Det er noe spesielt med amerikanske tv-ankere. De er ikke bare nøytrale nyhetsopplesere – de er nyhetene, de er programmet, de er programmets meninger, de er programmets profil.

De er delvis skuespillere, delvis politikere, delvis debattanter, delvis journalister, delvis folkets stemme, delvis elitister, og helt og fullstendig superstjerner.

Vi kjenner dem her hjemme, også, gjennom historiske hendelser: Fra Walter Cronkite som tar av seg brillene idet stemmen brister når han melder at John F. Kennedy er død til Katie Couric som knuser Sarah Palin med tunge spørsmål om juss og lette spørsmål om hvilke aviser Palin leser.

I Aaron Sorkins «The Newsroom» er denne personen Will McAvoy, anker og redaktør for tv-kanalen AFNs «News Night with Will McAvoy».

Han er konservativ og liberal, selvopptatt og idealist, emosjonell og fornuftig, prinsippfast og ansvarsløs – han er Aaron Sorkins forsøk på å lage en rollefigur som både republikanere og demokrater kan si «han snakker på vegne av meg» om.

Jeg har i en sesong allerede strevd med at McAvoy spilles av Jeff Daniels, som uansett hva han gjør, alltid vil være den klønete professor-ektemannen til Debra Winger i «Tid for ømhet» i mine øyne. «Men det er jo Flap…! Flap med løse skjorteflak, bustete hår og absolutt ingen ryggrad!», tenker jeg hver gang Jeff holder en monolog om nyheter og politikk (og føler meg som svigermoren hans, Shirley MacLaine).

En skuespiller skal ha rått med karisma for å bære en serie, uansett hvor godt serien og hovedrollen er skrevet. Tenk James Gandolfini, Jon Hamm, Martin Sheen, Michael Chiklis eller Dominic West.
Jeff Daniels er ikke i deres klasse, dessverre.

Misforstå meg rett, han er ikke en dårlig skuespiller, men han mangler den naturlige og maskuline autoriteten som de jeg allerede har nevnt utstråler, og som gjør at vi tåler de feil og mangler de ellers måtte ha.

Når jeg nå har vært igjennom de første episodene av andresesongen til « The Newsroom», lurer jeg på om ikke også Aaron Sorkins magi har bleknet. Det finnes fremdeles praktfulle, sorkinistiske replikkvekslinger, observasjoner og enetaler, hvor mennesker og fenomener dissekeres med kirurgisk presisjon.

Men samtidig – det er som om tiden har løpt fra ham. George Bush satt i Det hvite hus mens «The West Wing» gikk, og vi fantaserte om hvor fantastisk det ville bli med noen andre. Nå er det noen andre i Det hvite hus, men det ble ikke så fantastisk som vi hadde trodd, likevel.

Mot denne bakgrunnen blir Sorkins fremstilling av «tv-ankeret som president» naiv og stormannsgal på samme tid.

Og som jeg savner alle de saftige, gjennomtenkte og smarte birollefigurene fra «The West Wing» når jeg kikker rundt i redaksjonslokalene til AFN. Ikke en eneste av disse baby-reporterne får meg til å humre eller tenke, eller surfe rundt på jakt etter udødelige replikker. Her er ingen Josh, Sam, Toby eller Leo.

Og enda verre – her finnes ikke en eneste kvinne det er verdt å huske. Ingen C.J., ingen Donna, ingen Abigail.

Her er bare en endeløs rekke pregløse ungdommer hvis journalistiske kunnskap jeg ikke tror på et sekund, uansett hvor fort de snakker.

Jeg holdt ut Sorkins plutselige manglende evne til å skape kvinner fordi Jane Fonda av og til dukket opp. Og Jane Fonda er aldri dårlig – selv ikke når hun er det. Men det er ikke nok Jane til at jeg klarer å opprettholde interessen, heller. Sukk.

«The Newsroom» har fått ny tittelsekvens, og Sorkin legger opp til en mer sammenhengende fortelling enn i første sesong, med litt større vekt på de siste års politiske hendelser. For oss som gjerne vil ha amerikansk politikk satt rett inn i hovedpulsåren er dette oppløftende, men innimellom kjennes det ut som om det er en del luftbobler i sprøyten.

Akkurat idet noe i redaksjonslokalene får oss til å se bort fra de to andre skjermene vi ser på samtidig, klippes det til baby-reporternes gjespende kjedelige privatliv, og da er det tilbake til Facebook på mobil og streaming på Mac mens vi venter på neste nyhet, neste avsløring.

Rundt omkring på nettet snakkes det om at det å se« The Newsroom» er «hate-watching». Man ser på, men hater det. Det har blitt påpekt at det er å ta litt i, for man hater ikke «The Newsroom», men at det heller bør kalles «disappointment-watching».

Jeg omfavner det siste begrepet. Jeg går til hver episode med skuffelse, i håp om at jeg kanskje akkurat i kveld ikke skal bli det.

Der det er Sorkin må det jo være håp. Ikke sant?