie kan komme uten å eksplisitt bryte den fjerde veggen. Spørsmålet blir i så måte hvorvidt en karikatur av en «tøff» kvinne er å foretrekke en karikatur av en vimsete en. Hadde jeg følt at Sorkins monomant journalistfundamentalistiske mannlige rollefigurer på noe som helst vis var ment å skulle representere mitt eget kjønn, hadde jeg kanskje klart å danne meg en sterk mening om saken.
«The Newsroom» har mange problemer – for eksempel oppstår trekantdramaet mellom Don (John Gallager), Maggie og Jim tilsynelatende kun fordi Mackenzie forteller Jim at han burde være forelsket i Maggie – faktisk så mange at de eventuelle kjønnspolitiske innvendingene kommer såpass langt ned på lista at det spørs om man i det hele tatt skal gidde å bry seg om dem.
Som alltid er spørsmålet feministen må stille seg: Er dette først og fremst et feministisk problem eller er det først og fremst teit? Personlig heller jeg i dette tilfellet mot det siste.
