Sommertid er festivaltid, men frisk luft er farlig. Tradisjonen tro presenterer derfor Øya også i år et knippe musikkfilmer tirsdag 6. august for dem som måtte befinne seg i hovedstaden og ha en dragning mot de kinomørkeste salene Oslo har å by på.

Mandag slapp festivalen filmprogrammet sitt. Selv om dokumentarer om gamle travere som The Stone Roses, Bruce Springsteen og backingsangerne til folk som Stevie Wonder, Mick Jagger og Sting kanskje ikke får blodet til å bruse, finner vi også en trio med filmer her som kan være verdt et nærmere blikk.

«The National: Mistaken for Strangers» er en dokumentar som følger rockebandet på turné, men som handler vel så mye om dokumentaristen selv.

Tom Berninger er lillebroren til vokalist Matt Berninger, er 30 år gammel og bor fortsatt hjemme. I 2010 skal The National til å legge ut på verdensturné, og Matt inviterer lillebror med ut på veien som en del av crewet.

Med i bagasjen har filmspiren Tom et kamera, og han begynner snart å filme bandet mens han spær hvor mye dop de har tatt og hvor berømte de føler at de er. Utifra traileren å dømme er det tydelig at Tom ikke passer helt inn. Som Matt sier i et radiointervju:

– He’s more of a metal head. He thinks indie rock’s pretentious bullshit.

Så her har vi en fyr som ikke egentlig liker The National, står litt i skyggen av storebror og attpåtil føler at livet ikke har blitt helt som det skulle. Etter hvert krøkker Tom det såpass til med crew-jobben at han får sparken, og det blir så skjæring mellom ham og Matt at de står og skriker til hverandre. Derfra skal Tom forsøke så godt han kan å få livet sitt på rett kjøl igjen. Rått og personlig. Antagelig.

I «Petey & Ginger – A testament to the awesomness of mankind» portretterer den danske dokuregissøren Ada Bligaard Søby to amerikanske outsidere som ikke har det så kult under finanskrisa.

Ginger er en dame som har jobbet i sexindustrien og som nå jobber som spåkone i en bar. Petey bor på andre siden av landet, jobber med å pakke og sende porno-DVDer og sexleketøy og spiller i bandet Oh See – filmens musikklink, som også har gjort soundtracket. Han har en ganske behagelig stemme, og høres ut som Ginsberg som oppdaterer «America» når han kommer med denne typen observasjoner:

– In my romanticized view of the past it wasn’t as bad. People helped eachother out. Everything wasn’t so self centered and immediate as it is today.

Både Petey og Ginger virker som to sjarmerende bekjentskaper, i en film som for det meste er basert på at de to reflekterer over livet og finanskrisa. Selv om det kan høres litt slapt ut, har piloten limt inn overfor en fin stemning som gjør det lett å bli dratt inn i de 11 minuttene med ikke-handling.

Kan også en fullengder holde på oppmerksomheten? Forhåpentligvis.

«Death Metal Angola» har en ubehagelig dobbelt bunn i tittelen. Filmen handler om den gryende hardcorescenen i Angola som dukket opp i kjølvannet av 40 år med krig, og som flere av deltakerne i filmen påpeker er det en viss kobling mellom aggresjonen i musikken og det musikerne har måttet leve gjennom.

– It’s as if it were a scream, sier en av dem.

– A scream in revolt.

I Huambo, landet nest største by, jobber Sonia Ferreira på et barnehjem. Sammen med kjæresten Wilker forsøker hun å få i stand Angolas første nasjonale rockekonsert.

Det er noe med krigsområder og metal. Kombinasjonen av beinharde lyder og beinharde realiteter. En av de beste krigsreportasjene fra Irak-krigen var da Vice Magazine besøkte metal-bandet Acrassicauda som hadde øva i smug under Saddams regime.

De brukte gamle fjernsyn som forsterkere. Mellom hver bombing av Baghdad løp de rundt i nabolaget for å sjekke at bandet ikke var blitt ufrivillig oppløst. Målet var å bli det neste Metallica.

Noen år senere besøkte Vice dem igjen og lagde en finfin dokumentar som kan sees i sin helhet på nettsida deres.

«Death Metal Angola» ser ut til å være skrudd over samme lest, og det kan bare være en bra ting. Filmen har i hvert fall en uslåelig tagline: «The hardest hardcore is Angolan hardcore».

Forøvrig! Om du ikke allerede har sett fabelaktige «Searching for Sugar Man», eller om du bare higer etter å se den på lerret, dukker også den opp på Øya-kinoen.

Her er traileren. Som du ikke bør se om du hater spoilere.